Ansvaret stopper på dørterskelen?

Ain't nobody prayin' for me, Kendrick Lamar.

Jamal er 17 år. Ofte ser han bare ryggen til moren sin der hun ligger på sofaen. Hun er sliten, orker lite. Han skjønner at hun er syk. At hun sliter psykisk. Det er ofte ikke mat i kjøleskapet, eller middag den dagen. Lillebroren tisser stadig på seg, men klær og senge­tøy blir ikke alltid vasket. Når broren trenger hjelp med lekser, eller skolen er bekymret, er det Jamal som stiller opp.

Tante Ulrikkes vei.

Moren lever på sosialhjelp, hun er ikke syk nok til å få uførepensjon. Trenger han penger til noe, må Jamal tjene dem selv. Jamal er en av hovedpersonene i Zeshan Shakars bok Tante Ulrikkes vei. Vi vet at mange norske barn, både i majoritets og minoritetsbefolkningen, opplever lignende hverdager. De finnes i alle lag av befolkningen, men aller mest i lavinntektsfamilier.

Gode oppvekstsvilkår handler både om trygge og deltakende barn, og om framtidas voksne. Mer enn 100.000 barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Det er også sammenheng mellom det å være eksponert for fattigdom som barn og det å oppleve psykiske utfordringer i voksenlivet. Betydning av samspillet mellom barn og foreldre helt fra begynnelsen av livet er stor for barns utvikling og mestring av livet i voksen alder.

Overlates. Vi regulerer livene til folk på så mange områder. Men når det gjelder barns oppvekstsvilkår, overlater vi så mye til den enkelte familie og den private sfære. Hvordan kan vi gjøre det når vi vet at en god barndom er så viktig for det enkelte barnet og for samfunnet? Dette spørsmålet stilte min kollega Sigrid Hagerup Melhuus i artikkelen «Det private burde være politisk».

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Eirik Løkke i Civita kommenterte på Facebook: «Men et liberalt demokrati kjennetegnes nettopp av at det private ikke er politisk - at en egen privat sfære er prinsipielt uavhengig av staten». I en artikkel i Vårt Land kom Lars Kolbeinstveit i Civita med en tilsvarende kritikk: Melhuus tar ikke tilstrekkelig hensyn til familiens frihet.

Her er vi ved en viktig verdimessig og ideologisk forskjell mellom høyre- og venstresiden. Frihet forutsetter et område der du selv bestemmer, og der du har muligheten til å realisere det gode liv på din egen måte. Men hvor begynner den «private sfæren»? Er det mulig å trekke et skille, sånn omtrent ved dørstokken til Jamals leilighet? Hva som skjer innenfor de fire veggene der er privat, og først når Jamal går ut døra kan han være vårt felles ansvar? Jeg tror ikke det er det Kolbeinstveit og Løkke egentlig mener.

Det private er politisk.

I 1936 kom norske arbeiderkvinner med krav om at det måtte opprettes tilfluktssteder for mishandlede kvinner, men det første krisesenteret i Norge kom så sent som i 1979. Kanskje var det hensynet til den private sfæren som gjorde at det tok så mange år. Da det omsider kom et krise­senter, var det et resultat av at kvinnebevegelsen hadde gått i bresjen under parolen «det private er politisk».

I de virkelige alvorlige sakene som involverer grove tilfeller av vold, maktmisbruk og ufrihet, er jeg ganske sikker på at Løkke og Kolbeinstveit er enige i at vi ikke kan sitte passivt å se på at det skjer. Da er det vårt ansvar, og det er storsamfunnet som må si stopp. Men litt lenger unna er det en del barn og unge som er på vei mot stupet, men som først fanges opp når de har bikket utenfor.

Barn og unge med dårlige oppvekstsvilkår er ofte vanskelig å nå. En ungdom som faller ut av videregående skole, men som ikke er under oppfølging av offentlige tjenester, vil vi ha vanskelig for å nå og å vite noe om. Svikt i hjelpeapparatet har også sammenheng med at en ikke lytter nok til barna, ifølge en offentlig utredning. En fremtredende svikt var at man unnlot å snakke med barna selv.

Hva slags frihet.

Kolbeinstveit erkjenner at foreldres bakgrunn har mye å si, men han er altså redd for at et sterkt offentlig engasjementet for disse barna bryter med hensynet til familiens frihet. Men hva med individets frihet, i dette tilfellet barnets? Jamal har jo nettopp ikke frihet til å realisere det gode liv på sin egen måte. Når moren får bli liggende der på sofaen, og når skolen er bekymret for lillebroren, men det eneste de gjør er å fortelle Jamal at han må be moren sin stille opp på foreldremøtene, svikter ikke vi som samfunn da?

Og kan vi se Jamal i øynene og si at i Norge er vi opptatt av at alle skal ha like muligheter? Kolbeinstveit påstår det. Diverse støtteordninger, full barnehagedekning og offentlig finansiert skole og utdanning gjør at «vi ikke er så langt unna idealet om at alle barn skal ha like muligheter».

Vi har høy sosial mobilitet i Norge. Samtidig vet vi at fattigdom har tendens til å gå i arv. Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, har lav inntekt, mottak av sosialhjelp, har dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenliknet med andre barn.

Ulike muligheter.

Mennesker og familier er forskjellige, sier Kolbeinstveit. Det er vel ingen uenig med ham i. Men han bommer dersom han tror at vi har like muligheter i Norge. Og han undervurderer betydningen av alle de strukturene som gjør at Jamal har dårligere odds.

Jeg tror ikke vi har tenkt nok på hvem som kan stille opp når de nærmeste omsorgspersonene ikke har ressurser til det. Politikere må utfordres til å tenke nytt på tiltakssiden, gjerne i samarbeid med frivillige organisasjoner. Husmorvikarer fantes på 50-tallet, hvem kan Jamal ringe hvis det ikke er mat i kjøleskapet? Kunne han ta med broren et sted som serverer varm mat og der det er noen å prate med? Hva med en fritidsklubb eller nye typer botilbud?

Det er ingen tvil om at dette er vanskelige saker, og at familiens frihet er viktig. Men når barn opplever å bli sviktet av sine aller nærmeste eller vokse opp i fattigdom, og dermed systematisk har så mye dårligere sjanser for å lykkes i livet - da er det private politisk.

Hilde Nagell
Rådgiver i Tankesmien Agenda