Trosopplæring og viltre unger

Sammen med Kristin Pedersen har hun utgitt boken «1 år, 2 barn og 3 venner».
De er helt vanlige unger, forsikrer hun om hovedpersonene Stine og Jørgen.

Seks år og ferske skolebarn, når de tolv kapitlene er lest til ende er det blitt ny sommer og de skal på ferie bibelferie. Det blir de ertet for.
Vi har tatt med sånt som er vanskelig også, og latt det vare litt lenge, sånn som det ofte er i livet. Når Stine og Jørgen stjeler penger fra snille, gamle fru Fjeld, kommer ikke tilståelsen og tilgivelsen før de har hatt det vondt en stund.
Og hvem er fru Fjeld?
Hun er en dame som bor i samme gate som barna. Hun har alltid tid, og massevis av vafler. Det er hun som forteller bibelhistoriene og formidler verdiene i boka.

Finnes sånne?
Hun er en drømmedame. Kanskje en figur som er satt sammen av mange fra virkelighetens verden?
Det var moren min som ga meg ideen, sier Linda Andernach Johannesen, som er ansatt som barne og familiearbeider i Skien Misjonskirke.
Hun mente at siden barna i vår menighet ikke fikk fireårsbok som i statskirken, burde jeg lage noe som kunne fylle tomrommet.

Samarbeid. Linda Andernach Johannesen som hadde vært journalist i tolv år, tok kontakt med Kristin Pedersen som var hennes forgjenger i jobben i Skien, og sammen klekket de ut en historie som de ville spinne videre på sammen.
Vi planla to og to kapitler, og gikk hver til vårt for å skrive, Så møttes vi igjen og samkjørte oss. Etter hvert ble vi mer og mer like, språklig sett.

Hva mer kan du fortelle om Stine og Jørgen?
De bor i samme gate, Stine sammen med mamma og pappa og en lillebror, Jørgen alene sammen med moren sin. Han er vant til å gå i kirken, og Stine blir med ham på søndagsskolen. Fru Fjeld har kjent Stines mormor, dette er et etablert gatemiljø i en norsk småby.

Trygt og godt?
Ja, men vanskelig også. Vi har tatt med de problematiske tingene uten å dvele ved dem. Og lagt vekt på å fortelle at Gud bryr seg om barna selv om de ikke alltid er like greie. Selv om vi ikke får gitt et fullgodt gudsbilde, skal det vi sier være sant. Ikke noe som må avlæres når en blir voksen.

Forbausende. Som mor til tre barn mellom ett og åtte, har Linda Andernach Johannesen latt seg forbause over hvor mye de tenker og lurer på.
Jeg overhører samtaler på et dypt eksistensielt nivå. De tenker på mer enn jeg hadde drømt om.

Undret du deg ikke selv som barn?
Kanskje jeg husker det ikke. Men kanskje ikke jeg tror vi fikk flere ferdige svar da jeg var barn. Sånn og sånn er det.
Dere kommer fra Misjonsforbundet, men har gitt ut boka på Lunde Forlag. Har det budt på problemer i forhold til den teologiske profilen?
Ikke i det hele tatt. Vi var litt spent på det vi skrev om dåpen, for vi beskriver både voksendåp med neddykking og barnedåp i statskirken, og lar det være sidestilt i pakt med vår oppfatning. Men vi møtte ingen innvendinger.

Så Stine og Jørgen går i Misjonskirken når de går i kirken?
Vi bruker vår egen ramme om fortellingene, med pastor og plattform slik vi er vant til. Barn i frikirkelige miljøer vil nok kjenne seg igjen. Men boka er skrevet så den kan leses av alle. Vi har hatt våre egne behov for en trosopplæringsbok i tankene, men også faddere og besteforeldre generelt.

Barn i dag er omgitt av krig og vold og vanskelige ting. Du er ikke redd for å lage en kristen idyll som ingen kjenner seg igjen i?
Vi har testet boka på barn vi kjenner, de sa de kjente seg igjen og likte det de hørte. Til og med før de fikk se illustrasjonene til Per Ragnar Møkleby.