Tull og grønne skoger

«Vi har aldri hatt større muligheter til å leve dypt meningsfulle liv», insisterer sosiolog Gunnar C. Aakvaag i Morgenbladet.

Han betakker seg over den norske samtidslitteraturen som gjør seg vrang og ikke spiller på lag med alt det vidunderlige som skjer på det norske arbeidsmarkedet og i livet for øvrig.

Eller med hans egne ord: «Aldri har vi hatt mer frihet på helt sentrale livsområder som utdanning, yrke, jobb, bosted, partner, livssyn, fritid, kultur og politikk (…) dette ser vi få spor av i norske samtidsromaner».

Han konkluderer: «Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner.»

Om vi ser vekk fra det litt uvanlige litteratursynet sosiologen legger for dagen slutter Aakvaag seg til et stadig større kor.

Sammen istemmer de en melodi om at nu går alt så meget bedre: 2019 var bedre enn 1979, som i sin tur var bedre enn 1929, som i sin tur var bedre enn 1849, og sånn hele veien tilbake til et mytologisk år null, gjerne kalt «opplysningstiden».

• LES MER: Norsk samtidslitteratur bommer på å beskrive virkeligheten, mener sosiolog Gunnar Aakvaag

Gå derfor ut

Metode, diagnose og lovprisningen av de stigende konjunkturer er i alle tre tilfeller hentet fra den amerikanske psykologen Steven Pinker, som (1) befaler oss å telle oss frem til at verden er blitt god («How can we soundly appraise the state of the world? The answer is to count»), (2) konkluderer med at det går bedre og bedre dag for dag, og (3) derfor pålegger oss å være «gladere» og mer «takknemlige»: «None of us are as happy as we ought to be, given how amazing our world has become».

Hører du, kjære leser? Stå ikke der og heng med nebbet. Svaret er å telle!

Her hjemme har Pinkers metode blitt popularisert og formidlet av blant annet Harald Eia, som i fjor skrev forordet i den norske oversettelsen av Enlightenment now! («Opplysning nå!»), en bok som litt sleivete sagt er veldig opptatt av at kaken er blitt større – og ikke fullt så opptatt av hvordan den samme kaken fordeles.

Statistikerens alter

Så har naturligvis Steven Pinker og Harald Eia ett poeng: Mye av det som kan måles og telles og veies går riktig vei. Over svenskegrensen har far og sønn Rosling – henholdsvis Hans (1948-2017) og Ola – pekt på det samme: Det har aldri vært færre atomvåpen, færre flyulykker og færre analfabeter. Hurra for det!

Og i 2019 omkom – for første gang – ingen barn i den norske trafikken. Halleluja! I 1959 var det til sammenligning 90 barn som omkom på norske veier.

Alt dette er det grunn til å glede seg over. Og vi kan godt koste på oss å være takknemlige også. Skjønt, overfor hvem? Oss selv? Statens vegvesen? En magisk kraft kalt Fremskrittet? Akkurat til hvem skal dette alteret bygges?

Det kan verken Pinker eller Eia svare på. Ei heller Aakvaag, hvis forsikringer om at vi «aldri har hatt større muligheter til å leve dypt meningsfulle liv» låter mer som en protest enn et løfte, selv om det neppe er ment 
sånn.

Leverer varene

For, og nøyaktig slik Aakvaag erfarer når han dykker ned i den norske samtidslitteraturen: Verdens beste sykelønnsordning og «mer frihet på helt sentrale livsområder» lar seg ikke uten videre omsette i mer meningsfulle liv. Kanskje tvert om. For hva er galt med meg, når selv ikke «verdens beste land» kan gi meg det jeg vil ha?

Dette meningstapet er modernitetens paradoks, og grunnen til at norske forfattere (og sosiologer!) med «samtidsdiagnostisk stedsans» neppe blir arbeidsledige med det første: Den norske velferdsstaten produserer muligheter og inntekter i bøtter og spann, men også – av en eller annen grunn – lengsler og savn. Som Ole Paus sier: Vi har alt, men det er også alt vi har.

Å diagnostisere samtiden handler om å ta innover seg begge disse motivene – å glede seg over alt som er vunnet, men ikke å underslå det som er tapt. For noe er også tapt. Modernitetens gevinster kommer ikke uten omkostninger.

Terrence Malick kaller oss til å reflektere over denne innvekslingen i kinoaktuelle «A Hidden Life»: Hva er det vi mistet på veien? Hva er prisen for moderniteten?

Kallet til å forstyrre

Dette er det kunstens evige kall å pirke borti, uansett hvor lukrative AFP-avtalene måtte være og uansett hvor gode kvartals-tall Statens pensjonsfond utland måtte legge frem.

Oppgaven forblir den samme: Å gi ly til de urolige. Og like viktig: Å uroe de som har fått for seg at alt går veien bare fordi pilene peker oppover.

Håvard Nyhus jobber som vaktsjef i NRK og er tidligere debattansvarlig og kommentator i Vårt Land.