Musisk Bjørkvold på CD

Utallige mennesker har sittet ved denne professorens føtter og kjent seg oppbygget og inspirert av det han har formidlet.

Nå har han samlet sin musiske livserfaring på lydboka Foten trår, hjertet slår.

En pluss en ikke to. – Hos det musiske menneske er én pluss én aldri akkurat to. Det blir alltid en uro tilbake, det musiske komma. Det er uroen og gjennombruddskraften i dette musiske komma som sprenger skjemaregningens lukkede kvadratur. Det er dette musiske komma som får musikk til å svinge i menneskesinnet med en så ukontrollerbar slagkraft at selv mektige samfunn må skjelve, sier Jon-Roar Bjørkvold.

Så forteller han om Vladimir Vysotskij, protestsangeren som «farget kveldshimmelen blodrød i Sovjetsamveldet på 1960- og 70-tallet.» Han som drakk seg til døde, skrev seg til døde, sang seg til døde. Og holdt liv i millioner. Han ga dem stemme og håp. Bandasjer, sa folk. «Vysotskijs sanger forbinder våre blødende hjerter», sa de. Og Bjørkvold kommenterer: «Det handler om barnsligheten som kraftdestillat hos det voksne, skapende menneske». Og så får vi høre et skrapete opptak av den rå visesangeren. Han formidler et budskap i lignelsen om <I>Ulvejakten<$>, slik millioner av russere har lyttet til ham i årtier, på elendige, illegale kassettkopier, lysår unna hi-fi-dyrkelse og skjønnsangens bel canto.

Gripende. Det er gripende å høre Jon-Roar Bjørkvold fortelle. Han har vært en ettertraktet foredragsholder siden 1970-tallet.

Denne utgivelsen gir oss mulighet til nærmest å oppleve et foredrag av Bjørkvold hjemme i vår egen stue! Med de muligheter for tenkepauser og repetisjoner man måtte ønske. Folk som har vært til stede der han øser av sine musiske krefter, vil ofte gå rundt med en sterk opplevelse, men når man tenker etter og vil gjenfortelle, er det mye som mangler i minnet. For Bjørkvold er et vær på scenen – et heftig vær som på Vestlandet, der det skifter fort mellom kraftige stormkast og mild bris i eventyrlig vakker solnedgang. Med ei skjør lita blåklokke stående og vippe midt i synsfeltet.

Slik er Bjørkvolds perspektiv, det rommer det bitteminste i øyeblikket og det sveiper hele den vide livshorisonten.

Reddet. Gripende er historien Sang i storm som Bjørkvold henter ut av prologen til Det musiske menneske. Han forteller om hvordan datteren hans reddet dem en gang han hadde tatt med henne og lillebroren ut på sjøen i en 22 fots båt, under et vær som var alt for røft for farkosten og skipperen. «Jeg kjente hvordan kontrollen var i ferd med å svikte inni meg og sprenge meg i salte filler» bekjenner Bjørkvold. Da løfter en forsiktig sang seg fra jenta på 12: «Jeg heter Januar, og jeg er svært til kar, og kommer jeg så må du ikke gå med nesa bar¿» En i utgangspunktet lystig Prøysenvise ble livlina de trengte for å hale situasjonen i land. Og nok en gang ble Bjørkvolds påstand bekreftet: «Unger synger ikke for å treffe tersen, men for å treffe livet.»

På CD-en hører vi naturkreftene både i form av uvær og jentesang. Fortellingen gjør inntrykk. «I sin ubendige uttrykkskraft er denne jenta og sangen hennes i slekt med noe i oss alle, på tvers av landegrenser og kulturer, fra gryende fosterliv til seineste alderdom¿» skriver Bjørkvold.

Dette er bare to av de mange strandhoggene han gjør fra sitt seilas på livets hav. Lydboka rommer tre plater, og gullklumper fra tre av bøkene hans, utstyrt med svært varierte lydkulisser og musikkeksempler. Som for eksempel når han stikker innom kneipa Schrøder og forteller en episode om en av stamgjestene som var hensunken innerst i kroken. Ingen skulle tro at han var mentalt til stede. Men det er Bjørkvold! Han observerer og beskriver så det er en fryd. Vi hører Marlène Dietrich i et sprakete gammelt opptak. «Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestellt¿».

Et av de sterkeste inntrykkene er kanskje «Nocturne», der Bjørkvold forteller om en gang han besøkte sin onkel Leif på sykehjemmet. Det er en knusende dom over vårt velferdssamfunns eldreomsorg. Han beskriver det som «gledesløs armod fra gulv til tak, en alderdomsghetto uten nåde i seg, tross betjeningssmil og grønne planter på bordene.» Og midt i dette, en kvinne som uler så det gjaller i veggene. Personalet fortviler: «Vi har prøvd alt mulig -ergoterapi, aktivisering, kurvfletting og bingo, men hun nekter. Vet du hva hun sa? Ikke plag meg med tull!»

Så oppdager Bjørkvold et piano, og ting begynner å skje. Onkel Leif ber ham spille noe av Evert Taube, og han setter i gang med Nocturne. Han spilte så onkelen skulle fornemme både fullmåneskinn og havspeil, her nede i dødens stappfulle venteværelse. Da stoppet ulet. Det vil si, det stoppet ikke, det forvandlet seg til sang. Og ikke hvilken som helst sang: Bel Canto. Der satt en kvinne på full fart fra sanseløs til sansene. Hun sang, med kunstnerisk skolert stolthet. Fra hensunken fraværende til rank lysvåken.

Ul og sang. Denne beretningen inkluderer både ulet og sangen, framført av Randi Eriksen og Kåre Ørnung. De vet hva dette dreier seg om. De reiser selv rundt på eldresentre og sykehjem og beriker med musikk.

– Musikk kan utløse det mirakuløse! Sang er det første vi møter og det siste vi mister. Livstråden, så å si, sier Jon-Roar Bjørkvold.