Da jeg fikk dobbelt opp

Året er 2004. Jeg sitter stua med en sovende tvillingbaby ved hver pupp. De er bittesmå og sover sjelden samtidig. Denne ettermiddagen er jeg er alene med fire små barn. Far er på foreldremøte for femåringen, som er fersk førsteklassing. På gulvet sitter bror på to og et halvt. Han hadde før fast plass på mammas fang. Han har ikke vent seg til to småsøstre. Når vil han ha kos.

Nesten umulig. Som så ofte på den tiden forsøkte jeg å tenke kreativt: Hva nå? Den som har løftet en nyfødt baby, vet at den må bæres med begge hender. Varsomt og med god støtte i nakken. Den som har forsøkt å løfte to bittesmå sovende babyer på samme tid, vet at det nesten er umulig. Man risikerer å miste den ene i gulvet eller glippe grepet under en av de små, myke nakkene.

Jeg forsøker å godsnakke med toåringen. Få ham til å dra en stol ved siden av min og legge hodet inntil mammas skulder og hals. Men han vil sitte på fanget. Samtidig roper storesøster fra spisebordet at hun vil ha leksehjelp. Hun holder opp en fersk skolebok, ser forventningsfullt på meg og klapper på stolen ved siden av.