Sliter fremdeles med sølvet

Den tidligere landslagsløperen i langrenn, lillebroren til Kristen Skjeldal, idéhistorikeren og journalisten i Bergens Tidende, innrømmer i sin nye bok Nestbest, at han fremdeles kan gripe seg i å tenke at hvis guttene som satt inntil et tre ovenfor Frogner­seteren og heiet fram nye krefter i ham midt i løpet han lenge ledet, i stedet hadde sittet nedenfor Frognerseteren, ved Gratishaugen, noen kilometer før mål, kunne gullet vært hans – og ikke russeren Aleksej Prokurorov sitt. Tre sølvmedaljer i NM på rad, gir ikke akkurat mindre gjenklang av nestbest-følelsen.

– Med gull i Kollen hadde jeg sluppet å stadig tenke på hva som kunne ha vært, når jeg var så nære. Selv om bronse ikke er noe edelt metall, ville det nok gjort meg mer glad over å ha sluppet fjerdeplassen enn å ha vært tett på førsteplassen. Men da kunne jeg ikke ha skrevet boken Nestbest, sier 44-åringen.

LES MER: Alle vil gjerne være best. Bare én kan være det. Eller? spør Lars Gilberg

Ikke godt nok

I boka, hvor temaet er hva de tre medaljene gull, sølv og bronse representerer, på idrettsarenaen – men også som metaforer ellers i livet, går det fram at Skjeldal langt i fra er den eneste som har hatt sjelelige etterdønninger etter at gullet glapp. Den finske langrennsløperen Juha Mieto var ett hundredels sekund fra å ta individuelt OL-gull i Lake Placid i 1980, noe som førte til at hundredelene ble fjernet i langrennssporten.

Den amerikanske mellomdistanseløperen Abel Richard Kiviat var storfavoritt før 1.500 meter i OL i Stockholm i 1912, men like før målstreken snek en brite seg foran ham. Til Los Angeles Times uttalte senere 91 år gamle Kivit: «Hva var det som hendte med meg? Det er som et mareritt».

– Kuppern hadde altså rett da han sa at sølv er et nederlag?

– Naturligvis går det godt an å juble over et sølv, i hvert fall der og da. Likevel er det å ligge som nummer to i et løp, som ellers i livet, løfterikt – som om du har søkt en jobb, blitt kallet inn til ­intervju og gjort det godt. Men, når allting er avgjort, blir du likevel bare nestbest. Er det da fremdeles veldig bra, eller bare ikke godt nok?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kortsiktig glede

Skjeldal sier forskning viser at de som kommer en halv time for sent til et fly, takler det mye bedre enn de som såvidt ikke rekker det med for eksempel fem minutter.

– Der har du forskjellen på bronse og sølv, sier han.

– Er det nå så sikkert at gull på sikt gir de største gledene og de grønneste skogene?

– Nei. Dansen rundt gullkalven gir ofte en kortsiktig glede. Bjørn Dæhlie fortalte meg nylig at han ikke har en eneste gullmedalje eller andre premier i hjemmet sitt. Likevel slipper han å gruble over hva som kunne ha skjedd, hvis han hadde hatt marginene på sin side, slik jeg gjør.

Toppidrett og moral

Etter at han la opp som toppløper skrev Gudmund Skjeldal boken På villspor, blant annet om kommersialiseringen av langrennsporten. VG ga den terningkast seks.

– Nå har jeg kommet til at det nok er bedre å la toppidretten seile sin egen sjø, enn å ergre seg grønn over alt som er galt med den. Rett og slett bare tillate seg å nyte en Petter Northug på gulljakt, slik man nyter musikken til Bjørn Eidsvåg og Jan Eggum, uansett hva de måtte ha gjort eller sagt som man ikke liker.

Skjeldal tror ikke det nødvendigvis er en motsetning mellom toppidrett og ekte idrettsglede. Molla Bjurstedt, som vant bronse i tennis i Stockholm-OL i 1912, gledet seg så mye til hver ballveksling at det lyste av henne.

– Det var faktisk slik at enkelte dommere hevdet hun ikke hadde den riktige og verdige holdningen til idretten sin. Men Molla elsket spillet så høyt, at hun tok det på alvor. Slik er det nok for enkelte­ toppidrettsutøvere fremdeles.

Ulike livssynsretninger

Gudmund Skjeldals storebror, den tre år eldre Kristen Skjeldal, har en individuell bronse og to stafett-gull i OL, og hele elleve gull og til sammen 28 medaljer i NM. Da han ga seg med en sjetteplass på femmila i NM i 2006, hadde han vært toppløper i over 20 år. Det fikk Gudmund til å skrive boka Den siste langrennaren, om broren og hans holdninger til skisporten og livet.

– Kristen var et ideal for meg under oppveksten, og han har betydd mye for meg. Han holdt på mye lenger enn meg som konkurranseløper, og han tok gullmedaljer jeg ikke tok. Likevel lot han seg aldri fange av den kommersielle delen av toppidretten. Tvert imot prøvde han gjennom hele karrieren å integrere den kristne nestekjærlighetstanken sin i den.

I voksen alder har brødrene som representerte Bulken I.L. valgt forskjellige retninger når det gjelder livssyn.

– I motsetning til Kristen har jeg ikke lenger behov for en kristen overbygning i livet mitt, sier Gudmund Skjeldal.

– Du refererer likefullt flere steder til bibelske skriftsteder og hendelser i den nye boka?

– Det ville vært rart å ikke gjøre det, siden jeg har så mye erfaring med det. Å beskjære den arven er like uaktuelt som å skulle­ spille ut et ateistisk livssyn. Saken er at troen min nå mest handler om en meningsfull hverdag, og gleden over små og store ting i livet – som for eksempel de fire årstider. Det har både Kristen og jeg forsonet oss med.

Lyden av bronse

Gudmunds seks år gamle sønn samler i dag ivrig skikilometer for å få dobbelt distansemerke i gull. Faren innrømmer at det er halveis derfor han på nytt er blitt så opptatt av bronse, sølv og gull.

– For meg er det ikke viktig at han, eller datteren min, tar gull, sølv eller bronse i noe som helst, bare de finner mening i noe de liker, og som forhåpentligvis vil vare livet ut. Det vi med dikteren har lært å kalle «gull».

Gudmund Skjeldal husker en søndag han og sønnen sto i den bratteste motbakken i Lillomarka­ i Oslo da de hørte kirkeklokka ringe.

– Jeg sa; vet du, Alexander, – dette er lyden av bronse. Kirkeklokkene er laget av bronse. Øynene hans skinte. Vi gikk fiskebein videre, helt stille.