Skeptiske til norsk kulturkanon

Høyres programkomité mener det kan være på tide å bestemme­ hvilke kunst og kulturskatter som er de viktigste. Det skjer ti år etter at Danmark fikk sin kanon og at Fremskrittspartiets forslag om det samme fikk nei i Stortinget.

Politisk gjesp

Anette Trette-
bergstuen sitter i Stortingets kulturkomité for Arbeiderpartiet. Hun har sans for både å ta vare på og være stolt av norsk kultur, så en direkte dårlig idé synes hun ikke Høyre har. Noe viktig politisk grep vil imidlertid ikke kalle det.

– Det er et nytt eksempel på at Høyre gjerne vil vise at de er opptatt av noe, mens politikken deres på feltet egentlig er preget av lite innhold og lite penger. Jeg skulle ønske at Høyre brukte mindre tid på lister som det er uklart hva vi skal bruke til, og mer tid på å sørge for at norsk litteratur, kunst, musikk og film virkelig satses på. De kunne brukt sjansen til å gi folk i hele landet muligheten til å oppleve kultur, også klassikerne våre. I stedet vil de altså prioritere å fortelle hva som er god kultur, skriver Trettebergstuen i en SMS.

LES OGSÅ: – Helleland fisker i rørt vann

Dansk idé

Høyres program-
komité ledes av Torbjørn Røe Isaksen. I går frontet han forslaget i Aftenposten foran et nasjonalromantisk maleri av Thomas Fearnley. Avisen er for øvrig det norske mediet som leder suverent i bruken av ordet kulturarv.

Røe Isaksen tror det er støtte­ for forslaget innad i Høyre. Høyre-­mannen­ sier diskusjonen er det viktigste og begrunner en kanon med innsikten den kan gi i våre felles røtter. Hvordan en slik kanon skal utarbeides, er ikke klart og heller ikke opplagt. Da Danmark fikk sin for ti år siden, var den utarbeidet faglig. Da Fremskrittspartiet foreslo at vi skulle lage vår kanon, understreket de at prosessen var like viktig som selve resultatet, kanskje fordi de ikke ville at jobben skulle foregå bak lukkede dører, slik de mente skjedde i Danmark.

Spennende øvelse

I forslaget understreket de fordelen «med et bredt, sterkt og folkelig engasjement i utvelgelsen av verk». Å basere seg på fagjuryer ville gi distanse til folket og «føre til en ovenfra-og-ned-utforming».

I Norge har det i flere tiår vært en populær øvelse i avisredaksjoner og forlag å utarbeide en rekke kanoner. Særlig er vår litteratur blitt gjenstand for rangering og påfølgende diskusjoner. Norsk Litteraturfestival har sin egen kanon, som til og med er preget i gatene på Lillehammer.

Festivalsjef Marit Borken-
hagen har derfor vært med på flere­ «kåringer­» og synes det alltid er interessant og spennende å stoppe­ opp og se seg om og tilbake­ i litteraturen enten man velger å se i avgrenset tidsrom eller hele litteraturen under ett. Selv om resultatet aldri blir det samme, viser gjentatte kanoniseringer at man kan enes om mye.

– Det viktige er at de har med seg en bredt sammensatt komité med faglig forankring. Diskusjonen er viktig fordi den kan belyse­ viktige og vektige verker. En åpen diskusjon åpner også for at man får med veldig mye mer. Om det er en sannhet man er ute etter, blir det for snevert, sier Borkenhagen.

Hun advarer mot å basere en kanon på en folkeavstemming alene og mener en slik kanons autoritet vil avhenge av at den er faglig fundert.

LES OGSÅ: Helleland: Bursdagsnekt rammer ikke bare muslimer

Ingen fasit

Andreas Wiese er leder av Litteraturhuset i Oslo. Også han understreker at en slik liste aldri må bli et spørsmål om eneste mulighet.

– Slike listeføringer er fine hvis det er der diskusjonen starter, men en dårlig idé hvis det er der den skal slutte. Å åpne en samtale om hva som er godt og viktig er bra, men ikke hvis målet er fasit­ og ferdig snakka, da er det en riktig dårlig idé, sier Wiese.

– I hvilken grad har vi en norsk kanon?

– Jeg håper inderlig at hver nordmann har sin egen kanon over kunstverk som har betydd­ mye for dem og som de vil snakke­ med mange om. Hvis alle har den samme, blir det kjedelige samtaler, sier litteraturhuslederen, som åpner dørene for samtaler hele året.

Flytende

Khalid Salimi er leder­ av den flerkulturelle festivalen Mela. Han mener det gode ved en kanon kan være at man holder fast ved det verdifulle, men han er skeptisk.

– Ideen om en kanon tar lite høyde for at kunst- og kulturlivet først og fremst handler om forandring. Det er viktig å bevare­, men også å tenke fremover. Vi har nok av museer, og selv museene­ beveger seg nå fremover hele tiden. En kulturell identitet er som en elv, den er både jordnær og flytende, sier Salimi.

Som mangeårig nestleder i Norsk Kulturråd var han med på å diskutere om en komité skulle sies å jobbe med norsk kulturarv. De ble enige om å bruke begrepet kulturarv Norge.

LES OGSÅ: «Joseph» blir ikke trodd på at han er homofil

Kinakultur

Erik Lillebråten er direktør i Norsk Kulturarv. På oppdrag fra norsk primærnæring, deler de ut Olavsrosa som «en veiviser til enestående opplevelser rotfestet i den norske kulturarven».

– I vår sammenheng er kulturarven alt fra en liten trebåt til Nidarosdomen. En norsk kanon må derfor være stor, sier han.

– Handler ikke mye av dette­ om å bygge bolverk mot det fremmede?

– Nei, på ingen måte. Vår oppgave er i hovedsak innenfor kulturminnevernet. Når får vi den første fredede kinarestauranten eller kebabsjappa? Eller den første moskeen? Det er bare et spørsmål om tid. Hvor norsk er egentlig akantusranken?

LES OGSÅ: Svært vellykket om islamsk humanisme