En nådeløs forfatter
Kanskje kan Gud tilgi Kristin Lavransdatter, men Sigrid Undset gjorde det ikke.
Guddommelig tilgivelse er vel og bra, men duger ikke mot syndens jordiske konsekvenser, skriver Åste Dokka. Her Sara Khorami og Preben Hodneland som Kristin og Erlend.
Dag Jenssen/Det norske teatret
Lørdagens premiere på Kristin Lavransdatter var en kraftanstrengelse for skuespillerne: Over et nesten ti timer langt strekk spilte ensemblet ut et helt livsløp og et utall ulike roller. Men også publikum fikk kjenne på utmattelsen: Jeg visste ikke at det kunne være så slitsom å gå på teater. Like fullt var opplevelsen sterk og rammende, jeg angrer ikke på at jeg tilbrakte lørdagen i mørket på Det norske teatret.
Bot og anger
Som bøkene er også teaterforestillingen om Kristin Lavransdatter gjennomsyret av religion. Ikke bare er det kirker og prester hvor man enn snur seg, men behovet for å ha sin sak i orden med Gud går som en rød og smertefull tråd gjennom hele handlingen. Så å si alle karakterer mates av sin samvittighet, ikke bare overfor hverandre (har jeg vært en god ektemann? Datter? Kone?), men også overfor sin skaper og frelser.
