Balke-feber

[ Anno er Vårt Lands årskavalkade. Én journalist, ett tema. Les alle historiene fra verden «Anno 2014» her! ]

Det er sagt at ved landskapet kan kunsten se sin ånd og ånde sitt syn. Om det gjelder, gjelder det i hvert fall den norske maleren Peder Balke (1804 – 1887), som dette året (og et godt stykke inn i det neste) pryder stolte vegger i National Gallery i London. Det har skjedd én gang før, den store Edvard Munch-utstillingen for 32 år siden.

– 95 prosent av dem som kommer til å se utstillingen vet ikke hvem Peder Balke er, sa kurator Christopher Riopelle da de gullforgylte båndene ble trukket fra i museets Sunley Room i november. Han tror overraskelsen blir stor.

Nå kan du jo gå ut på gater og streder her til lands og spørre, det er neppe sikkert at det spretter over femprosenten her heller.

Peder Balke var født på Helgøya utenfor Hamar, men flyttet til familiegården på Toten – hvor bøndene så talentet og kostet på ham utdannelse, mot at han dekorerte stuende deres.

En tur til Nord-Norge fikk avgjørende betydning. Inntrykkene ble til noen av hans mest markante bilder, det er mange av disse som stilles ut i London. Slik han maler stormene på havet inn i oss, spisse topper og breer og inn til spøkelsesaktig truende skyer, er han altså nå plutselig «forløper for europeisk, modernistisk maleri».

Det skal skilles mellom det som «ligner» og det som «ikke ligner» i maleriet. Balke «lignet ikke», alltid. Han var fri. Han malte atmosfæren. Og forenklet. Det var det ikke så mange som gjorde på den tiden.

Derfor dette usedvanlige, internasjonale gjennombruddet i en kunstverden som er mett av så mye.

150.000 besøkende er et beskjedent anslag, blir det sagt.