Verdidebatt

Ulovlig henrettelse av Rinnan på Kristiansten?

Om få dager, 1.februar, er det 70 år siden dødsdommen mot Henry Oliver Rinnan ble fullbyrdet på Kristiansten festning i Trondheim. Men hadde norske myndigheter retten på sin side da de grep til den groveste voldsformen for å bli kvitt sine fiender?

Av Terje Carlsen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Ladegrepene på de tsjekkiske mauserne lager raske ekko i den isende, første februarnatten i 1947. Den 31 år gamle Henry Oliver Rinnan står bakbundet med snø opp til anklene og svelger den kalde natteluften på Kristiansten festning. Det svarte håret ligger rimet over øyebindet torturisten Henry Rinnan bærer foran øynene.  -Prest, e’ du der, roper han. -Ja, Rinnan svarer fengselsprest Lars Tangvik Ofstad. -Da e’ det bra! svarer Rinnan (Personlige kommunikasjon med medlem av ekseskusjonspeletongen, Dan Sand, i 1997 og Flyum 1997:231). Men var dommen mot Henry Rinnan rettslig legitim?
Spørsmålet som Høyesterett tok stilling til snaut sytti år senere handlet nettopp om tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens paragraf 97. Skal et slikt tilbakevirkningsforbud forståes som absolutt. Lagmannsrettens dom mot en bosniak som ble dømt etter den nye Straffeloven av 2005, for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser på Balkan for tyve år siden, ble prøvesteinen. Den kjente og omdiskuterte Klingedommen (HR 1946) kom til å danne det argumentasjonstekniske bakteppe for spørsmålet om tilbakevirkningsforbudets rekkevidde i Grunnloven. Karl Hans Klinge var tysk gestapist i Norge under krigen og sto bak mange av de forferdeligste forbrytelser, I HR-dommen i 2010 ble Borgarting lagmannsretts dom mot en bosniaken som skal ha utført liknende forbrytelser underkjent av elleve dommere i plenum.
Høyesterettsdommen (2010) mot torturisten, Karl-Hans Klinge (Rt. 1946 side 198), ble her satt til side av Høyesterett. Høyesteretts argumenter i 1946 ble ikke vurdert gode nok i 2010. Det innebærer de facto at henrettelsen av gestapisten Karl-Hans Klinge i 1946 var Grunnlovsstridig, og derved ulovlig. HR av 2010 mener altså at tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven er absolutt, Klinge ble dømt til døden og henrettet våren 1946, etter samme provisoriske anordninger som Rinnan. Så hva da med Rinnans sak?
Professor Andenæs(1986) reiser spørsmålet om det er vedtakstidspunktet for en ny Straffelov som skal anvendes for avveining av spørsmålet om tilbakevirkningsforbud, eller om det er fra det tidspunktet loven er bekjentgjort i offentligheten. Professor Frede Castberg argumenterte etter krigen for at Straffeloven skal gjelde fra det tidspunkt den er bekjentgjort. Argumentet har vært at befolkningen skal ha kunnskap om de lover som gjelder i det samfunn de lever i, og at strafferettspleien skal være forutsigbar.
Vestgaarden og Aas(2014:172) argumenterer i sin bok, Skammens historie, som kom i forbindelse med Grunnlovsjubileet, mye likt som gammelnazistene i kretsen rundt Institutt for okkupasjonshistorie, og avisa Folk og Land, med at det demokratiske grunnlaget for anordningene var dårlig. På den annen side: Vestgaarden og Aas har tydeligvis lest HR-dommen av 2010 grundig, der det argumenteres som følgende: «(…) En subsumsjonsendring fra straffeloven 1902 § 223 til straffeloven 2005 § 102 vil derfor klart være til ugunst for lovbryteren.», noe som strider mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven. Det innebærer at i alle fall gestapisten Klinge etter HRs syn ikke kunne dømmes etter de provisoriske anordninger av 22/1 1942 og 4/5-1945 som åpnet for dødsstraff.
Jeg er ikke jurist. Men jeg finner grunn til å tilbakevise i alle fall noen av de argumentene Vestgaarden og Aas anfører i underteksten (op.cit.) når det gjelder dødsdommen mot Henry Rinnan. I en krisestituasjon som okkupasjonen 9. april representerte for befolkningen, og de lovlig valgte myndigheter i London, må regjeringen og domstolen ha hatt dekning i den konstitusjonelle nødretten, til å konstruere en strafferett som tok høyde for det sivilisatoriske brudd som okkupasjonsmakten og dens medløpere førte med seg under krigen. Slik argumenterte også professor Johs Andenæs i et radioprogram på NRK sendt få år før han døde. Høyesterett har dernest anerkjent Elverumsfullmakten.
I saken mot Henry Rinnan synes det klart at han, Rinnan, gjennom sitt etterretningsarbeid og sin føringsoffiser i SIPO og Sicherheitsdienst, Walter Antonius Gemmecke, også må ha kjent til utferdigelsene av de provisoriske anordningene i London. Rinnan fortsatte også sin forbryterske aktivitet flere år etter at provisorisk anordning av 22/1 1942 var utferdiget, og også etter at anordningen av 4. mai 1945 var vedtatt. Det er grunnlag for å tro at det er lite sannsynlig at Høyesterett noensinne vil underkjenne dødsdommen mot Levangermannen Henry Oliver Rinnan. Til det er dommen ennå for betent.
Det som imidlertid har vært og er utilatelig i Rinnan-saken, rent moralsk, er den trakassering som mobben av «gode nordmenn» og «godfe levangsbygg» har utøvet mot Henry Rinnans slektninger og etterkommere. I vår rettstradisjon hefter hver enkelt kun for seg selv, også Henry Oliver Rinnan. Arvesyndtenkningen er i dyp i konflikt med vår rasjonelt begrunnede strafferettspleie. Uavhengig av hva HR og allmenheten måtte mene om dødsdommen mot Henry Rinnan av 1946. Men var dødsdommen mo Henry Rinnan lovlig rent teknisk-juridisk? Det vet vi ikke før HR har behandlet saken på ny.
Henry Rinnan ble dømt for landssvik, tortur og mord, i et omfang som tangerer terroristen Anders Behring Breiviks ugjerninger. Henry Rinnan skal være gravlagt på kirkegården i Levanger, ifølge anekdoten kremert i et malingsspann. Begravelsen skal ha foregått på natten, men med vigslet prest til stede, for å unngå oppmerksomhet og senere gravskjending.

Les mer om mer disse temaene:

helsedoden

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt