Vente på Gud

Det er en verdensbegivenhet når komponisten John Taveners Nattvigilie (The Veil of the Temple) – i praksis en sju timers lang bønn – skal fremføres i Nidarosdomen under Olavsfestdagene­, natten mellom første og andre dag i august. Nattvigilien er i den ortodokskristne­ tradisjonen en sammenfatning av tidebønnene fra nattens frembrudd til soloppgang. Den synges i utvidet form og ofte med stort musikalsk oppbud på høytidsnetter, men også søndag kveld i mindre format. De mest kjente og brukte av de kunstmusikalske nattvigiliene er skrevet av Sergei Rachmaninov og Peter Tsjaikovskijs.

Gud ga lov

John Tavener var ortodoks, og svært mye – i perioder­ alt – han skrev var knyttet til den ortodokse tros- og hellighetsforståelsen og ortodoks liturgi. Rundt siste hundreårsskifte skjedde det en forvandling, han opplevde at Gud «ga ham lov til», som han sa, «å nærme seg de andre store religionene og innse at også de så sannheten og forvaltet den. The Veil of the Temple ble til like etter denne erkjennelsen – han opplevde det som sitt viktigste verk, det som sto ham aller nærmest.

Sjeldent

The Veil of the Temple er et hav av skjønnhet, alvor­, mørke og lys. I sentrum står Johannesevangeliet­, men verket omfavner i sin helhet også islam, hinduisme, buddhisme, jødedom og de amerikanske indianernes­ religion. Verkets uendelige kompleksitet – grunnen til at det i sin helhet bare er fremført en håndfull ganger tidligere – er at sangerne må kjenne de forskjellige religionenes uttrykk, altså musikk og syngemåte. De som forholder seg til ortodokse sekvenser­ må renes av en ortodoks liturg, andre må læres opp av en hinduprest.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Nærer egoet

Taveners grunnleggende syn – og dermed drivkraft – er at vi lever i et overintellektualisert samfunn, hvor vi legger trykk på alt som kan nære egoet – akademisk karriere og suksess, penger og posisjoner. Alt det som distanserer oss fra de store spørsmålene om hvem og hva vi egentlig er, vi har beveget oss vekk fra livet. Han betrakter samfunnet som en nedadgående­ spiral, det startet allerede på 1500-tallet, og ender der vi er nå: Som et råttent eple.

Intens utladning

The Veil of the Temple beveger seg gjennom timene, frem gjennom mørke og lys, til et enormt klimaks – som Tavener sier – «jeg håper kan frembringe synet av en forvandling, der det gamle tempelets «bly» omdannes til det nye tempelets «gull».» En lang reise som kulminerer i en intens utladning – tam tam-trommer, tibetanske horn, klokker, greskortodoks simatron og orgel forkynner en ny tids begynnelse, slutten på begynnelsen: Solen gjemte sine stråler, og forhenget i tempelet revnet fra toppen og ned. Forhenget er borte, Taveners visjon om at alle religioner innerst inne, og på hvert sitt transendente vis, er forenet i en større enhet.

Blodig forvirring

Når Olavsfestdagene på sin hjemmeside reklamerer med at «kultkomponisten John Tavener … har evnen til å få publikum til å drømme seg bort i sju timer», er det en blodig løgn og forvirring. Det er nettopp å gjøre Tavener til det han ikke var, en kultleverandør av uforpliktende drømmeri. For Tavener var dette alvor og virkelighet, en oppvåkning og en våkenatt for den som (i spirituell betydning) har sovnet og drømmer for tungt.

The Veil of the Temple er Taveners­ siste store verk, kulminasjonen på et livsløp som besto­ i å «våke» seg inn til det evige gjennom det jordiske, meditere mysteriene og vente på Gud.