Den kronisk nysgjerrige Per Nørgård

Vi snakker om «magiske» krefter, det vil si Nørgård gjør det – musikk, ikke som en forvirrende­ mengde tilfeldigheter, kaos og uryddighet, men som bevisst sanseåpner. Hans åtte symfonier gjennom seks tiår er åtte helt forskjellige sansninger – og ­likevel er umiskjennelig stemmen der. Hvordan det lyder? Ja, det tar det rundt fire timer i utsatt posisjon for å ta det inn over seg. To av timene (symfoni 2, 4, 5 og 6) er nå «sanset» av Oslo Filharmoniske Orkester under Sibelius-eksperten John Storgårds taktstokk – Nørgård har nok ganger tydeliggjort sin gjeld til sin finske inspirator.

Det er vanskelig å sette ord på Nørgårds toneverden, den er tonene. Den knytter seg til ­naturens uendelige variasjonsrikdom og det uendelig sammensatte universet som utgjør en tone. Ikke tonen rett frem, men tonen som et prisme. Et tegn på at det er en forbindelse mellom alt og at nye verdener ligger rett rundt hjørnet og venter. Det handler om ørene, ørenes oppdagelse av at det komplekse og det enkle (om noe sånt finnes?) er nyttige sider av samme sak. Vi skal sitte stille, vi skal bruke ørene – og ørene avhenger riktignok av hvilket hode de sitter på, altså skal vi innstille oss. For Per Nørgård sanser mer enn de fleste av oss, vi får ikke bekreftet det vi allerede «vet».

Ikke forslått