Senterpartiet tar kulturpolitisk førersete

– Nå er jeg lei!

Etter å ha lest de kulturpolitiske programmene foran årets Stortingsvalg, er dette reaksjonen til Anne-Britt Gran, professor og forsker innen kreativ næring ved Handelshøyskolen BI, samt leder av Centre for Creative Industries.

Denne våren har de politiske partiene etter tur vedtatt politiske handlingsprogram for kommende stortingsperiode. Men det blir neppe kulturpolitikken som skaper valgthrillerne, skal vi tro forskeren. For på dette feltet er partiene til forveksling like – og største fellesnevner er mangel på politisk nytenkning, ifølge Anne-Britt Gran:

– Det mest påfallende ved kulturkapitlene i disse programmene, er fraværet av tiden vi lever i. Når man leser dem, føles det som om tiden har stått stille i nesten tretti år. Det handler om kulturens egenverdi, frivillighet, og lokalsamfunnet. Med få setninger som unntak, kunne dette like godt vært skrevet på 1970-tallet som i dag.

LES OGSÅ: Morgendagens kunstnere må ha en gründer i seg.

«Senterpartiet over hele fjøla»

Kulturpolitikken omfatter et enormt spenn av store og små saker: Programmene berører alt fra nasjonal scenekunst og frivillighetens økonomiske rammer, til konkrete målsettinger om at «flere kvinner i film og serier» (Ap), eller «et selvstendig signalbygg til det samiske nasjonalteateret» (V).

Det er de eldste partiene som fremstår med en mest helhetlig politikk, mener Gran, og trekker frem særlig ett som hun mener utmerker seg positivt: Senterpartiet.

– Dette handler ikke om man er enig med innholdet eller ei, men om sammenheng, konsistens og begrunnelser i programmet. Sps kulturpolitikk fremstår gjennomtenkt og står i klar sammenheng med Sps øvrige politikk og retorikk. Når de snakker om å satse på mangfold og frivillighet, har det en helt annen valør enn når for eksempel Høyre gjør det samme. Det er lett å se at partiprogrammet hviler på Anne Engers kulturutredning, sier Gran.

Enger er tidligere partileder i Sp, og ledet også det offentlige utvalget som evaluerte utviklingen i norsk kulturpolitikk og leverte sin sluttrapport for tre år siden.

Senterpartiet utmerker seg med en sterk lokalpolitisk profil, med krav om et lokalt kulturløft som sitt hovedmål. Men satsing på det lokale kulturlivet går igjen også hos andre partier, bemerker Gran.

– Det er egentlig Senterparti-politikk over hele fjøla. Partiene vil desentralisere, med sterke nasjonale institusjoner over hele landet, oppsummerer hun.

For eksempel snakker Høyre om å stimulere til geografisk «maktspredning». Ap er opptatt av at veksten på kulturbudsjettet må «komme hele landet til gode». Mens SV vil sikre et kulturtilbud av «høy kvalitet i alle regioner»

– Svulstige

– Hvor går de viktigste skillelinjene?

– Mellom Frp, som vil ha minimal statlig innblanding i kulturen, og de øvrige partiene. Ellers er det mye likt, og programmene etterlater et inntrykk om at kulturpolitikken er lite forpliktende. De blir slik mer svulstige enn de blir politisk visjonære. Det snakkes mye om «styrking», men det er få konkrete løfter, mener forskeren.

Den kanskje mest omtalte enkeltsaken, som også er et viktig skille mellom regjeringspartiene og opposisjonspartiene, er Kulturløftet. Dette ble lansert av den rødgrønne trioen Ap, Sv og Sp allerede i 2004, og hovedmålet er fortsatt at 1 prosent av statsbudsjettet skal brukes på kultur.

– Kulturløftet er et konkret og forpliktende mål. Samtidig vet nok partiene at det sannsynligvis ikke vil være så slitsomt å nå det denne gangen. Det avhenger av hvordan det går med den norske økonomien, bemerker Gran.

LES OGSÅ: Frilansboom blant kunstnere – gjør millionbedrift

Kultur og næring

Som Vårt Land har omtalt den seneste uken, er kulturens næringspotensial, kulturelt entreprenørskap og privat kulturfinansiering blitt en viktig del av den kulturpolitiske retorikken. Imidlertid er ikke regjeringspartiene alene om å være opptatt av dette feltet. Ap har eksempelvis en intensjon om å legge frem en ny handlingsplan for kultur og næring.

Gran peker på at det også var Ap som i sin tid lanserte dette perspektivet i kulturpolitikken.

– Høyresiden har absolutt intensivert det i retorikk og praksis, og her utvikles det en politikk som ruster seg for stillstand eller nedgang i kulturbudsjettene. Men dette ble først satt på kartet av Ap, da Ellen Horn og Grete Knudsen (kulturminister og nærings- og handelsminister, red anm.) la frem rapporten «Tango for to» i 2001. Også Trond Giske (tidligere kultur-, samt næringsminister, red anm.) var opptatt av dette perspektivet.

– MDG mislykkes

Samtidig som kultur og næring har vunnet frem gjennom de siste tiårene, synes andre perspektiv å ha fått mindre å si. Gran opplever at for eksempel at vektleggingen av «det kunstneriske» er nedtonet i dagens politiske retorikk. En opptelling i samtlige partiprogram viser at ord som «kulturarv» og «frivillighet» forekommer dobbelt så mange ganger som «kunstnere», og tre ganger så mange ganger som «kunstnerisk». Og når det forekommer, er det stort sett i forbindelse med kunstnerøkonomien.

Nettopp kunstnernes rammebetingelser er imidlertid i liten grad tematisert i flere av partiprogrammene. Gran mener SV kommer best ut på dette feltet:

– Partiet går inn for en egen kunstnerøkonomipakke, og har en rekke virkemidler. De har tydelig satset på dette.

Også «nykommeren» Miljøpartiet de Grønne (MDG) kunne vært et naturlig valg for mange kunstnere, tror hun. Men de grønne har ikke har lyktes med å ta ut det potensialet de kan ha i kulturpolitikken:

– MDG kunne tatt storeslem. Kultur er grønt i både produksjon og konsumpsjon, og den urbane, grønne kreative næringen er egentlig en gavepakke til dem. Partiet er inne på det når de skriver at «Det er avgjørende å gi immaterielle verdier, som kultur, større plass i økonomien på bekostning av ressurskrevende, materielt forbruk.» Men de klarer ikke å omsette dette til en konkret ny grønn politikk, og programmet preges i stedet av distriktspolitikk og kulturarv.

Festtalenes mangler

Hun mener det er viktig å spørre etter hva som ikke står i programmene, og etterlyser spesielt tre ting:

• Digitalisering

• Samfunnsøkonomiske forhold

• Kunnskapsbaserte argumenter

I den grad digitalisering tematiseres, er det primært knyttet til åndsverkloven og mediepolitikk. Det synes paradoksalt i lys av at den digitale revolusjonen påvirker hele kultursektoren, bemerker Gran:

– Den endrer produksjon, distribusjon, resepsjon og forbruksmønstre. Ikke minst endrer sosiale medier den norske offentligheten, og internasjonale aktører overtar store deler av distribusjonen. Ingen av programmene evner egentlig å adressere de enorme utfordringene dette innebærer. Endring av åndsverksloven er vel og bra, men problemet er mye større enn å styrke opphavers økonomi.

Hun mener partiene kunne dratt hjelp av forskning blant annet på dette punktet.

– Men det som finnes av statistikk, evalueringer og forskning på feltet er i minimal grad innreflektert i de kulturpolitiske programmene. Dette er festtalenes og de gode ønskers område. I mellomtiden risikerer digitaliseringen å demontere den norske kulturoffentligheten.

I festtalene sies det gjerne at kultur er «samfunnets grunnmur», et «lim», eller at det «uttrykker vår samtid».

– Derfor er det pussig hvordan kulturpolitikken ikke i større grad forholder seg til den tiden vi lever i. I dag er alle områder av samfunnslivet opptatt av omstilling på grunn av både omfattende digitalisering, klima, flyktningstrøm og «etter oljen». Dette reflekteres i liten grad i kulturpolitikken. Ingen av programmene tar særlig hensyn til at vi lever i et Norge, eller i en verden for den saks skyld, som er i dramatisk endring. Det tas heller ikke nok høyde for at det kan bli mindre penger å bruke over statsbudsjettet.

– De har ingen plan B hvis økonomien blir dårligere?

– Nei. Det vil si at Høyre har en plan B, med mer privat finansiering og mangfold i finansieringsformer, og den er ideologisk betinget. Aps handlingsplan kan legge opp til det. For øvrig tar ikke kulturkapitlene inn over seg at kulturens rammebetingelser er avhengig av hvordan det går med AS Norge framover.

LES OGSÅ: – Ingen børs uten katedral, ingen katedral uten børs

Lite krangling

– Kan vi forvente oss store kulturpolitiske debatter foran årets stortingsvalg?

– Nei. Både fordi valgkampen lett domineres av helse og skole, og fordi skillelinjene mangler. Når alle vil desentralisere i kapp om Senterpartiet, har de ikke mye å krangle om. Også fraværet av en kritisk og oppsøkende presse på kulturpolitikkfeltet, bidrar til at det blir få konfrontasjoner, avslutter Anne-Britt Gran.