Vitenskapen vitner om Gud

... dermed er Gud blitt unødvendig, og altså noe det ikke lenger er redelig å tro. Det som ikke er fullt så opplagt, er at dette er en myte.

Også kristne kan falle for denne og tenke at siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger i naturen, må vitenskapen være ateistisk.

Bjørn Are Davidsen er en av norges fremste trosforsvar-eksperter, og er spaltist på Tro24.no

Naturvitenskapen gjør gudstro overflødig

Hva er så realiteten? Bygger ikke naturvitenskapen på en metode som på fint kalles metodologisk naturalisme, altså at alt må gis rent naturlige forklaringer? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at Gud er borte og det eneste som finnes er naturen?

Dette er en viktig debatt som vi finner allerede hos kirkefedrene. Og som så ofte er realiteten motsatt av hva mange tenker.

Les også: Dyp konflikt mellom ateistisk naturalisme og vitenskap

For det er ikke slik at naturvitenskapen har gjort gudstro til et overflødig prosjekt. I stedet er det gudstro som har gjort naturvitenskap til et mulig prosjekt. Og det handler ikke bare om kristen tro.

Gjennombruddet for noe man kan kalle for naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg et mylder av guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter faste naturlover.

Gud griper inn i naturen

Kirkefaderen Augustin stod dermed i en lang tradisjon når han rundt år 400 argumenterte ut fra Første Mosebok 1,24 for at Gud hadde gitt naturen kausal kraft til å bære frem «alle slags levende skapninger». Gud kunne selvsagt gripe inn når som helst med et mirakel (som «primærårsak»), men styrte normalt via naturlover («sekundærårsaker»). Disse kunne vi i følge Augustin finne ut av ved fornuft og erfaring, som rasjonelle vesener skapt i Guds bilde.

Albertus Magnus understrekte på 1200-tallet at når vi studerte naturen, «trenger vi ikke spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke skapninger til å gjøre mirakler og dermed vise sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».

Gud skulle ikke fylle hull i vitenskapen

Selve begrepet naturlover bygger på tanken om at noen har lagt lover ned i naturen. Vi ser samme poeng også i Thomas Aquinas femte gudsbevis. Der argumenterer han for at selv «ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet».

Les også: Styrker troen med samtaler om tvil

Når naturen (som altså er uten intelligens eller vilje) er lovmessig, peker dette mot at noe bevisst som er bak naturen - og med intelligens, vilje og makt - passer på, som når en pil skytes mot en blink.

Forståelig nok så verken Augustin eller andre kristne tenkere på naturvitenskap som en konkurrent til gudstro. Den ga ikke Gud mindre plass. Den viste ikke at Gud hadde lite betydning, men at Gud hadde all betydning.

Man forsøkte ikke å bevise Guds eksistens ut fra huller i vår kunnskap om naturlover, men ut fra at det i det hele tatt fantes lovmessigheter.

Gud bekrefter vitenskapen

Men bygger ikke naturvitenskapen på det jeg i starten kalte for metodologisk naturalisme og er dermed ateistisk? Nei, slett ikke. Siden den kan knyttes til tanken om at Gud har lagt lover inn i naturen, kan det forsvares å kalle naturvitenskap for metodologisk teisme.

Hvert eneste vitenskapelige funn bekrefter den vitenskapelige metoden - og dermed Gud. I stedet for å peke mot en filosofisk naturalisme, peker de mot en filosofisk teisme.

I stedet for å frykte vitenskapelige funn, er det opplagt at ingen bør være mer begeistret for vitenskap enn gudstroende.