Den veldig norske kirke

– Jeg har ønsket at Den norske kirke ikke skal være så norsk som den ofte blir. For omtrent ti år siden var det mange personer med innvandrerbakgrunn i Grønland kirke, men de senere årene er de blitt mer bevisste på at de har etniske og nasjonale nettverk, sier tidligere sokneprest i Grønland kirke i Oslo, Rune Behring.

Mange personer med innvandrerbakgrunn sluttet å gå i Grønland kirke og oppsøkte heller menigheter der kirkegjengerne kommer fra samme land, det som kalles «nasjonale menigheter».

– I Gamle Oslo, der Grønland kirke ligger, var de stort sett katolikker, pinsevenner og baptister. Likevel tenker jeg at Den norske kirke i et flerreligiøst område skal etterstrebe et fargerikt fellesskap som i større grad speiler befolkningen, sier Sunniva Gylver, som var kapellan i Grønland kirke.

Biskop i Agder og Telemark, Stein Reinertsen, tror ikke Den norske kirke har vært god nok til å inkludere personer med innvandrerbakgrunn.

– Hvis jeg skal se litt fra et utenforperspektiv: Er det én gruppe vi ikke har vært gode nok til å fange opp, er det våre nye landsmenn, sier han.

– Spesielt for kirker

Det at personer med innvandrerbakgrunn oppsøker internasjonale menigheter - der kirkegjengerne har til felles at de har innvandrerbakgrunn - er en ny trend, ifølge prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges Kristne Råd, Lemma Desta.

– Det handler ikke om at personer med innvandrerbakgrunn ikke oppsøker norske kirker, men hvor tilgjengelige norske kirker er for innvandrere, spør Desta.

Les kommentar: Slik kan du gjøre kirken innvandrervennlig

Han snakker da om hvor enkelt det er for en person med innvandrerbakgrunn å bli en del av menigheten - å bli ønsket velkommen med «mer enn korrekte smil».

– Når en kristen innvandrer kommer til Norge, oppsøker han eller hun ofte alle menighetene i nærområdet og velger senere én menighet, sier Desta.

«Norske kirker er ikke forberedt på befolkningsendringen, i like stor grad som helsevesen og skole.»

– Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges Kristne Råd

Generalsekretær Erik Lølandsmo i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) tror ikke at det at innvandrere ikke føler seg velkomne, først og fremst er et problem i kirker.

– Det gjelder like mye andre steder. Vi mennesker er av natur mer eller mindre skeptiske til den fremmede.

– Bør ikke kristne være annerledes?

– Jo. I en menighet er man straks forpliktet til å holde Bibelens ord om å «møte den fremmede», sier Lølandsmo.

Han snakker om 3. Mosebok 19,33: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn.»

Lemma Desta tror imidlertid at problemet er ekstra stort i kirkelige sammenhenger.

– Fra mitt ståsted er ikke norske kirker forberedt for befolkningsendringen, i like stor grad som helsevesen og skole er, selv om dette er et område der kirken burde stå fremst, sier Desta.

Norsk tradisjon

I Kristiansand tok Den norske kirke initiativ i 2008 til å opprette et internasjonalt fellesskap. Presten i Kristiansand internasjonale fellesskap, Odd Bjarne Ellefsen, ser at Den norske kirke ikke har klart å tilpasse seg befolkningsendringene.

– Jeg tenker nok at vi er en veldig tradisjonsbundet kirke. Vi har jo forholdt oss stort sett til den norske befolkningen. Endringer i Den norske kirke skjer nok ikke like fort som det skjer i frikirker, sier han.

Den norske kirke går likevel i riktig retning, mener Ellefsen, blant annet gjennom gudstjenestereformen som ble innført i 2011. Reformen består av nye liturgier og ny salmebok, gir større lokal valgfrihet og legger opp til mer involvering av lekfolk i gudstjenesten.

– Samtidig: Hvordan Den norske kirke tilpasser seg er ett element. Langt viktigere er det hvordan folk i menighetene er i stand til å ta imot nye folk med åpenhet og interesse, sier han.

30 kulturer

I menigheten Oslo Kristne Senter (OKS) Romerikskirken er bildet et litt annet enn i mange andre menigheter. Her er problemet at det ikke er tolker nok til alle de ulike språkene.

Les også:

[ Priscilla Kito flyttet til Norge for tre år siden, og prøvde å finne en menighet. Det ble vanskelig. Nå, tre år etter og med syv menigheter bak seg, har hun fått en fast menighet. ]

– Jeg kan ikke påberope meg noen kompetanse som gjør at jeg skulle bli velsignet med mange kulturer, men med fare for å bruke litt store ord: Dette er en forsmak på himmelen. Det jeg er helt sikker på, er at kirken i himmelen ikke kommer til å være en norsk kirke, sier pastor i OKS, Thomas Åleskjær.

Under en gudstjeneste nylig la Åleskjær merke til at det var spesielt mange personer med innvandrerbakgrunn til stede, og han ba folk rope hvor de kom fra.

– 30 ulike nasjonaliteter talte jeg i den gudstjenesten, sier han.

– Hvordan har dere klart det?

– Vi har en inkluderingskultur. Punktum. Og det gjelder ikke bare for innvandrere. Der det er vanskelig å inkluderes som innvandrer, er det nok vanskelig å inkluderes for nordmenn også. Jeg tror det i bunn og grunn handler om å se forbi hudfargene, sier Åleskjær.

Tidligere sokneprest Rune Behring tror en annen fallgruve for norske menigheter er det som kalles «eksotifisering» - at man fremmedgjør det som ser annerledes ut.

– «Her kan jeg komme og bli sett, men ikke glodd på», fortalte en meg, etter et møte med en menighet som var flink på inkludering, sier Behring.

Går ikke i Den norske kirke

At personer med innvandrerbakgrunn ikke oppsøker Den norske kirke kjenner Bertel Aasen, prost i Heimdal, seg igjen i også. Dette er det området i Trondheim med flest personer med innvandrerbakgrunn.

– Det er ikke så mange med innvandrerbakgrunn som går i menigheten vår. Det er langt flere som går i pinsekirken i Trondheim, sikkert fordi mange av dem kommer fra baptistmiljøer, sier Aasen.

Les også: Dette er pinsebevegelsen

– Klart vi vil ha flest mulig i Den norske kirke, men jeg er først og fremst glad for at de finner en menighet å gå i, sier han.

Sokneprest Signe Sandberg i Årstad menighet i Bergen kjenner seg også igjen i bildet.

– Familier med innvandrerbakgrunn ønsker gjerne å finne det kirkesamfunnet som ligner mest på det de kommer fra. I menigheten vår har vi lenge hatt en familie fra Madagaskar som nå vil lage en gassisk kirke.

– Hvorfor vil de det?

– Av samme grunn som at vi ønsker oss en norsk kirke. Den er en del av vår identitet, sier Sandberg.

Det tror Rune Behring også stemmer.

– Min erfaring fra norske kirker i utlandet viser meg hvordan nordmenn har behov for norsk tilhørighet i utlandet. Det er nok noe av det samme som skjer med innvandrere her, sier han.

Flest nye innvandrermenigheter

Statistisk sentralbyrå har ikke tall på innvandres religiøse tilhørighet, men en rask opptelling viser imidlertid at av de ti ikke-europeiske landene med flest innvandrere i Norge, har:

• seks av dem muslimsk flertall i befolkningen: Somalia, Pakistan, Irak, Iran, Tyrkia og Afghanistan
• ett land – India – et flertall av hinduister
• tre av dem kristent flertall: Eritrea, Filippinene og Vietnam

Kristne fra disse landene har gjerne et annet forhold til religionen sin, enn mange norske kristne har.

– Min erfaring er at kristne, ikke-skandinaviske immigranter sjelden er typisk «folkekirkekristne». De har ofte en mer konservativ teologi og tydeligere religiøs praksis, sier Sunniva Gylver.

«Det handler ikke om at personer med innvandrerbakgrunn ikke oppsøker norske kirker, men hvor tilgjengelige norske kirker er.»

– Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges Kristne Råd

– Å gå i en menighet handler om å dele tro. Det rører ved noe dypt i oss mennesker. Da kan jeg skjønne at noen søker fellesskap til noen som lettere står nært, sier Erik Lølandsmo i Kristent Interkulturelt Arbeid.

Likeverdighet

– Grønland kirke hadde et renommé som en åpen menighet på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer. Det var lenge varemerket vårt, sier Rune Behring.

– Hvorfor tror du personer med innvandrerbakgrunn ikke går i Den norske kirke?

– Jeg tror vi er for lite flinke til å gi innvandrere likeverdighet i menigheten. Ikke bare la dem oppleve å få hjelp, men gi dem opplevelse av at de får hjelpe også. Dra dem med på dugnad. Pass på å dele ut oppgaver, sier Behring.

Sett, ikke glodd på

Han tror kirken mister mye, ved at personer med innvandrerbakgrunn går i egne, nasjonale menigheter.

– Man mister en verdi av forskjellighet, for jeg tror forskjellighet er med å berike menneskers kulturelle og teologiske forståelse, sier Rune Behring.

– En menighet kan fort bli preget av én måte å tenke på. Menighetene må legge til rette for ulikheter i menigheten, sier han.

Biskop Stein Reinertsen tror det handler om at nordmenn som går i kirkene må ta initiativ.

«Å gå i en menighet handler om å dele tro. Det rører ved noe dypt i oss mennesker. Da kan jeg skjønne at noen søker fellesskap til noen som lettere står nært»

– Erik Lølandsmo, generalsekretær i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

– Hva må kirken gjøre, Lemma Desta?

– Kirkene må omstille seg i takt med befolkningssammensetningen, og vi innvandrere må også møtes med krav om å lære språk og om å vise vilje til å lære.

– Hva må kirken gjøre, Erik Lølandsmo?

– Dra folk med i kirken og gi dem tillit og oppgaver. Ikke bare la dem oppleve å få hjelp, men også at de kan hjelpe.

– Hvordan skulle du ønske du ble møtt i kirken, Kito?

– I hvert fall med et «hei», og gjerne at jeg ble spurt om det var noe jeg ville gjøre i kirken - en oppgave, sier hun.