Kultur

Forfriskende 
gammeldags

Koreograf Liam Scarlett ­forfører sitt publikum med Carmen. Han har ro til å være ­befriende lite eksperimentell.

Allerede før forestillingens start, settes dramatikken på Operaens hovedscene. Et blodrødt teppe er senket ned foran publikum. Det åpner seg sakte, mens vi skimter en kvinneskikkelse bak sigarettrøyken på den mørklagte scenen. Flagrende spåkort farer gjennom luften. Vi aner uråd.

Etter premieren i 1875 ble Carmen karakterisert som en umoralsk og overfladisk fiasko. Selv operasjefen gikk av i protest mot at denne kvinnen fikk bli kjøtt og blod på hans scene. I dag er den en av verdens mest populære operastykker.

Men historien om den kvinnelige forføreren er ikke bare trillende toner lagt i munnen på operasangere. Georges Bizets musikk er også blitt bevegelser kledd i ballettens drakt. Etter tidligere suksesser med Ildfuglen og Vespertine, skaper koreograf Liam Scarlett nå sin egen eventyrlige versjon av Carmen for Nasjonalballetten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Forførende. Med et ensemble som byr på synkron fellesdans så vel som stødige soloinnslag, stifter vi nærmere bekjentskap med Carmen – selve legemliggjørelsen av det forførende, fristende og farlige. Handlingen er nærmest blitt en parentes. Vi vet at Don José hjelper Carmen med å flykte fra fengslet, at hun velger en annen mann og at han dreper henne i sjalusi.

Vi fascineres ikke av selve handlingen, men av hva som driver menneskene­ til å handle slik de gjør. Med Liam Scarletts evne til å skape levende drama av den klassiske ballettens språk, reiser spørsmålet seg i takt med koreografiens spenstige og spenningsfylte relasjoner:

Ligger muligheten til å drepe av kjærlighet latent i oss alle? Handler det egentlig bare om omstendigheter og hvorvidt vi åpner opp for det rommet i oss?

LES OGSÅ: Respektfullt farvel med et liv

Teknisk briljans

Melissa Hough danser Carmen med en tilsynelatende ynde i forførelsen, som får testosteronet til å koke over hos mennene rundt henne. Hun reduserer ikke Carmen til noe utelukkende vulgært og deilig, men danser med en tilstedeværelse som også viser kvaler og tvil. Slik blir hun ikke bare en fristerinne, men også en vi får sympati med.

Fordi hun kjenner effekten av måten å bevege kroppen sin på, besitter hun stor makt. Melissa Hough får det til å se lekende lett ut nettopp i kraft av sin tekniske briljans.

Kaloyan Boyadjiev i rollen som Don José parerer godt, med en uttrykksfull scenisk tilstedeværelse i mimikk så vel som bevegelser. Aner vi spor av en morder helt fra begynnelsen?

I Scarletts koreografi nærmer han seg mørket mer gradvis. Don José er Carmens motsetning, naiv og åpen, derfor blir også fallet og brutaliteten ved stykkets slutt så stort.

Blant forestillingens absolutte høydepunkter hører sekvensene­ med tyrefekteren Escamillo. Aarne Kristian Ruutu danser her med en presisjon og styrke i bevegelsene som tar pusten av Carmen, så vel som sitt publikum.

Slående scenebilder. Med en dybde i scenerommet som skaper rom for en spenningsfylt koreografi, erscenograf og kostymedesigner Jon Bausor en viktig brikke for oppsetningens helhet. Mens lysdesigner James Farncombe bygger opp om historiens temperatur og lidenskap ved hjelp av skiftende lyssetting, som også er med på å skulpturere rommet. Slik skapes slående vakre scenebilder.

Orkesteret spiller gnistrende klangfylt under Martin Yates’ musikalske ledelse. Fordi den musikalske dynamikken er ­annerledes i ballett enn opera, har han både skrelt vekk og hentet inn musikk fra andre sammenhenger. Det hele er gjort imponerende sømløst og nært Bizet.

Lite eksperimentell. Der samtidsdans ofte byr på abstrakte balletter og spastiske bevegelser, skaper Liam Scarlett noe nytt nettopp ved å gjøre det motsatte. I stedet for å etterstrebe det spesielle, byr han på troverdighet med en ny, klassisk handlingsballett. Mer enn å holde kreativiteten og teknikken frem for sitt publikum, ligger det til grunn for scenefortellingen som en del av et hele.

Carmen er blitt kjent som en representant for vår evige frykt og fascinasjon for det fremmede. Å få det presentert i en tilsynelatende velkjent drakt, føles merkelig nok forfriskende. For det er nettopp i kraft av sin ro og evne til å være befriende lite eksperimentell, at Liam Scarlett lykkes i å innlemme publikum i denne hjerteskjærende fortellingen.

ANMELDELSE

Kjersti Juul

anmeldelse@vl.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur