Hurra for 17. mai!

Som vanlig tok jeg T-banen fra Bogerud til Vårt Lands redaksjon i Oslo sentrum i morges. Like ved holdeplassen kom en jente på seks-syv år gående mot meg. Hun var av asiatisk slekt, kledd i bunad og med et strålende smil. I hånden hadde hun et norsk flagg.

Bunaden skaper klasseskiller, sier en prest på Oslos østkant til Vårt Land. Ja, en bunad kan være kjempedyr. Men med tanke på at en bunad til 40.000 kroner kanskje brukes i 40 eller 80 år – de går gjerne i arv – får man ikke et billigere stasplagg her i landet. Og den lille jenta jeg traff på vei til T-banen, hadde kanskje på seg en råbillig bunad sydd i hjemlandet og kjøpt i en av billigkleskjedene; hun var like stolt for det. Bunadstradisjonen skapte for henne ikke forskjeller, men inkluderte henne i fellesskapet.

For oss som bor på Oslos østkant er ikke dette et uvanlig syn. Vi har sett det i mange år, hvordan feiringen av Norge har en integrerende funksjon. 17. mai oppleves som en stor dag for mange av mine naboer som har flyttet hit fra andre land. Jeg har møtt dem når barnehagene går i tog i området, med foreldrene som stolte tilskuere. Jeg har sett dem hvert år når skolebarna strømmer oppover Karl Johan mot Slottet. Det mangfoldige og fargerike fellesskapet samler seg rundt gleden over landet og friheten. 17. mai skaper større tilhørighet, ikke distanse.