Grieg ut av møllposen

Sigurd Slåttebrekk har levd noen år med tanken om å grave Griegs musikk ut av møllposen. I 1903 gjorde Edvard Grieg noen innspillinger av egen musikk, som har ligget der og ulmet. Pianister har hørt dem og glemt dem.

Det låter så langt fra «vår» Grieg som det er mulig å komme: Flagrende fritt, løst i arkitekturen, fast i uttrykket, kraftige aksenter, i det hele tatt mer europeisk i anslaget enn den litt pompøst inneklemte Grieg som vi har omgitt oss med de siste tiårene. Og som vi tror er den «riktige». Slåttebrekk gir et annet bud på tonene. Og han gjør det på Griegs eget piano på Troldhaugen. Prøv «Sommerfugl» - først Slåttebrekk, så Grieg.

Dukket opp. Slåttebrekk hørte også 1903-innspillingen da han var ung. Han ble overrasket, nesten skremt av friheten og det sterke uttrykket. Det forsvant inn i underbevisstheten, inntil videre glemt. For noen år siden dukket det opp igjen, da med tanke på at kanskje var det noe her som det hadde vært litt for lett å skyve vekk.

Han og hans gode venn og tvillingsjel, lydmannen og dirigenten Tony Harrison, tok fatt i de gamle lydopptakene, analyserte dem, plukket dem fra hverandre og satte dem sammen igjen. Nitid arbeid, ikke en millimeter «feil», alt på Griegs premisser.

Urovekkende energi. Hva så? En ting er teorien, men hva kan den brukes til etter alle disse årene? For imitere kan man ikke, det blir det ikke musikk av. Men man kan inspireres. Og man kan uten videre studere komponistens eget spill helt ned i mikroorganismene for så å bruke innsikten til å foredle sitt eget Grieg-spill.

Det gjør Slåttebrekk på en revolusjon av en dobbelt-CD, hvor han spiller Grieg på Griegs premisser. Slik den ville låte hvis Grieg fikk slippe til. Det låter ukjent, uvant og uhyre oppkvikkende. Her er «den lille» Grieg som bare mestret de små formatene (som det viskes mellom linjene i musikkhistorien), blitt til sterkere bygningsmasse med linjer som løper lenger og i større flukt enn de små stykkene (Lyriske stykker) hittil har kunnet bære. Ingen småstykker i romantikkens brune saus, Slåttebrekk pusler ikke.

Det ved Griegs eget spill som først kunne høres flagrende formløst ut, har modnet i Slåttebrekk og spillet hans som urovekkende energi (Ballade) og jordbundet kraft (a moll konserten). Grieg uten plysj og dekorasjoner. Eller troll og tusser.

Ingen døgnflue. Nå var ikke Grieg noen billedstormer. Han hadde antakelig en helt alminnelig og gammeldags holdning til talent, som noe som skulle brukes fullt og helt og som det naturligvis alltid er sesong for. Slåttebrekks talent er ikke av en døgnflues størrelse, det er svært, og hver nye innspilling (etter mange år siden den forrige, som regel) er av åpenbarende karakter.

Han erindrer, han husker ikke med den slags klisterhjerne som sementerer alt. Hans erindring er ikke som et tog som passerer en masse stasjoner, men en «erindring» som beveger seg uten å legge ting bak seg. Men dermed får vi utfordringen i fanget vi som hører må innstille oss på å balansere mentalt mellom det som var, det som er og det som forventes å komme. Slik skulle vi alltid lytte. Men i Slåttebrekks rike rom, er det en deilig forutsetning.

Sommerfugl først. «Chaising the Butterfly» (Jakten på sommerfuglen) heter platen hvor Sigurd Slåttebrekk spiller, Edvard Grieg spiller og Slåttebrekk og Grieg spiller sammen. Det siste en oppsiktsvekkende og kuriøs sammenklipping av Griegs og Slåttebrekks «Bryllup på Troldhaugen» hånd i hanske. For anskueliggjørelsens skyld. Edvard Griegs utgave av sin egen «Sommerfugl» (op. 43/1) er kanskje det mest «urovekkende» ved 1903-innspillingen og som Slåttebrekk bruker som en nøkkel for å vise forskjellen på nå og da. Det vil si da nå.

I musikken finnes ikke rett eller galt. Slåttebrekks tilnærming er undring parert med perlende, men også hardtslående, teknikk. Han har temperament som en vårbekk. Og den litt nevrotiske uvissheten, som gjerne skaper det store.