Femti års 
pessimisme

Pax Forlag ble startet i 1964, for å fremme venstreradikalismen i norsk vitenskap, kultur og politikk. Mandag feirer forlaget sine første 50 år.

– Vi har prøvd å operere litt på siden av de økonomiske lovene, og fått det til på et vis. Men det har ikke vært en morsom jobb å holde orden på tallene. På 1970-­tallet hadde vi en forretningsfører som barrikaderte seg hjemme, og ­koblet ut telefonen, sier forlagssjef Bjørn Smith-Simonsen.

Opprøret stilnet

I løpet av Pax sine 50 år kan forlaget sies å ha speilet 1960-tallets protest, 1970-tallets aktivisme, 1980-tallets jappetid og 1990-tallets pragmatisme.

– Verden har forandret seg og vi har forandret oss. Fortsatt er forretningsideen å utgi bøker på tross av de økonomiske forholdene i litteraturverdenen. Men vi er ikke lenger så markert forskjellige som vi var på 1970-tallet.

– Hvorfor ikke?

– Tidene har forandret seg. Det var enklere å gjøre opprør den gangen.

– Er det fordi dere vant?

– Nei. Opprøret ble innhentet. Men Pax spilte en viktig rolle, som Dagens redaktør Arthur Berg var blant de først til å påpeke.

I en lederartikkel i 1966 skrev Dagen-redaktøren at Pax var et norsk uttrykk for framveksten av den nye venstresida – en «forholdsvis negativ» bevegelse. Men Berg så også Pax som en etterlengtet reaksjon mot «den undertrykkende konvensjonalismen i det norske debattklimaet».

– Hvor viktig er Pax nå?

– Mye mindre viktig enn på 1960- og 70-tallet. Men på vårt beste er vi et korrektiv til resten av forlagsverdenen.

– Hvordan er det å lede Pax?

– Det er mange møter, mange telefoner – og mange irriterende detaljer. Og innimellom er det ­interessante litterære og politiske ting som gjør det mulig å glede seg litt, sier forlagssjefen.

– Det var en nøktern skildring. Er du lei?

– Jeg vet ikke helt. Jeg har jo holdt ut helt frivillig i 40 år, så det er lyse dager også. Men for å overleve som forlegger må man være grunnleggende pessimist. Optimister gjør for mange feilvurderinger. Hybris er ikke så gunstig hvis man driver forlag, sier Smith-Simonsen, og legger til at han tror forlaget nå står ovenfor et krevende generasjonsskifte.

– Jeg er nok ikke her om fem-seks år, og da er det trolig mange sentrale skikkelser som vil være enten på gravlunden eller i pensjonisttilværelsen. Så vi får se om noen vil ta over.

Følg oss på Facebook og Twitter! 

Kjøkkenstemning

Forlaget har gitt ut en rekke sakprosa-klassikere. En av dem er Rune Slagstads De nasjonale strateger.

– Jeg har både vært innenfor og utenfor, sier Slagstad.

– Da jeg skrev på Pax, samtidig som jeg var redaktør der på 1970-tallet, var det litt som å stå på sitt eget kjøkken og tilberede maten selv. Det var fint, sier Slagstad.

Han beskriver Pax som en del av 1960- og 70-tallets antiautoritære opprør. Også kirken og kristendommen ble satt under lupen, med Andreas Edswiens Dogmet om Jesus: En bok om hans feil­takelser, Arild Haalands Kirkedød og gudsfrykt og tekstsamlingen Deilig er jorden? –som også Slagstad var med i.

– Pax formulerte det antiautoritære opprøret. Nå er ikke den venstreradikale opposisjonen lenger like toneangivende. Pax begynte som del av en bevegelse, nå er det mer et vanlig forlag. Det sier noe om Pax, men også om samfunnet og om bokens stilling. Boken er ikke lenger like sentral i samfunnet, sier Slagstad.

Han beskriver Pax-grunnleggeren Tor Bjerkmann som en venstreradikal entreprenør, noe som i seg selv var uvanlig.

– Senere ble forlaget kollektivisert og styrt av ansatte. Nå har Pax blitt et venstreradikalt enevelde, sier Slagstad.

– Mener du det som en kritikk av dagens ledelse?

– Mer en beskrivelse. Den kollektive visjonen lot seg ikke gjennomføre. Men det kunne nok vært bevart litt mer av det som var tidligere.

Prisme

På mandag feirer forlaget seg selv med en bok om sine 50 første år, skrevet av Kim G. Helsvig.

– Jeg hadde en forestilling om at jeg skulle skrive om det radikale 1970-tallsforlaget. Men historien var så mye mer. Den er en slags prisme man kan se den akademiske venstrebevegelsen gjennom. Den kom i en veldig posisjon, og nå er under voldsom kritikk, for eksempel i Harald Eias Hjernevask, sier Helsvig.

Selv om mye av den politiske brodden er borte, mener Helsvig at Pax fortsatt lykkes med å løfte fram nye stemmer.

– Nå er de på ingen måte et politisk forlag. Og det er påfallende når det skjer mye på den politiske arenaen, som det gamle Pax til de grader tok på pulsen. Det som skjer i Hellas og Spania – den nye populistiske og akademiske venstreradikalismen – har mye folkelig motstand i seg som kan speile den tidlige Pax-historien. Men selv om de nå ikke går dypt inn i dette, så bringer de fortsatt inn nye perspektiver og driver folkeopplysning i en slags idealistisk ånd. Det er fortsatt noe annerledes med Pax, men på en annen måte enn tidligere, sier Helsvig.