Nyheter

Skudd mot ­toget gjennom Sibir

Misjonærkallet kan ikke arves, hadde far sagt. Det må stadfestes individuelt. Likevel er det ­ingen tvil om at det finnes slekter som har ­fostret langt flere misjonærer enn det som er vanlig. Slik var det i min slekt.

Helge Kjøllesdal, er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement.

Fortellingene går rundt middagsbordene og i ­familieselskapene. Barn, barnebarn, fettere og kusiner fikk kunnskap om historier misjonærer­ de var beslektet med hadde vært med på. De ble følelsesmessig engasjert. Dette var bakteppet for samtaler også i den utvidede flokken jeg tilhørte.

Etter middelskolen, handelskurs og misjonskurs for kvinner, dro mormor fra Stavanger til Kina i 1917 for å møte morfar som hun var forlovet med. Morfar var merkantilt utdannet i Norge og Tyskland og hadde gjennomført engelskstudier i USA. Han hadde reist ett år i forveien for å lære seg kinesisk og komme i gang som forretningsfører og forvalter av Misjons­selskapets omfattende virksomhet i ­Hunan-provinsen.

Misjonsledelsen påbød kvinner som var forlovet med misjonærer å vente ett år med å reise for å teste om forholdet var robust nok til å holde «i gode og onde dager». Det skulle vise seg at årene som fulgte ville kreve sterk utholdenhet og trofasthet – og mye kjærlighet – av mine besteforeldre.

DERFOR DRO DE: De som gikk foran

Krigssone

Revolusjonen var i gang i Russland. Likevel reiste mormor til Moskva­ sammen en liten gruppe misjonærer for å gå ombord i toget til Beijing gjennom Sibir. Mormor fortalte levende ved kjøkkenbordet i Stavanger mange år senere om hvordan hun måtte legge seg på magen på golvet mellom setene i vognen de var tildelt. Kulene traff vinduer og vegger og plystret gjennom kupeen der toget tøffet gjennom landskap der kamp­ene raste mellom røde revolusjons­styrker og tropper som fremdeles kjempet på tsarens side. Passasjerene ba til Gud med angst i blikket om at toget slett ikke måtte stanse opp midt i trefningene. Her var ­oddene lave for at de stridende parter ville spare livene deres.

Reisefølget nådde etter mye dramatikk omsider Beijing. Mormor fant veien til Hunan-provinsen der morfar var i full sving med språkopplæring på Taohwalun, Ferskenblomsthøyden. Stedet var blitt et senter der misjonen hadde reist et hospital og etablert flere skoler.

Paret giftet seg og flyttet etter hvert til provinshovedstaden Changsha der de fikk tre barn. Mor ble født der i 1920. Mormor og morfar fikk et dramatisk samliv i krig og fred som de neppe hadde forestilt seg da de valgte hverandre og å tjenestegjøre i Kina.

DERFOR DRO DE: De følte seg som fremmede. De ble ofte slitne av alt det nye. Og likevel ble de ­værende der, år etter år.

«Utenlandske djevler»

Misjonsarbeidet var preget av motstand fra kineserne. Misjonærene ble i likhet med utlendinger flest ofte kalt «utenlandske djevler». Bakgrunnen var at misjonærene fikk arbeidsmuligheter i Kina som følge av at kolonimaktene tvang seg inn i det stengte landet ved hjelp av et truende kanonbåt-diplomati. Vestlige handelsmenn hadde problemer med å tilby varer kineserne var interessert i. De hadde det de trengte. Keiseren hadde forbudt opium fordi den var skadelig for folket. Men de utenlandske handelsmennene tvang igjennom opiumssalg som skapte avhengighet og salg. Dette førte til krig.

Kina tapte Opiumskrigene på 1800-­tallet. Vestmaktene tvang kineserne­ til å gi dem fotfeste i en del havnebyer. Etter hvert forlagte de også tilgang til det indre av Kina. Dette ble en av de største misjonsfeltene i nyere misjonshistorie.

For mine besteforeldre representerte dette et dilemma. Jo, åpningen av det store Midtens rike ga tilgang til nye og store folke­grupper. Men skjedde dette på holdbare premisser?

Mange kinesere visste åpenbart at misjonærene hadde fulgt etter i kolonisator­enes fotspor. Kristendom og kolonialisme ble ansett for å være tvillinger som gikk hånd i hånd. Det hjalp ofte lite at mange av misjonærene faktisk stilte seg svært kritiske til at kolonimaktene hadde tvunget opiumshandel på kineserne. Kineserne­ hadde merket seg at noen av misjonærene som behersket kinesisk godt, tjente penger som oversettere for de utenlandske handelskompaniene. Dette bare styrket deres mistro til alle utlendinger.

Her var det mye grums.

Norske misjonærer var klar over at de utenlandske kanonbåtene på elva utgjorde ikke bare beskyttelse. Kanonene kunne skygge for deres grunnleggende hensikt med å være der. Misjonærene ønsket å dele et godt budskap. Men det skjedde i ly av politiske diktat.

LES INTERVJU MED KJØLLESDAL: – Du kan kalle det nostalgi, men jeg prøver å ikke romantisere og sentimentalisere

Modernisering

Sakte, men sikkert ble det likevel bygget tillit, ikke minst gjennom misjonens omfattende diakonale og humanitære arbeid. Store kristne utdanningsinstitusjoner ble etablert mange steder i Kina. I 1920 var eksempelvis 90 prosent av alle registrerte sykepleiere i Kina kristne, og 35 prosent av de mest kjente kineserne hadde fått sin utdannelse på kristne skoler, går det fram av Norsk Misjonsleksikon. Kristendommen fikk betydelig innvirkning på moderniseringen av dette store landet.

Likevel hang folks skepsis mot utlendingene i. Morfar fikk slengt etter seg at han var en «utenlandsk djevel» både titt og ofte fra dem som ikke kjente ham. Ropene var plagsomme, men jeg tror faktisk han forsto dem.

Mao

Tiden mens mormor og morfar­ bodde i Changsha var preget av politisk­ og væpnet uro i lange perioder. Rivninger­ mellom kommunister og ­nasjonalister slo ut i alvorlige konflikter. Korrupsjon og fattigdom rådde i hverdagslivet til de fleste og nøret opp under spenningene. I tillegg ble folk jevnlig truet og overfalt av kriminelle bander – «røvere» ble de kalt blant misjonærene. Disse var ofte utenfor myndighetenes kontroll. Overfallene skyldtes ofte nød og desperasjon – og rivalisering mellom bandelederne.

Mao Tse-tung var i ferd med å samle en hær. Han ville marsjere gjennom hele Kina, øke kontrollen med folket og overta­ makten. Dette skapte hyppig uro som førte til at misjonærene måtte holde høy beredskap. De «røde» soldatene hadde flere ganger tatt utlendinger som gisler for å kreve løsepenger. Dette var opp­rørere, og mottok derfor ikke soldatlønn fra den etablerte regjeringen.

Kinas historie var i ferd med å ta en ny vending.

---

Derfor dro de

  • Det begynte med to pappesker fulle av gamle brev. I denne serien ser tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Kjøllesdal, på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter