Dypere enn arkeologene kan grave

Av Morten Hørning Jensen 

– Det er ikke her han ble gravlagt. Ikke ifølge din kirke. Fransiskanermunken setter øynene i meg.

Ifølge den ortodokse og den katolske kirke ble Jesus lagt til hvile langfredag, der Gravkirken står i dag. Protestanter har på sin side påstått at gravhulen befant seg like nord for gamlebyen. Der anla de den protestantiskeide Gravhagen etter utgravinger på 1860-tallet. Gravkammeret ved Gravkirken kan spores tilbake til Herodes’ tid. Protestantenes alternativ har derimot blitt datert til 600–700-tallet etter Kristus.

– Faktisk, avspiser jeg munken. – Tyder alle arkeologiske spor på at det er her han ble gravlagt. Og det er det jeg vil undersøke nærmere.

Lettelse bryter igjennom i ­fader Zaccheos ansikt.

Jeg har lagt fra meg litt av min nordiske ydmykhet, og mast for å få tilgang til galleriet over det sirkulære kirkerommet. Det er slik jeg kom i samtale med Zaccheo. Nå står vi sammen og ser ned på det nyrestaurerte kapellet i kirkens hjerte. Det virker ­nakent nå, etter at sytten århundrer sot fra stearinlys er fjernet. Det samme er det nærmest brutale jernskjelettet britene satte opp i 1947, for å holde bygget sammen etter et jordskjelv.

Spørsmålet er hvor lenge det vil stå. De gamle veggene er kittet sammen med ny mørtel, men de ansvarlige for restaurasjonen kom fram til at noe er galt med selve fundamentet. Det er i ferd med å gnisse ned – erodere vekk angrepet av fukten fra millioner av pilegrimer. Kirken kan kollapse. Og det er ikke snakk om snikende forfall, ikke én og så to og så tre sprekker i muren, men total, øyeblikkelig ødeleggelse.

For å lirke et motiv inn i søkeren, lener jeg meg i overkant langt ut over gelenderet. Jeg kommer til å tenke på en arkeolog jeg en gang møtte i Galilea.

– Død og ødeleggelse, sa han med et lite smil. – Er det vi ­arkeologer lever av.

LES MER: Gravkirken klargjort for påske 

LES OGSÅ: Barbariske bildestormere.

«Herre vi dro av sted»

Etter å ha knipset bildet trekker jeg kroppen tilbake til likevekt. Jeg er tross alt ikke i Gravkirken for å se den falle sammen, men for å se om jeg kan fylle noe av tomrommet i byggets historie. Fra en arkeologisk undersøkelse i oktober i fjor vet vi at det pussede marmorpanelet skjuler berggrunnen kirken er bygget på. Men arkeologene fikk bare et par døgn på seg. Det var ikke nok til at vi fant det vi lette etter: Tegn på kristen tilbedelse fra tiden umiddelbart etter Kristi død.

Hullet i kronologien gnager på meg mens jeg går ned trappene. Kan, eller kan ikke, arkeologien føre oss nærmere påskens mysterium? Køen til graven snor seg seigt rundt kapellet. Jeg vil gjerne se et nytt vindu som har blitt satt inn i marmorveggen i kapellet. Der kan jeg med egne øyne se det sagnomsuste grunnfjellet. Jeg spør en av de som nærmer seg inngangen hvor lenge han har ventet. Svaret – nærmere to timer – virker avskrekkende.

La gå, området ble brukt til gravlegging ved Jesu tid, men det er ikke et bevis i seg selv.

Jeg leter etter en kobling til de første kristne. Keiser Konstantin fikk den første kirken reist her på 300-tallet. Under fundamentet fant arkeologer i 1971 eldgammel graffiti. Det som kanskje var takknemmelige pilegrimer, har risset inn et bilde av en båt med brukket mast. Under står det skrevet, med latinske bokstaver: «Herre, vi dro av sted.»

Da kirken sto ferdig, var graffitien innkapslet. Den er altså eldre enn det første kirkebygget.

LES OGSÅ: Første stavkirke på 900 år.

Hodeskallebakken

De armenske munkene kjenner en vei inn under fundamentet. Men jeg har tydeligvis brukt opp dagens tilmålte hell. Jeg begir meg heller opp mot det som skal være Golgata. Noen bratte trapper leder til et annet kapell, der du kan berøre berggrunnen hvor korset angivelig sto. Foran meg løftes en kvinne opp trappa. Hun er dårlig til beins og likner en moderne utgave av fortellingen om den lamme mannen i Markusevangeliet.

Bak glass kommer sprekker i klippen til syne. Opprinnelig var området et steinbrudd, men deler av berget var så porøst at det ble stående urørt. Det som sto igjen, kan ha blitt et slags varemerke i Herodes’ Jerusalem. Det gikk under navnet Hodeskallebakken, eller Golgata. Da romerne overtok blåste de straks nytt liv i navnet som byens rettersted. Tett på bymuren og med maksimal PR-verdi.

Det er trangt og varmt i kapellet. Jeg finner veien ned de bratte trappene uten å ha kommet nærmere sannheten. Like utenfor Gravkirken ligger et russisk hospits. Da det ble oppført på 1880-tallet, fant man rester etter det som kalles Herodes-steiner. Steiner fra tempelplassen Herodes den store fikk bygget, som ble gjenbrukt av romerne.

Mellom år 132 og 135 kjempet Hadrians legioner for å få bukt med det andre jødiske opprøret på 60 år. Som straff forbød han kristenjøder å komme i nærheten av byen. Jerusalem ble gjendøpt til Aelia Capitolina som fritt oversatt betyr «Hadrians by til Jupiters ære». Byen hadde fått en ny Gud. Som for å meisle sitt budskap i stein, anla Hadrian to templer der jødene tidligere hadde tilbedt sin Gud. Det ene på tempelplassen, det andre der Gravkirken står i dag. Men hvorfor hadde det sistnevnte stedet så stor symbolverdi? Hadrian må ha blitt oppmerksom på en gruppe jøder som tilba sin Gud der, heller enn på tempelplassen.

LES OGSÅ: En guddommelig tragedie 

Låser munkene inne

Besøket i hospitset viser seg å være dagens høydepunkt. Hadrians gjenbruk av Herodes’ stein gir det så langt beste arkeologiske argument for at Gravkirken er det rette stedet. Venustempelet han fikk oppført rundt år 130 så og si forseglet de jødekristnes hellige sted. Det gjorde det mulig for Konstantin å finne fram til Jesu grav da han ankom byen 200 år senere. Mens Hadrian måtte snu seg i graven i ergrelse.

Ute igjen i sola forsøker jeg å få overblikk. De fleste brikkene faller på plass, men jeg mangler fortsatt én. Hvordan skal jeg få has på det andre århundre og Hadrian? Hvor er sporene etter de aller første kristne?

Jeg bestemmer meg for å dra tilbake samme kveld. Jeg kommer én time før den muslimske familien som vokter nøkkelen skal låse munkene inne for natta – slik de har gjort siden Saladin, korsfarernes banemann, inntok byen. Nå spiser turistene middag på hotellet. Begravelseskirken er overlatt til de mest hengivne pilegrimene. Stemningen er avdempet. Mørket har senket seg. Stillheten er larmende.

LES OGSÅ: Bergensk bildestorm.

Oppstandelsens lys

Jeg 
setter meg på benken som vender mot graven. Ved siden av meg sitter to ukrainske kvinner. De enser meg ikke. De kikker inn i gravens mørke. De ber. Og tror. Jeg ser det i gjenskinnet av stearinlys i de blanke øynene deres. Her finner de lys. Det lyset som leder dem gjennom livet, dag for dag. Oppstandelsens lys.

Det jeg ikke vil erkjenne går opp for meg. Arkeologien kan ikke få meg helt i mål. Om kapellet så skulle klappe sammen som et korthus, og åpenbare graffiti fra dagene etter oppstandelsen, vil jeg aldri komme nærmere enn langfredag. På det meste vil vi kunne bevise at det er her Jesus ble gravlagt. Men oppstandelsen på påskemorgen går dypere enn arkeologien kan grave. Bare troende kan følge de sørgende kvinnene til hulen. Bare troende kan finne graven tom.

Tidligere på dagen spurte jeg fader Zaccheo om hva han og brødrene kaller kirken.

– Vi kaller den gravens kirke, men vi burde kalt den oppstandelsens kirke. Det er derfor vi er her.

Jeg trekker pusten, bøyer hodet og går inn i graven. Den er tom.

LES OGSÅ: Arkeologer skal ha funnet kirken til Olav den hellige.

Morten Hørning Jensen er ­professor II på Det teologiske menighetsfakultetet i Oslo og ­redaktør for arkeologitidsskriftet TEL. Teksten er oversatt fra dansk og bearbeidet av Pål Buset.