Når ‘funker’ det?

«Funke» kommer av funksjonalisme, altså noe som gjør det enklere for oss. Noe som sitter som hånd i hanske. Opprinnelig var det en samfunnsvitenskaplig strømning, senere ble den vel så kjent gjennom arkitektur og kunst – funksjonalismen har hatt en enorm betydning gjennom ett århundre og har det fremdeles. «Funkis» går for et rasjonelt samfunn, et samfunn preget av lys, klarhet og fornuft. Helst uten for mye drass fra historien og myke verdier.

Sprudlende innspill. Funksjonalismen er ikke særlig mottakelig for sprudlende innspill, enn si åndsideologisk tenkning. Ånd er gjerne noe som står i vegen om noe skal «funke» rasjonelt. For ånden (kunst, filosofi og religion) «tenker» nyansert, «funkis» vil ha mest mulig på én formel, som alt og alle kan gå opp i. Den danske historikeren Michael Böss er ikke nådig når han i sin nye bok Det demente samfund. Historieløshed i nutidskulturen (Kristeligt Dagblads forlag), skriver om funksjonalismens ideologi som tidens store onde og roten til vår galopperende historiefrykt og våre inntørkede visjoner. Funksjonalismen – hevder han – er selve grunnmuren for en teknokratisk og byråkratisk kultur, det skal atskillig «kulde» og forakt for terrengmessige ujevnheter til for å få det til å «funke», helst for alle.

Det ansiktsløse. «Økonomisk argumentasjon er blitt styrende i politikken, fordi økonomi gir svaret på hva som fungerer. Derfor sitter innflytelsesrike økonomer midt i spindelveven», sier han – og etterlyser historiebevissthet blant politikere, ja, fra hele samfunnet: «Det er dagens samfunn som er historieløst, ikke mennesket». Mennesket føler seg ikke vel ved å henge i tom luft, selv om samfunnet som «funkis» gjør det. Altså «funker» ikke funkisideologien for mennesket. Den «funker» for det ansikts­løse – ­politikken, økonomien og b­yråkratiet, der det klokkertros på den.