Et forsvar for å være distré

Oppmerksomhet har blitt vår tids kardinaldyd, nettopp fordi den er så skjør og sjelden. To aktuelle utgivelser som synliggjør dette, er Kjetil Røeds Kunsten og livet, og Eivind Buenes Nye privilegier. Oppmerksomhet i smarttelefonenes tidsalder, krever viljestyrke.

Da Toril Moi ga ut essayet Språk og oppmerksomhet i 2013, var det oppfriskende tanker for mange litteraturinteresserte. Moi viste hvordan vi gjennom språket og oppmerksomheten kan trene oss til å rette et «rettferdig og kjærlig blikk» på virkeligheten, og slik bygge ned skillet mellom litteraturen, hverdagen og politikken.

På fiendens premisser

«La oss være oppmerksomme» sier presten et sted i den ortodokse kirkes liturgi. Oppfordringen er vesentlig for at vi skal kunne forholde oss til oss selv og medmenneskene våre på en fruktbar måte. Likevel er det noe ved det stadig større kravet om oppmerksomhet, som er verdt å stille spørsmål ved.

Det som først og fremst trues av alle adspredelsene og distraksjonene trådløst internett tilbyr, er det indre livet. Det er også dette Røed og Buene vil verne om. Men kanskje er ikke svaret på distraksjonene rundt oss bare oppmerksomhet og konsentrasjon, men også det tanketomme – en annen form for kreativ distraksjon og adspredthet enn det sosiale medier kan gi.

Vi lever i en virkelighet der mye handler om å se og bli sett, og der store selskaper tjener enda større penger på informasjonen denne blikkvekslingen samler opp. Kanskje er den sterkeste motstanden mot det altseende blikket ikke bare å lukke øynene,­ eller fokusere blikket, men like gjerne å la det vandre. Ikke for å konsentrert fordype seg i noe annet, men for å la tankene flyte ut i distraksjoner.

Tankerommet

«Jeg skal ikke bestride ondskap­ens årvåkenhet» skriver Moi. Apper, søkemotorer og sosiale medier som stjeler vår oppmerksomhet, og samtidig henter inn informasjon om oss, er ikke direkte ond. Men vil de oss vel? Friheten til å tenke selv trues av hvordan annonser på nett, skreddersydd for oss, påvirker behovene og begjæret vårt for å utnytte det kommersielt.

Det finnes motstand i å skifte fokus, og rette oppmerksomheten mot noe annet: Lese en bok, innta en lyttende holdning, nærme seg troen med en bønn. Men botemiddelet for det hvileløse blikket, trenger ikke bare være å skjerpe sansene. Kanskje vi også kunne tillate oss det motsatte. Å la tankene vandre litt mer, nyte den glitrende illusjonen av en god idé noen øyeblikk før vi trekker den ned på jorda, eller adspredt la inntrykkene flimre forbi. Det kan jo være at det utvider rommet for hva vi tenker på som mulig. Vi kan godt kalle det verdien av å være distré.