Søk i Edens hage

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Blomstrer i fengsel

Det er ikke bare grønnsakene som vokser i fengselet i Valdres.

Slidreøya

  • Valdres-avdelingen til Vestoppland fengsel.
  • Ligger på en halvøy som fram til 1985 var en campingplass. Fengselsdriften ble startet i 1986-87 som en arbeidsleir for å avhjelpe soningskøen ved Bastøy fengsel. I lang tid het det Vestre Slidre Arbeidsleir.
  • Fengselet har flere ganger vært truet med nedleggelse, men har overlevd til i dag.

– Dette var et ordentlig rottehøl, sier Hans Lundmo (61).

Han hilser med en kraftig og ru hånd skapt av år i bygg- og anleggsbransjen. Lundmo står utenfor «Gamleheimen». En gang var det ei campinghytte for veifarende. Nå tilhører det Vestoppland Fengsel, avdeling Valdres, populært kalt «Slidreøya».

Det er ikke første gang Lundmo sitter i fengsel. Forrige gang ble han dømt for spritsmugling.

– Jeg har revet gulvet, lagt nytt underlag og malt alt sammen. Fra bygda fikk vi et gammelt kjøkken. Så kom Steinar og klinte til med ny terrasse, blomster og tomater.

Lundmo ser bort på «cellekameraten» Steinar Holshagen Bjørnestad (37), som fletter hvitløk i en rasende fart. Store, grønne tomater henger i klaser i solskinnet.

– Oss bruker evnene våre til å gjøre det litt heimekoselig. Oss er litt huslige begge to, sier Bjørnestad.

Les også: Bare ei humle?

Kommafeil

Fengsler i Norge er delt opp i to kategorier: Høysikkerhet og lavsikkerhet. Slidreøya er det siste. Her er det ingen murer, piggtråd eller celler. Ideen er at fangene skal sone i frihet for lettere å kunne føres tilbake til samfunnet senere. Hver av de 26 fangene blir vurdert om han er skikket til å sone der. Som Bjørnestad, han soner sin første dom.

– Jeg har aldri vært borti politiet eller noe kriminelt miljø, sier han.

Bjørnestad er dømt for det han kaller «kommafeil», altså underslag. Han har sonet litt over åtte måneder av en dom på tre år. De tre første månedene var han på Ullersmo fengsel, et høysikkerhetsfengsel i Akershus.

– Det var helt forferdelig. Med en gang jeg kom inn døra var det full stripping før det bar rett på cella. Så fikk jeg litt informasjon om hvordan det fungerte i fengselet. At det går skiller etter hvilken dom du sitter for eller hvilken etnisk gruppe du tilhører, og at du må følge et mønster som fangene kjenner til. Jeg opplevde å bli slått ned for å ha gått på feil do. Jeg var livredd og satt innelåst 23 timer i døgnet på en celle på to ganger tre meter.

– Hva gjorde du?

– Ingenting. Så på TV, skrev brev, leste bøker. Var ute til middag og ute og hentet mat til frokost og kvelds. Det ble egentlig mest TV, for jeg har ikke det hjemme. Så alt var nytt for meg.

Bjørnestad hadde lenge forsøkt å få sone i Valdres, siden han kommer fra en gård på andre siden av Valdresflya. Fordi dommen hans var over to år, skulle han egentlig sendes til det norske fengselet i Nederland. Men etter tre måneder på Ullersmo fikk han en legeerklæring som hjalp ham til fengselet i hjemtraktene.

Headhuntet

Alle som kommer til Slidreøya må gjennom en kartlegging for å finne ut hva du kan brukes til. Det er arbeidsplikt i fengselet, fordelt på oppgaver innen jordbruk, verksted- og trehall, renhold og kjøkken. Det var ikke så vanskelig for fengselsledelsen å vite hva de skulle bruke Bjørnestad til.

– Jeg har vært gårdbruker her i området 20 år. Mest med mjølk og kjøtt, men også eng og grøntproduksjon til eget forbruk.

– Da passet det greit å drive med jordbruk under soninga?

– Jeg hadde egentlig et ønske om kjøkkenet, for å prøve noe nytt. Men det var uaktuelt. Jeg ble headhuntet til jordbruket med en gang. Nå gjør jeg jo nesten det samme som utenfor, bare at jeg ikke har mjølkedyra.

– Hvordan er det å drive jordbruk som en del av fengselsstraffen?

Les også: Lodne og livsviktige

– Mye bedre enn å sitte på celle. Du får brukt kroppen, får ikke fengselsfølelsen og blir ikke bare et nummer i rekka. På Ullersmo brukte de aldri navnet vårt. Jeg ble bare kalt 16.004. Her bruker de fornavnet vårt, og vi får drive med noe som gjør at vi ikke blir frustrerte.

Så langt i sommer har Bjørnestad vært med på å produsere stauder, sommerplanter og grønnsaker til salg. Til sammen 29 forskjellige grønnsaker blir dyrket i det rike jordsmonnet. Når Vårt Land besøker fengselet, er det tid for høsting av poteter og fletting av hvitløk.

Mentorer

En vanlig arbeidsdag starter med frokost i sjutida, før det er oppstilling på plassen halv åtte for å få utdelt dagens arbeidsoppgaver. Så bærer det som oftest ut på åkeren for Bjørnestad. Lundmo, derimot, rusler bort til verkstedet. Han begrenser seg til å ete grønnsakene, som han sier.

Både Bjørnestad og Lundmo opplever at de blir arbeidsmentorer for flere av de andre fangene.

– Du får jo slengt til deg nye folk hele tiden, for det er jo behagelig for fangevokterne. Bli med Steinar på åkeren, bli med Hans inn i verkstedet. Jeg spurte en hva han hadde drevet med før. Han svarte at han hadde spist piller og drukket alt han kom over. Men det viste seg at gutten var ordentlig flink med verktøy, sier Lundmo.

– Gjør det at dere får eierskap til jobben?

– Jeg føler et ansvar og setter litt ære i at det blir skikkelig. Jeg går aldri halvveis inn i en jobb og lar det suse, sier Bjørnestad.

Les også: Krigshager

Litt svinn

En viktig del av arbeidet er å selge produktene de dyrker og lager. Bjørnestad legger flere poser med poteter bak i traktorhengeren og starter motoren. Fengselsbommen går opp, og han kjører av sted for å fylle opp Ærlighetens marked, en melkerampe ved veien som fungere som ubemannet utsalgsbod. Det er fangene som sørger for at det alltid er varer tilgjengelig.

– Det er ikke fare for at noen blir sett i en traktor på vei mot Oslo?

– Nei, vi sier jo ifra at vi drar og hvem som er med. Og da forventer fengselsbetjentene at vi er borte i så og så lang tid. Det er jo folk de føler tillit til som får lov til å dra, sier Bjørnestad.

Noen dager er det nok å fylle på én gang. Andre ganger må de flere turer. På en helg kan de selge for noen tusen kroner. I ærlighetens navn må folk legge igjen penger i en boks når de betaler for varene.

– Det er kanskje fem prosent svinn. Men om det er fordi folk regner feil, eller fordi de med hensikt tar en plante eller pose for mye, det vet vi ikke, sier han.

– Kan det være en kommafeil?

– Hehe, ja, det kan være. Noen skriver en lapp og sier at de betaler seinere hvis de ikke har kontanter.

Sluk og stang

Det er mye frihet under ansvar på Slidreøya. For Lene Hansen, fengselsinspektør i Vestoppland Fengsel, avdeling Valdres, handler det om å tilføre fangene noe under soning. Når du først er dømt for noe, kan du like gjerne lære noe nytt.

– Jeg merker meg at flere av dem er tidlig oppe om morgenen for å gå i åkrene. Noen står til og med opp midt på natta for å flytte på sprederen slik at vannet fordeles jevnt. De ønsker virkelig at dette skal lykkes, sier hun.

I vakta kan fangene kjøpe sluk og låne fiskestenger. En båt ligger nede ved vannet til fri benyttelse. Fisken de får, går inn i kostholdet i fengselet.

– Tanken er å lære dem noe de kan fylle fritiden med når de kommer ut, sier hun.

– For en småbarnsfar virker det nesten forlokkende å bli satt inn?

– Husk at man er fratatt friheten. Det skal alltid være en balansegang, men vi ønsker ikke å være avskrekkende. Vi prøver heller å sørge for en god tilbakeføring, sier Hansen.

I sommermånedene har fengselet en bod på markedet i Fagernes, som er det nærmeste tettstedet. Den bemannes av fanger som selger egenproduserte varer. Det er et ledd i å nærme seg det normale livet utenfor «murene».

– Jeg tror mange føler seg verdsatt når de har produsert noe som andre vil kjøpe, sier hun.

Gravd egen grav

Både Lundmo og Bjørnestad er fra området. Det betyr at de møter mange kjentfolk når de selger varer. Det er ikke et problem, mener de.

– Nei, bygdeavisa har skrevet om saken min for lenge siden. Det er kjent, og ikke noen vits i å gjemme seg. Du har gravd din egen grav, egentlig, sier Bjørnestad.

Lundmo bryter inn.

– Handler det ikke litt om hva du selv føler? Synes du at du har gjort noe veldig galt, eller synes du at du kan gå med rak rygg?

Dølafe

Med over to år igjen å sone, er Steinar Holshagen Bjørnestad bekymret for framtida. Spesielt engster han seg for at han skal miste gården.

– Det verste for meg ved å sitte inne er at jeg må prøve å drive gården via telefon. Jeg har heldigvis en far som er oppegående og klar. Han tar seg av stellet, men jeg har måttet trappe ned til en brøkdel av antall dyr jeg hadde før, sier Bjørnestad.

Han har interesse for utrydningstruede raser, og på gården har han blant annet dølafe og sidetrønder. Den tradisjonelle, norske storferasen dølafe er regnet som utrydningstruet og det er registrert kun 120 voksne individer i verden. Bjørnestad har 25 av dem.

– Hvis jeg mister gården, mister jeg hjemmet mitt, arbeidsplassen, framtida. Da får du enda en Nav-person som må ha alt, sier Bjørnestad.

Ikke noe tull

Langs veien ved Ærlighetens marked kommer det to turgåere og en hund. Det viser seg at en av dem er en av fengselets faste kunder.

– Vi har kjøpt en del der. Både gulrøtter, poteter og løk. Blomster også, forresten. Og tremøbler, sier Oddrun Kverneggen.

Hun mener fangene er et positivt innslag i nærmiljøet, noe som også gjenspeiles i at dette trolig er landets eneste fengsel med egen venneforening.

– Det har aldri vært noe tull med fangene her. Vi er vant til dem, og mange gjør småjobber rundt på gårdene, sier hun.

Knivskarp

Ærlighetens marked er fylt til randen, og Bjørnestad pakker ned det som ikke fikk plass. En fengselsbetjent kommer kjørende og stopper bilen.

– Du, jeg glemte å legge igjen denne i fengselet. Kan du ta den med tilbake?

Han vifter med en skarp tollekniv.

– Selvfølgelig, sier den innsatte, legger kniven bakpå traktorhengeren og kjører «hjem» – alene.

ANNONSE
ANNONSE

– Dette var et ordentlig rottehøl, sier Hans Lundmo (61).

Han hilser med en kraftig og ru hånd skapt av år i bygg- og anleggsbransjen. Lundmo står utenfor «Gamleheimen». En gang var det ei campinghytte for veifarende. Nå tilhører det Vestoppland Fengsel, avdeling Valdres, populært kalt «Slidreøya».

Det er ikke første gang Lundmo sitter i fengsel. Forrige gang ble han dømt for spritsmugling.

– Jeg har revet gulvet, lagt nytt underlag og malt alt sammen. Fra bygda fikk vi et gammelt kjøkken. Så kom Steinar og klinte til med ny terrasse, blomster og tomater.

Lundmo ser bort på «cellekameraten» Steinar Holshagen Bjørnestad (37), som fletter hvitløk i en rasende fart. Store, grønne tomater henger i klaser i solskinnet.

– Oss bruker evnene våre til å gjøre det litt heimekoselig. Oss er litt huslige begge to, sier Bjørnestad.

Les også: Bare ei humle?

Kommafeil

Fengsler i Norge er delt opp i to kategorier: Høysikkerhet og lavsikkerhet. Slidreøya er det siste. Her er det ingen murer, piggtråd eller celler. Ideen er at fangene skal sone i frihet for lettere å kunne føres tilbake til samfunnet senere. Hver av de 26 fangene blir vurdert om han er skikket til å sone der. Som Bjørnestad, han soner sin første dom.

– Jeg har aldri vært borti politiet eller noe kriminelt miljø, sier han.

Bjørnestad er dømt for det han kaller «kommafeil», altså underslag. Han har sonet litt over åtte måneder av en dom på tre år. De tre første månedene var han på Ullersmo fengsel, et høysikkerhetsfengsel i Akershus.

– Det var helt forferdelig. Med en gang jeg kom inn døra var det full stripping før det bar rett på cella. Så fikk jeg litt informasjon om hvordan det fungerte i fengselet. At det går skiller etter hvilken dom du sitter for eller hvilken etnisk gruppe du tilhører, og at du må følge et mønster som fangene kjenner til. Jeg opplevde å bli slått ned for å ha gått på feil do. Jeg var livredd og satt innelåst 23 timer i døgnet på en celle på to ganger tre meter.

– Hva gjorde du?

– Ingenting. Så på TV, skrev brev, leste bøker. Var ute til middag og ute og hentet mat til frokost og kvelds. Det ble egentlig mest TV, for jeg har ikke det hjemme. Så alt var nytt for meg.

Bjørnestad hadde lenge forsøkt å få sone i Valdres, siden han kommer fra en gård på andre siden av Valdresflya. Fordi dommen hans var over to år, skulle han egentlig sendes til det norske fengselet i Nederland. Men etter tre måneder på Ullersmo fikk han en legeerklæring som hjalp ham til fengselet i hjemtraktene.

Headhuntet

Alle som kommer til Slidreøya må gjennom en kartlegging for å finne ut hva du kan brukes til. Det er arbeidsplikt i fengselet, fordelt på oppgaver innen jordbruk, verksted- og trehall, renhold og kjøkken. Det var ikke så vanskelig for fengselsledelsen å vite hva de skulle bruke Bjørnestad til.

– Jeg har vært gårdbruker her i området 20 år. Mest med mjølk og kjøtt, men også eng og grøntproduksjon til eget forbruk.

– Da passet det greit å drive med jordbruk under soninga?

– Jeg hadde egentlig et ønske om kjøkkenet, for å prøve noe nytt. Men det var uaktuelt. Jeg ble headhuntet til jordbruket med en gang. Nå gjør jeg jo nesten det samme som utenfor, bare at jeg ikke har mjølkedyra.

– Hvordan er det å drive jordbruk som en del av fengselsstraffen?

Les også: Lodne og livsviktige

– Mye bedre enn å sitte på celle. Du får brukt kroppen, får ikke fengselsfølelsen og blir ikke bare et nummer i rekka. På Ullersmo brukte de aldri navnet vårt. Jeg ble bare kalt 16.004. Her bruker de fornavnet vårt, og vi får drive med noe som gjør at vi ikke blir frustrerte.

Så langt i sommer har Bjørnestad vært med på å produsere stauder, sommerplanter og grønnsaker til salg. Til sammen 29 forskjellige grønnsaker blir dyrket i det rike jordsmonnet. Når Vårt Land besøker fengselet, er det tid for høsting av poteter og fletting av hvitløk.

Mentorer

En vanlig arbeidsdag starter med frokost i sjutida, før det er oppstilling på plassen halv åtte for å få utdelt dagens arbeidsoppgaver. Så bærer det som oftest ut på åkeren for Bjørnestad. Lundmo, derimot, rusler bort til verkstedet. Han begrenser seg til å ete grønnsakene, som han sier.

Både Bjørnestad og Lundmo opplever at de blir arbeidsmentorer for flere av de andre fangene.

– Du får jo slengt til deg nye folk hele tiden, for det er jo behagelig for fangevokterne. Bli med Steinar på åkeren, bli med Hans inn i verkstedet. Jeg spurte en hva han hadde drevet med før. Han svarte at han hadde spist piller og drukket alt han kom over. Men det viste seg at gutten var ordentlig flink med verktøy, sier Lundmo.

– Gjør det at dere får eierskap til jobben?

– Jeg føler et ansvar og setter litt ære i at det blir skikkelig. Jeg går aldri halvveis inn i en jobb og lar det suse, sier Bjørnestad.

Les også: Krigshager

Litt svinn

En viktig del av arbeidet er å selge produktene de dyrker og lager. Bjørnestad legger flere poser med poteter bak i traktorhengeren og starter motoren. Fengselsbommen går opp, og han kjører av sted for å fylle opp Ærlighetens marked, en melkerampe ved veien som fungere som ubemannet utsalgsbod. Det er fangene som sørger for at det alltid er varer tilgjengelig.

– Det er ikke fare for at noen blir sett i en traktor på vei mot Oslo?

– Nei, vi sier jo ifra at vi drar og hvem som er med. Og da forventer fengselsbetjentene at vi er borte i så og så lang tid. Det er jo folk de føler tillit til som får lov til å dra, sier Bjørnestad.

Noen dager er det nok å fylle på én gang. Andre ganger må de flere turer. På en helg kan de selge for noen tusen kroner. I ærlighetens navn må folk legge igjen penger i en boks når de betaler for varene.

– Det er kanskje fem prosent svinn. Men om det er fordi folk regner feil, eller fordi de med hensikt tar en plante eller pose for mye, det vet vi ikke, sier han.

– Kan det være en kommafeil?

– Hehe, ja, det kan være. Noen skriver en lapp og sier at de betaler seinere hvis de ikke har kontanter.

Sluk og stang

Det er mye frihet under ansvar på Slidreøya. For Lene Hansen, fengselsinspektør i Vestoppland Fengsel, avdeling Valdres, handler det om å tilføre fangene noe under soning. Når du først er dømt for noe, kan du like gjerne lære noe nytt.

– Jeg merker meg at flere av dem er tidlig oppe om morgenen for å gå i åkrene. Noen står til og med opp midt på natta for å flytte på sprederen slik at vannet fordeles jevnt. De ønsker virkelig at dette skal lykkes, sier hun.

I vakta kan fangene kjøpe sluk og låne fiskestenger. En båt ligger nede ved vannet til fri benyttelse. Fisken de får, går inn i kostholdet i fengselet.

– Tanken er å lære dem noe de kan fylle fritiden med når de kommer ut, sier hun.

– For en småbarnsfar virker det nesten forlokkende å bli satt inn?

– Husk at man er fratatt friheten. Det skal alltid være en balansegang, men vi ønsker ikke å være avskrekkende. Vi prøver heller å sørge for en god tilbakeføring, sier Hansen.

I sommermånedene har fengselet en bod på markedet i Fagernes, som er det nærmeste tettstedet. Den bemannes av fanger som selger egenproduserte varer. Det er et ledd i å nærme seg det normale livet utenfor «murene».

– Jeg tror mange føler seg verdsatt når de har produsert noe som andre vil kjøpe, sier hun.

Gravd egen grav

Både Lundmo og Bjørnestad er fra området. Det betyr at de møter mange kjentfolk når de selger varer. Det er ikke et problem, mener de.

– Nei, bygdeavisa har skrevet om saken min for lenge siden. Det er kjent, og ikke noen vits i å gjemme seg. Du har gravd din egen grav, egentlig, sier Bjørnestad.

Lundmo bryter inn.

– Handler det ikke litt om hva du selv føler? Synes du at du har gjort noe veldig galt, eller synes du at du kan gå med rak rygg?

Dølafe

Med over to år igjen å sone, er Steinar Holshagen Bjørnestad bekymret for framtida. Spesielt engster han seg for at han skal miste gården.

– Det verste for meg ved å sitte inne er at jeg må prøve å drive gården via telefon. Jeg har heldigvis en far som er oppegående og klar. Han tar seg av stellet, men jeg har måttet trappe ned til en brøkdel av antall dyr jeg hadde før, sier Bjørnestad.

Han har interesse for utrydningstruede raser, og på gården har han blant annet dølafe og sidetrønder. Den tradisjonelle, norske storferasen dølafe er regnet som utrydningstruet og det er registrert kun 120 voksne individer i verden. Bjørnestad har 25 av dem.

– Hvis jeg mister gården, mister jeg hjemmet mitt, arbeidsplassen, framtida. Da får du enda en Nav-person som må ha alt, sier Bjørnestad.

Ikke noe tull

Langs veien ved Ærlighetens marked kommer det to turgåere og en hund. Det viser seg at en av dem er en av fengselets faste kunder.

– Vi har kjøpt en del der. Både gulrøtter, poteter og løk. Blomster også, forresten. Og tremøbler, sier Oddrun Kverneggen.

Hun mener fangene er et positivt innslag i nærmiljøet, noe som også gjenspeiles i at dette trolig er landets eneste fengsel med egen venneforening.

– Det har aldri vært noe tull med fangene her. Vi er vant til dem, og mange gjør småjobber rundt på gårdene, sier hun.

Knivskarp

Ærlighetens marked er fylt til randen, og Bjørnestad pakker ned det som ikke fikk plass. En fengselsbetjent kommer kjørende og stopper bilen.

– Du, jeg glemte å legge igjen denne i fengselet. Kan du ta den med tilbake?

Han vifter med en skarp tollekniv.

– Selvfølgelig, sier den innsatte, legger kniven bakpå traktorhengeren og kjører «hjem» – alene.

Slidreøya

  • Valdres-avdelingen til Vestoppland fengsel.
  • Ligger på en halvøy som fram til 1985 var en campingplass. Fengselsdriften ble startet i 1986-87 som en arbeidsleir for å avhjelpe soningskøen ved Bastøy fengsel. I lang tid het det Vestre Slidre Arbeidsleir.
  • Fengselet har flere ganger vært truet med nedleggelse, men har overlevd til i dag.
;