Fullstendig fravær av tilgivelse

Jeg refererer til mandagens omtale i Vårt Land vedrørende Sentermenigheten med intervju med Birger Røed som har vært medlem i 18 år, hvorav de ti siste som styremedlem. Det meste av innholdet ble sterkt debattert på et arbeids­møte i menigheten tirsdag 1. november hvor jeg var til stede. Møtet var kommet i stand for at pastor Raymond Urne skulle redegjøre for fremtidig organisering basert på at mange medlemmer har trukket seg ut og funksjoner har blitt stående ubemannet.

Undertegnede er ikke personlig kristen, men har hatt gleden av å jobbe frivillig sammen med Raymond Urne blant ungdom i mange år. I den forbindelse har jeg også kommet inn i menigheten og fulgt det siste halvårets konflikter fra sidelinjen. Det har gjort såpass sterkt inntrykk på meg at jeg ikke kan sitte passivt å se på. Inntil for et halvt år siden deltok jeg på gudstjenester og på alfakurs i regi av menigheten uten å merke at det var en underliggende konflikt.

Slipper ikke taket. I Sentermenigheten sitter mennesker og ikke slipper taket på opplevelser fra flere tiår tilbake hvor dagens pastor var en ungdom. Innenfor kristendommen predikerer man om betydningen av tilgivelse og forsoning. Blant medlemmene her er dette fullstendig fraværende. Birger Røed refererer til at de tar fra medlemmene gudstroen og det blir et veldig forenklet og subjektivt utsagn.

De fleste hendelser knytter seg til pastorens far og grunnlegger av menigheten, Ole Bjørn Urne. Menigheten hadde sitt utspring fra et TEN-Center for rehabilitering av rusmisbrukere – det fordret en streng styring og et sterkt lederskap. Denne formen for lederskap ble kanskje videreført for lenge og er noe tidligere pastor er lei seg for og er villig til å møte tidligere medlemmer for å be om tilgivelse for.

Med hjertet. Medlemmer jeg snakker med, tviler ikke på at han handlet med hjertet, men at engasjementet kunne bli for stort. Det er også viktig å se på leder­skapet den gangen utfra den tiden det stammer fra. Livet i menigheter er helt annerledes i dag enn det var for 20 år siden, og det som skjedde den gang kunne aldri ha skjedd i dag.

Skjer ikke igjen. Jeg har vanskelig for å se motivet til dagens motstandsgruppe. Du får ikke gjort om tidligere hendelser, og ingen konkrete hendelser meg bekjent knytter seg til dagens pastor, selv om han sikkert ville ha gjort ting annerledes i dag på enkelte områder.
For alle mennesker er livet en lang læringsprosess, og jeg tror ikke mange er reelt bekymret for at hendelser fra mange år tilbake skal gjenta seg i dagens menighet, noe mange bruker som edelt motiv for skittentøyvasken. Veldig mange som har vært der over lang tid, refererer til at de aldri har opplevd noe vondt selv, men velger å tro på de som har det.

Mange refererer også til at ­menigheten har betydd alt for dem og har reddet dem i en vanskelig tid. Birger Røed selv har uttalt at han ikke har opplevd noe av det han anklager lederteamet for i dag og som han selv var en del av over lang tid

Personangrep. Pastoren er det siste halvåret blitt utsatt for personangrep som på de fleste arenaer vil bli sett på som kraftige overtramp. I denne tiden har han klart å holde hodet over vannet og holde menigheten flytende. Personangrepene er på et nivå som langt overstiger hva de for­ulempede har måttet tåle i form av offentlig skittentøyvask, uten at jeg skjønner hva de ønsker å oppnå. De fleste har allerede trukket seg ut av menigheten for lang tid siden og vil sannsynligvis ­aldri komme tilbake uansett hva som skjer.

Det er i dag 50-100 personer på gudstjeneste hver søndag. De er glad i menigheten og vil ­beholde den som den er. Dette er kanskje 25-50 mindre enn det var før denne aksjonen, og ikke så omfattende som det antydes i artikkelen. Det refereres der også at 8 av 10 vil fjerne ­dagens ledelse. Dette blir en omskrivning av fakta. Det er også en ungdomsgruppe med mange fornøyde ungdommer som møttes hver uke og så videre.

Dekket opp. Motstandsgruppen har i stor grad lagt ned sine verv og samtidig sluttet å bidra til fadderbarna sine i India. I den forbindelse har medlemmer som ønsker at menigheten skal ­bestå, gått inn og prøvd å dekke inn dette inntektstapet eller påtatt seg ekstra oppgaver for å holde i gang hjulene i menigheten.

Mitt spørsmål blir da: Hvorfor kan ikke de som føler seg for­ulempet, finne seg en ny menighet, komme seg videre i livet og la de som ønsker at dagens ledelse skal fortsette, få jobbe i fred og bygge menigheten opp igjen? Vi bor i et område med stor tilgang på menigheter, og det må være muligheter for at motstanderne får dekket sitt behov for felles samhold et annet sted.

De har ingen større rett til å være i menigheten enn de som faktisk ønsker å være der i dag. Motstanderne snakker om ­demokrat. Vi som ønsker å være i menigheten er glade for at vedtektene er klare og nettopp er ­laget for å forhindre denne form for «kuppforsøk».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.11.2016