Søk i Edens hage

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Hagen ser deg

Vi vet det jo, men likevel: Hage helbreder, om vi steller pent med den! Den gir oss ­tillit og et bedre selvbilde.

BILDER

I hagen er det luftig og høyt under taket. Det er dyr og insekter overalt, høyt og lavt. Og under oss, skjult av løv og jord, kryper det, kravler det, åler det seg fram. Det er lett å møtes i hagen, det er lett å konsentrere seg der. Rammen for et ikke-klaustrofobisk liv.

Intenst til stede

Terapeutisk hagebruk, snakkes det om nå – det er blitt et faglig begrep innen psykisk helsearbeid. Psykologen og advokaten Grethe Nordhelle er glad for det. I en ny bok Hage­psykologi – naturens harmoniserende kraft inviterer hun oss inn i sin hage, hennes sjelebot. For henne – som det er for alle som har en liten grønn flekk med blomster og vekster – en ladestasjon: «Den skapende prosessen i hagen gjør at vi glemmer tid og sted. Jeget smelter sammen med handlingen. Vi har ikke fokus på resultatet. Å være intenst til stede i det vi gjør, gir selvterapi og er selvhelbredende. Vi er løftet ut av egoet, og har fått et annet engasjement som er større enn oss», er psykologens veibeskrivelse.

De «snilles» hager

Når det bugner av blomster et sted, ramler det alltid ut av oss: Hvordan får du det til, hva skal til, har du grønne hender, eller? Men hva er grønne hender? Grethe Nordhelle tror uhysterisk på plantenes evne til å «oppfatte» – de kjenner seg fram, som oss. Når jeg tenker meg om, er det påfallende hvor mye frodigere planter utvikler seg i bedene til snille, omsorgsfulle mennesker, slike som vil oss vel. Og som tar blomstene med i samme slengen.

Følg Edens hage på Facebook!

Den som gir, får

«Når vi tenker positivt om plantene våre, sender vi ut gode vibrasjoner som plantene oppfatter med sin sensitivitet», skriver Nordhelle: «Mennesker som har et kjærlighets- og omsorgsspråk overfor plantene, får samme reaksjon tilbake fra plantene. All forskning viser at det er noe der». Det oppstår en gjensidighet, den som gir får. Her går det begge veier. Rent fysisk på denne måten: Vi puster ut karbondioksyd som plantene trenger, mens de puster ut oksygen som vi trenger. En gjensidighetens fysikk.

Sett gjennom hagen

Grethe Nordhelle er klinisk psykolog, med lang fartstid blant annet ved Diakonhjemmet Høgskole, hvor hun har hatt ansvar for psykologiundervisningen. Hun tror på hagens fortreffelighet. På dens evne til å styrke selvfølelsen.

«Hagen gir rom for kreativ utfoldelse av den enkeltes individuelle utrykk, som en del av en selvrealiseringsprosess», skriver hun. Det er som med en maler, som ordløst maler ut det bildet han/hun har inni seg. Vi må vite noe om fargenes oppførsel for å få det til. Så også med plantene i hagen. Vi må finne ut hva de liker – jord, lys/skygge, klima, mye eller lite vann. Sånn sett blir hageaktivitet en øvelse i oppmerksomhet, positiv oppmerksomhet, som setter negative tanker ut av sin bane. Slik går det an å se hagen som uttrykk for våre indre kvaliteter, vi føder oss selv på nytt inn i verden med alle våre kvaliteter. Fordi det er nå slik, at når hagen er frodig, blir det alltid – alltid – bemerket. Og da kan det være godt å vite at «dette er portrettet av meg selv». Andre ser oss gjennom hagen. Ser hvem vi er. Det er god terapi.

Tastetrykkets tid

I tastetrykkets tidsalder kan vi minne hverandre om at Hipokrates (460 – 377 f. Kr.) grunnla et sykehus på den greske øya Kos, med en tilhørende terapihage, vi ser fortsatt ruinene av den. Og middelalderens klosterhager ble utviklet slik at de skulle sørge for å gi behag og ro for syke mennesker.

Det er ingen tvil, mener Nordhelle: Å ta seg av planter er ikke krevende, men det kan gi store terapeutiske resultater.

Følg oss på Facebook og Twitter!

«Med en slik aktivitet kan vi komme ut av frykt, angst, ensomhet og bekymringer, som mange mennesker har i livet sitt. Plantene gjør at man har noen å stelle for, og man er ikke alene. Jo mer man forstår plantenes liv, jo enklere er kommunikasjonen mellom dem. De gir mye av sin energi til omgivelsene som passer på dem. De har et mykt språk som passer til mennesker som er myke, det vil si sensitive nok til å oppfatte deres språk ... planter krever litt omsorg og pleie, men til gjengjeld gir de tilbake – uten forventninger. Plantenes nærvær er selskap og den gir oss også ansvar for å gi dem den omsorgen de trenger. Omsorg er en egenskap vi kan utvikle, og som vil gjøre oss til mer harmoniske mennesker. Å være omsorgsfull er det motsatte av å være egoistisk. Og det er nettopp egoisme som gir angst, bekymring og ensomhetsfølelse. Parallelt med utviklingen av omsorgskarakteren reduseres derfor disse plagene suksessivt. Vi kan trene omsorgsevnen ved å omgi oss med planter og ta ansvar for dem», er hennes enkle og tillitsfulle resonnement. Det er ikke vanskelig å skjønne tegningen.

Liljene på marken

Hva sa Søren Kierkegaard? – jo, at vi for vår helbreds skyld skulle betrakte liljene på marken og fuglene på himmelen, og at hvis vi virkelig klarer å betrakte, så vil vi fornemme ­Skaperen. Han bruker ordene «stille høytidelighet», «samlet oppmerksomhet», «ettertanke». Og at når vi virkelig studerer en plante «dypt» og ikke med «flyktig syn», oppdager vi skaperkraften bak det hele. Og fortsetter vi ettertanken, oppdager vi også at vi som mennesker er en del av denne naturen.

Selv ville jeg tenke at det er god terapi bare i å oppdage at det som om vinteren er klemt flatt av snøen, oppstår i all sin sunne skrud igjen når isgrepet slipper taket.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

I hagen er det luftig og høyt under taket. Det er dyr og insekter overalt, høyt og lavt. Og under oss, skjult av løv og jord, kryper det, kravler det, åler det seg fram. Det er lett å møtes i hagen, det er lett å konsentrere seg der. Rammen for et ikke-klaustrofobisk liv.

Intenst til stede

Terapeutisk hagebruk, snakkes det om nå – det er blitt et faglig begrep innen psykisk helsearbeid. Psykologen og advokaten Grethe Nordhelle er glad for det. I en ny bok Hage­psykologi – naturens harmoniserende kraft inviterer hun oss inn i sin hage, hennes sjelebot. For henne – som det er for alle som har en liten grønn flekk med blomster og vekster – en ladestasjon: «Den skapende prosessen i hagen gjør at vi glemmer tid og sted. Jeget smelter sammen med handlingen. Vi har ikke fokus på resultatet. Å være intenst til stede i det vi gjør, gir selvterapi og er selvhelbredende. Vi er løftet ut av egoet, og har fått et annet engasjement som er større enn oss», er psykologens veibeskrivelse.

De «snilles» hager

Når det bugner av blomster et sted, ramler det alltid ut av oss: Hvordan får du det til, hva skal til, har du grønne hender, eller? Men hva er grønne hender? Grethe Nordhelle tror uhysterisk på plantenes evne til å «oppfatte» – de kjenner seg fram, som oss. Når jeg tenker meg om, er det påfallende hvor mye frodigere planter utvikler seg i bedene til snille, omsorgsfulle mennesker, slike som vil oss vel. Og som tar blomstene med i samme slengen.

Følg Edens hage på Facebook!

Den som gir, får

«Når vi tenker positivt om plantene våre, sender vi ut gode vibrasjoner som plantene oppfatter med sin sensitivitet», skriver Nordhelle: «Mennesker som har et kjærlighets- og omsorgsspråk overfor plantene, får samme reaksjon tilbake fra plantene. All forskning viser at det er noe der». Det oppstår en gjensidighet, den som gir får. Her går det begge veier. Rent fysisk på denne måten: Vi puster ut karbondioksyd som plantene trenger, mens de puster ut oksygen som vi trenger. En gjensidighetens fysikk.

Sett gjennom hagen

Grethe Nordhelle er klinisk psykolog, med lang fartstid blant annet ved Diakonhjemmet Høgskole, hvor hun har hatt ansvar for psykologiundervisningen. Hun tror på hagens fortreffelighet. På dens evne til å styrke selvfølelsen.

«Hagen gir rom for kreativ utfoldelse av den enkeltes individuelle utrykk, som en del av en selvrealiseringsprosess», skriver hun. Det er som med en maler, som ordløst maler ut det bildet han/hun har inni seg. Vi må vite noe om fargenes oppførsel for å få det til. Så også med plantene i hagen. Vi må finne ut hva de liker – jord, lys/skygge, klima, mye eller lite vann. Sånn sett blir hageaktivitet en øvelse i oppmerksomhet, positiv oppmerksomhet, som setter negative tanker ut av sin bane. Slik går det an å se hagen som uttrykk for våre indre kvaliteter, vi føder oss selv på nytt inn i verden med alle våre kvaliteter. Fordi det er nå slik, at når hagen er frodig, blir det alltid – alltid – bemerket. Og da kan det være godt å vite at «dette er portrettet av meg selv». Andre ser oss gjennom hagen. Ser hvem vi er. Det er god terapi.

Tastetrykkets tid

I tastetrykkets tidsalder kan vi minne hverandre om at Hipokrates (460 – 377 f. Kr.) grunnla et sykehus på den greske øya Kos, med en tilhørende terapihage, vi ser fortsatt ruinene av den. Og middelalderens klosterhager ble utviklet slik at de skulle sørge for å gi behag og ro for syke mennesker.

Det er ingen tvil, mener Nordhelle: Å ta seg av planter er ikke krevende, men det kan gi store terapeutiske resultater.

Følg oss på Facebook og Twitter!

«Med en slik aktivitet kan vi komme ut av frykt, angst, ensomhet og bekymringer, som mange mennesker har i livet sitt. Plantene gjør at man har noen å stelle for, og man er ikke alene. Jo mer man forstår plantenes liv, jo enklere er kommunikasjonen mellom dem. De gir mye av sin energi til omgivelsene som passer på dem. De har et mykt språk som passer til mennesker som er myke, det vil si sensitive nok til å oppfatte deres språk ... planter krever litt omsorg og pleie, men til gjengjeld gir de tilbake – uten forventninger. Plantenes nærvær er selskap og den gir oss også ansvar for å gi dem den omsorgen de trenger. Omsorg er en egenskap vi kan utvikle, og som vil gjøre oss til mer harmoniske mennesker. Å være omsorgsfull er det motsatte av å være egoistisk. Og det er nettopp egoisme som gir angst, bekymring og ensomhetsfølelse. Parallelt med utviklingen av omsorgskarakteren reduseres derfor disse plagene suksessivt. Vi kan trene omsorgsevnen ved å omgi oss med planter og ta ansvar for dem», er hennes enkle og tillitsfulle resonnement. Det er ikke vanskelig å skjønne tegningen.

Liljene på marken

Hva sa Søren Kierkegaard? – jo, at vi for vår helbreds skyld skulle betrakte liljene på marken og fuglene på himmelen, og at hvis vi virkelig klarer å betrakte, så vil vi fornemme ­Skaperen. Han bruker ordene «stille høytidelighet», «samlet oppmerksomhet», «ettertanke». Og at når vi virkelig studerer en plante «dypt» og ikke med «flyktig syn», oppdager vi skaperkraften bak det hele. Og fortsetter vi ettertanken, oppdager vi også at vi som mennesker er en del av denne naturen.

Selv ville jeg tenke at det er god terapi bare i å oppdage at det som om vinteren er klemt flatt av snøen, oppstår i all sin sunne skrud igjen når isgrepet slipper taket.

;