Mørklagt domkirke venter

Mens sola varmer tiggere og utepilsere i hovedstaden, trekker andre inn i Domkirken. Der er det klart for framføring av Louis Couperins Lecons de ténèbres (Mørkets lesninger) – et verk fra 1714.

Vandrende. Til innledning spiller domorganist Kåre Nordstoga en orgelkoral av Johann Sebastian Bach: Erbarme dich mein, o Herre Gott. Stillfarende toner musikken fra kirkens kor-orgel, med vandrende, jevne steg i bassen mens diskantens lange toner liksom søker med øynene over vide vidder.

Hovedverk. Kveldens hovedverk framføres av de to sopranene Mona Julsrud og Magnhild Korsvik, med støtte fra Erlend Habbestad på cello og Kåre Nordstoga på et lite orgel. De tar stille sine plasser midt i koret. Ingen lys er tent i kirken, bortsett fra en grell arbeidslampe, som sørger for at musikerne kan se notene sine. Altertavlen bak dem er borte i mørket, men glassmaleriene kan ikke slukkes i vårkvelden, så langfredagens tema er godt synlig i kunsten.

Helt gresk. «Lesningene» på kveldens program er en del av den katolske kirkens tradisjonelle liturgi i den stille uke. Egentlig er de ment for onsdag, men Couperins komposisjoner for Skjærtorsdag og Langfredag er kommet bort, og onsdagens verk råder grunnen alene. Tekstene er hentet fra Jeremias klagesanger, og omkvedet lyder: «Jerusalem, vend om til Herren din Gud». Tekstene leses ikke, men framføres av sopranene, som synger dem på latin med inngangsord på hebraisk. Helt gresk for oss, altså, men teksten deles ut også i norsk oversettelse.

Krevende. Melodiene er en merkelig blanding av asketisk ro og strålende sangprakt, med rikelige forsiringer av melismer over det stødige, men underordnede akkompagnementet fra orgel og cello. I dette verket er det disse to instrumentene som utgjør det såkalte «basso continuo», som sørger for grunnlaget og den harmoniske strukturen. Solistene kan trenge det trofaste tonefølget, for maken til krevende solistprestasjon skal du lete lenge etter.

Vidunderlig. Satsen er så skjør og gjennomskinnlig, og hver lille tone folder seg ut i kirkens store akustikk. Først ut er Magnhild Korsvik. Stemmen hennes har en vidunderlig uanstrengt og varm klang. Intonasjonen er presis og markant selv i de aller svakeste partiene. I nærmere 20 minutter holder hun oss fjetret. Det er en konsentrasjonsprøve, kraftanstrengelse og skjønnklang, som byr oss en meditasjon av de sjeldne.

For den som ikke kan latin, og ikke vil sitte med nesa på arket og følge oversettelsen, er det bare å gi seg hen til klangen og stemningen i denne skumringstimen.

Verket er delt i tre, og del to tar Mona Julsrud seg av med god utførelse, før begge solistene framfører del tre i duett.

Roen etterpå. Etterpå sitter man stille og vet ikke om det passer med applaus. Det hele har jo mest vært som en andakt. Og det hviler en fred og ro over kirken, som man egentlig helst vil bli værende i litt lenger. Men musikere og solister har jo gjort en fremragende jobb, og fortjener sin applaus, som de da også får.