– Jeg tror, og derfor er det også enklere for meg å formidle det jeg vil formidle

Som den gylne sol frembryter, en vidunderlig «vårplate» – du, 
dirigent Marit Tøndel Bodsberg Weyde, står der med verdens eldste 
akademiske kor for kvinner: Det må kjennes ... ja hvordan kjennes det?

– Godt, hvis du sier «vidunderlig». For det er en stor oppgave, det er så mye historie som puster meg i ryggen. De sterke kvinnene fra 1905, ikke minst – og mange av musikkens personligheter som har dirigert før meg. Jeg dirigerer også Den Norske Studentersangforening, hvor Halfdan Kierulf var dirigent. Svaret er ja, det kjennes.

– Litt skummelt?

– Litt skummelt. Selv om jeg ikke tenkte sånn da jeg tok over, jeg var 26 og visste nok ikke helt hva som lå der.

– Kvindelige Studenters Sangforening (heretter: KSS) ble stiftet i 1895. Da det begynte å brygge opp rundt det idiotiske spørsmålet om kvinner var verd en stemmerett og om de egentlig var intellektuelt på høyden med menn, var koret en medvirkende brikke i prosessen. Betyr det noe?

– Ja, mye. Jeg tenker ofte tilbake til dem som startet koret – som, Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor, for eksempel. Og så ser jeg ... oh! ... det er jo de samme damene som står her nå, som sto her i 1905 – sterke meninger, tydelige, men veldig varme folk, flinke til å ta vare på hverandre. Det er kvinner som går i bresjen og tør å si ifra.

– Så sangen: Som den gylne sol frembryter – det sier alt, gjør det ikke?

– Ja, den har fulgt meg gjennom uendelig mange år. Nå er det jo slik at Kvindelige Studenters Sangforening er et religionsnøytralt kor, slik er det vel med de fleste som ikke direkte tilhører en kirke. Da vil det alltid være et spørsmål – kan man delta i en gudstjeneste, kan man synge salmer, må det være obligatorisk? Det dukket opp igjen nå da vi sang ved en gudstjeneste hvor en predikant ikke var helt heldig med uttalelsene sine. Noen sangere begynte å gråte, de opplevde det ubehagelig og vondt å høre på. Etterpå fikk vi diskusjonen. Det må være frivillig, det tror jeg er viktig.

– Men dere synger salmer, Gud er jo med gjennom minst halvparten av plata – sikkert i resten også, unevnt?

– Noen sanger, mer enn andre, rører ved noe dypt i oss. Mange av salmene, spesielt. Vi synger salmer, det er klart vi gjør – arven vi har. Som den gylne sol frembryter er en helt naturlig salme å bruke. Det sterkeste med den – og ved musikk generelt – er at vi knytter minner til den, det rører ved noe spesielt. Den rører ved min tro - som er en del av meg som dirigent, også. Selv om det ikke kommer til uttrykk på øvelsene, så vet alle hvor jeg står – jeg tror, og derfor er det også enklere for meg å formidle det jeg vil formidle. Jeg trenger ikke å si det, heller, jeg trenger ikke holde lange foredrag om hva teksten betyr for meg, jeg får bare lov til å gjøre den. Og det blir kanskje også styrken min?

– Det er en skikkelig «vårplate» – kan vi si en slags «tusen takk for skaperverket» ... fuglene synger ute, dere synger inne?

– Noen av sangene – kanskje alle? – er i nærheten av «det hellige», i vid forstand. Det hellige i naturen, i troen, i hverdagen. Uten det hellige, slokner vi. Jeg tenker på Gud signe vårt dyre fedreland, vers seks: «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på Huset byggja». Det er en sterk tekst, som vi kanskje ikke reflekterer over, det er blitt så vanlig. Og blant mange på plata, synger vi Det lysnet i skogen, en av mine absolutte favorittsanger, den er helt fantastisk. Og det er fordi jeg lærte den av farmor da jeg var åtte. Da jeg tok den opp igjen nå, var det ingen som hadde hørt om den.

– Ingen?

– Helt ukjent. Ikke bare for min generasjon, men for generasjonen over, og. Jeg har brukt den i flere kor, folk kjenner ikke til den.

– «Det hellige», det er lett å snakke om, det er litt opphøyet og fjernt, noe vi alle kan godta, så lenge det ikke kommer for tett på oss – hva er «det hellige» for deg?

– Det at det finnes noe som er større enn meg selv. Det aspektet er vi i ferd med å miste, vi er egoister. Da vil jeg bare fortelle: Jeg var på en butikk for å handle mat, det er ei stund sia – da jeg pakket det jeg hadde kjøpt, kom det en eldre mann og skulle betale, jeg så jo at han ikke var velfungerende, han hadde vanskelig for å prate, også. Og så hørte jeg han si til henne som satt i kassa: «Kan du være så snill å hjelpe meg med å få på beltet?» Da så jeg at det ene buksebeinet var nede. Og så sa kassadama: «Dette må du klare sjøl». Og mens han betalte, ramla buksa ned. Han sto der i bleie og han hadde tisset på seg og det sto fire fem rundt ham som ikke gjorde noen ting ... det var sterkt, veldig, veldig vondt. Og uverdig. Selv om jeg var den som sto lengst vekk, gikk jeg frem og trakk på ham buksa og beltet. Naturligvis. Jeg skulle sagt noe til dem som sto rundt der og så på. Men jeg ble så rasende at jeg måtte gå ut. Folk sto altså rundt, jeg var veldig lei meg – og så sier de, vendt mot meg: «Det var fint gjort!» Det er et veldig, veldig godt eksempel på at vi er blitt egoister, så selvopptatt at vi ikke «tør» å hjelpe når vi blir involvert i andres elendighet, jeg vet ikke ... for meg er denne hendelsen en bit av det hellige.

– Blant folketoner, nyskrevet musikk og gammel, salmer, brudemarsjer, en studentsang – så er «I haven da Marie Kaltenborn var død» min favorittittel, et dikt av Camilla Collett, ukjent ... ?

– Camilla Collett var jo opptatt av sterke kvinner gjennom historien, Marie Kaltenborn var en av dem. KSS har sunget ved Camilla Collett-statuen ved Slottet i sikkert 100 år – på 17. mai ved kranse­nedleggelsen, sikkert også ved avdukingen av statuen. Diktet fikk tone først ved korets 120-årsjubileum i 2015, vi ville naturligvis ha en kvinne og det ble Trine Franksdatter – ung og hun skriver veldig melodisk og fint.

– Kvindelige Studenters Sangforening er ikke et «vanlig» kor, akkurat som du ikke er en «vanlig» dirigent – du, gjerne sammen med KSS, dekoreres med internasjonale dirigent- og korpriser – i Barcelona og Linz, European Choir Games og Grand Prix of the Nations. Går det ikke til hodet på en dirigent?

– Det er hyggelig å bli lagt merke til. Men, nei, det gjør ikke det. Jeg er fra «bøgda», vet du, og har føttene på jorda. Det er jo stas, men jeg har vokst opp med en farmor, som – når jeg gjorde konserter og følte at det gikk fint og jeg spurte entusiastisk om hva syns du? – svarte at «det va’ sånn alminnelig, da». Verken mer eller mindre. Jeg tror det har litt med det å gjøre, også. Men, nei, jeg driver ikke med dette her for å få priser, jeg gjør ikke det. Jeg vil bare gjøre verden til et litt bedre sted en kort eller lang stund – både for dem jeg jobber sammen med og dem som skal høre på.

Pause.

– Kan jeg få fortelle litt om faren min? Mens jeg studerte til bachelor ble faren min sjuk, han hadde kreft på hjernen. Han var sjuk i nesten to år. Da, den siste kvelden, var det noe som snudde litt om på trua mi ... selv om jeg alltid har hatt trua og vært trygg i den, så var det den siste natta ... mamma hadde ringt, jeg og broren min var i Oslo og vi måtte komme hjem. Han lå på lindrende enhet, da det gikk mot slutt, ga de oss lov til å sove på samme rom som ham. Da hadde vi ikke kontakt med ham lenger. Jeg husker vi sovna, og så våkna jeg halv fire ... en merkelig opplevelse ... det skjedde et eller annet i rommet, og så hørte jeg pappa trekke pusten, så pustet han ut og så ble det stille. Han var død. Det var en viktig opplevelse – det å få lov til å være hos ham da han var sjuk. Det er ikke sikkert jeg hadde gjort det samme med mannen på butikken, hvis jeg ikke hadde opplevd dette med pappa. Selv om – det håper jeg virkelig at jeg hadde gjort. Det er slike ting som former oss. Så pappa har jeg alltid med meg. Jeg husker jeg hadde konsert bare to dager etterpå – Griegs fire salmer ... «I himmelen, I himmelen!» ... da visste jeg at han hadde det bra, nå har han det godt. Og jeg får se ham igjen. Det er en styrke i det ... det å ikke å tvile på det.