I ly av kaos

Jeg satt foran en slitt radiohøytaler, det var på 60-tallet – jeg hørte Stravinskijs fyrverkeri Ildfuglen og Ravels Bolero. En eksplosjon for uvante tenåringsører. Så kom Lutoslawskis Konsert for orkester. Det «ramlet» noe aldeles forferdelig. Var det fra et blikkenslagerverksted? I dag – 50 år etter – er den favoritt, en av det 20-århundrets mest spilte komposisjoner.

Musikken er nok. Det finnes lister for alt, de verste er meningsmålingene som trekker luft ut av all fornuft og legger alt idealistisk krutt vått. Men la gå, Lutoslawski rangerer som nummer tre på listene over hvem som har påvirket kunstmusikken mest i forrige århundre. «Slått» bare av den amerikanske buddhist–minimalisten og musikkpoeten John Cage, og den kristne klangmystikeren Olivier Messiaen. Det lå et mytisk slør rundt de to første, de meddelte seg gjerne underfundig og undrende om egne verker. Lutoslawski, derimot, ga ikke ved dørene – ingen anekdoter, ingen henvisninger til den alminnelige hverdagen (eller høytidene, for den saks skyld), ingen «forklaringer» for folk flest. Musikken sier det den sier, det er nok.

Sikker som Mozart. Og likevel, hva «sier» den? Ingen ting, den uttrykker seg. Gjennom former, farger, bevegelser, klanger, logikk, listen over abstrakte begreper er uendelig. Lutoslawskis musikk er en syntese mellom det å styre, altså viljen, og det uberegnelige. Slik skapte han en helt ny musikalsk logikk, hvor musikken ikke lenger utvikler seg fra A til B til C, men består av plan og flater som skyves inn, under og over hverandre i stadig nye forandringer. Han søkte antakelig ly for kaoset gjennom å skrive usedvanlig velproporsjonert musikk, som – la oss si – Mozart. Det er bare å lytte.

Krever skjerping. Det ligger mye Polen i Lutoslawskis toner. Men det er det like vanskelig (for oss vanlige) å få øye på som å lete etter en nål i en høystakk eller finne polsk hos Chopin. Lutoslawski var barn av det slaviske patoset, men med sitt logiske, galliske temperament løftet han seg over det slaviske tungsinnet. Lutoslawski krever «trening». Men skal vi tro en ny, omfattende undersøkelse om senilitet og aldring, er det de som kontinuerlig skjerper iakttakelsesevnen og utsetter seg for nye ting, som holder seg kvikke lengst. Lutoslawskis musikk vil være ypperlig, den krever skjerping. Og den er aller best i tre innspillinger av orkesterverkene, feiret for anledningen med formskjønnhet, virtuositet og varme av BBC Symphony Orchestra. Konsert for orkester og Konsert for cello og orkester er med.

Feiring på norsk. Lutoslawski døde i 1994, men «oppstår» ustanselig. Oslo Filharmoniske Orkester spiller Konsert for cello og orkester (solist Truls Mørk) den 18. april, Stavanger Symfoniorkester gjør det samme den 25. april (solist: Mario Brunello). Trondheim Symfoniorkester har Liten suite på programmet den 8. mai.

Og det skal være nevnt: Lutoslawski hadde hytte i Asker.

Best på CD

Witold Lutoslawski (vol.1)

Symfoni nr. 3. Konsert for orkester etc.

BBC Symphony Orchestra, dir Edward Gardner

Chandos CHSA 55082/Naxos Norway

Witold Lutoslawski (vol.2)

Symfoni nr. 4. Symfoniske variasjoner etc.

BBC Symphony Orchestra, dir Edward Gardner

Chandos CHSA 5098/Naxos Norway

Witold Lutoslawski (vol.3)

Symfoni nr. 2. Cellokonsert etc.

BBC Symphony Orchestra, dir Edward Gardner

Chandos CHSA 5106/Naxos Norway