Vi må ta den stille uke tilbake
Som barn syntes jeg påska var altfor stille. Nå er stillheten blant de fineste påsketradisjonene jeg vet om, men jeg bekymrer meg for om jeg vil klare å bringe den videre.
STILLE UKE: Korsvandring i regi av Oslo domkirke og Oslo Bymisjon langfredag i fjor.
Torstein Bøe, NTB
Da jeg vokste opp var allerede den norske påskefeiringen først og fremst preget av høyfjell – og ikke høytid. Den stille uke, som starter i dag, var den stilleste, kjedeligste uka jeg kunne tenke meg. Jeg grudde meg til «alle de andre» klassekameratene mine dro av gårde på påskefjellet for å gå eller stå på ski og skrelle appelsiner i solveggen.
Mens jeg ble igjen «alene» uten noen å leke med. For det var ikke noe som het påskefjellet hjemme hos oss. I påska ble selvsagt prestefamilien hjemme, for å feireden viktige høytiden på kirkelig vis.
Det var gudstjeneste på palmesøndag, fellesmåltid og nattverd på skjærtorsdag, korsvandring på langfredag og gudstjeneste både 1. og 2. påskedag. Jeg malte påskeegg med mamma vel vitende om at eggene var et symbol på Jesu oppstandelse, og at tradisjonen var både gammel og kristen.
