Lett som løgnen

Guy de Maupassant (1850–1893) har fortalt noen av de beste historiene i verden. Den lille romanen Pierre og Jean, intet unntak. Guy de Maupassant skiller seg fra sine samtidige med en nøktern, litt kjølig, tørr(vittig) evne å si tingene på, han eier detektivens blikk for våre små (uskyldige) svakheter, som roter oss inn i den ene tåpeligheten etter den andre, før det til slutt er fullt og tingene bare durer rundt i hodet, et fengsel for alt vi burde sagt, men som vi nå er livredde for å si, for da rakner hele riset - i dette tilfellet familien og formene.

Dupper på vannet

I noen romaner følger vi figurene fra start til slutt, den «store» fortellingen. Guy de Maupassant inviterer oss i første linje ut på en døsig fisketur, i en båt som ligger og dupper på vannet - herr og fru Roland, sønnene Pierre og Jean og en ung enke fyller båten. En riktig idyll, som bare uroes av en tynn fornemmelse av at alt ikke er som det skal være, dypest sett: Kort lunte, samtalene er på overflaten, småsarkasmer, egentlig lengter alle – bortsett fra far Roland – å komme i land. Forfatteren er i sitt ess – han går rett i strupen på historien. Vi vet ikke noe om fortiden, karakterene får liv etter hvert som de reagerer på hendelsene, det som kommer i deres vei.