Alle skal med

Høyre har spilt på lag med de rødgrønne i de fleste sakene som har blitt stemplet som avkristning. Partiet har lenge vært for selvbestemt abort og kjønnsnøytral ekteskapslov. I tillegg vil høyresiden ha lengre skjenketider, søndagsåpne butikker og ja til sexkjøp.

Hvorfor er da likevel forholdet til Ap vanskeligere for KrF?

Etter at vi hadde fortalt hvordan Ap brukte bloggeren Susanne Kaluza for å få regjeringen til å snu i reservasjonssaken, reagerte Oslo KrFs Erik Lunde. Han minnet om hvor kritisk Ap i 2011 var mot at Marte Wexelsen Goksøyr dukket opp i Stortingets vandrehall for å konfrontere Jens Stoltenberg og at hun talte på den NRK-sendte grunnlovsfeiringen fra Eidsvoll i februar: «Aps forsøk på å frata den ene av dem stemmen, viser bare at partiets slagord om at 'alle skal med' er preget av en snever form for sosialdemokratisk solidaritet. 'Alle skal med' så lenge du er en av oss.»

Det andre synet. Lunde oppsummerer her det som er det vanskeligste i forholdet mellom Ap og KrF. Selv om KrF vet at de ikke kan forvente et verdikonservativt Høyre som følger dem i synet på etiske spørsmål, peker Knut Arild Hareide på at «Høyre har tatt innover seg disse debattene på en bedre måte».

Det handler altså ikke nødvendigvis om sammenfallende syn mellom Høyre og KrF i viktige verdisaker. Det handler om den respekten KrF opplever for et annet syn enn majoritetens. Når det kommer til Ap, mener Hareide at reservasjonsstriden har vist at partiet har liten respekt for mindretallets syn «At en nærmest skal drive meningskontroll på leger er et steg i totalitær retning», sier han til Vårt Land.

Det handler om synet på hva de to partiene legger i mangfold, fellesskap og likestilling. Som Bernt Aardal sier: «De snakker forbi hverandre, bruker samme betegnelser om ulike ting».

LES SAKEN: – «Historiens kvern» vil trekke KrF mot Ap

Antakelig klinger det like dårlig i ørene på KrF-ere når Martin Kolberg sier at historiens kvern vil male konservatisme og dogmatisme i stykker. Hos de lavkirkelige rett og slett fordi de vil oppleve at det er dem han snakker om. Hos de liberale KrF-ere vil det være provoserende fordi det fremstår totalitært og lite åpent for annerledes tenkende og troende.

De nye velgerne. Samtidig vet KrF at det på mange måter vil styrke partiets brede profil om man valgte et samarbeid med venstresiden - fordi KrFs seire vil ligge i de brede hjertesakene til partiet - fordeling, solidaritet - både nasjonalt og globalt.

Partiet vet, som Bernt Aardal har sagt til Vårt Land, at de nye velgerne som KrF fikk i 1997, lå litt til venstre for sentrum. Aardal sier også at KrF kun har klart å bli stort når det har maktet å favne også de mer sosialt engasjerte velgerne – som ligger mot venstre. Det er dette som ifølge valgforskeren gjør at Hareide har holdt seg ute av regjeringskontorene.

Det som er utfordringen med samarbeid mot høyre, er at KrF, selv om de kan få seire, aldri vil eie selve retningen på miljø, fordeling og solidaritet. Da står saker om reservasjon og kristendomsundervisning for nakent tilbake for den potensielle, moderne verdiorienterte KrF-velgeren. Denne velgeren kan til og med tenkes ikke å være enig med KrF i alle hjertesakene, slik Aardal peker på var tilfellet med de nye 97-velgerne. Da må det lokkes med en helt ny og radikal politikk for bistand og miljø.

Fordommer. Hareide står i spagaten. Høyresidens liberale samfunnsprosjekt harmonerer dårlig med KrFs langt mer fellesskapsorienterte. Samtidig er det på de hjertesakene som er viktig for kjernevelgerne, mer problematisk med et samarbeid mot venstre.

Det virkelig interessante er når duren fra Kolbergs historiske kvern stilner og man hører hva Geir Lippestad sier: «Jeg synes KrF tar tak i veldig mange viktige verdidebatter. Nettopp fordi de tar denne rollen, så møtes de ofte med fordommer. Folk lytter ikke skikkelig til hva KrF faktisk mener.» Også Marthe Gerhardsen mener KrF har viktige bidrag å komme med i diskusjoner om hvordan beholde fellesskapsarenaene og «samtidig legge til rette for at religion kan spille en viktig rolle i folks liv».

De nye tankene. Det er her den nyopprettede tankesmien Agenda, som Gerhardsen skal lede, blir interessant. Høyresidens tankesmie Civita bygget opp de progressive og intellektuelle stemmene som pekte vei til et moderne KrF i samarbeid med høyresiden. Agenda vil nå gjøre det samme - de vil finne tenkerne som ser et fornyet KrF i samarbeid mot venstre.

Det spennende her er at det ikke er Kolberg-kverna som skaper nye politiske tanker. Det er mennesker. Hva kan skje hvis Gerhardsen lykkes i å bygge nye fellesskap på tvers av tradisjonelle ideologiske skillelinjer?