Martha (100) i farta

Skrittene er bestemte og stødige. Farten opp den breie grusstien er jevn. Det hjelper at Martha Megrund har gått noen motbakker gjennom livet. Og milevis langs stier eller i skiløyper da hun var ung. Det var slik man kom seg fram i en fjellbygd. Det er slikt man kan fortelle om når man blir hundre år.

Midt i bakken tar hun en pause, puster tungt. Hun har nettopp fått undersøkt lungene.

– De fant mye styggedom, men de virker.

SE BILDESERIE FRA BESØKET MED MARTHA: Nærmere himmelen

Gravholmen

Vi har krysset broen som går fra odden der Espedalen fjellkirke ligger og over til kirkegården, til Gravholmen. Halvøya er en eneste stor morenerygg av grus. Ingen andre enn folk fra dalen får sitt siste hvilested her, forteller kirketjener Arnt Vollbakke. Dette er en gammel gravplass som ble tatt i bruk da det var stor gruvedrift i dalen på 1800-tallet.

Gravene må graves for hånd. Derfor ligger avlidne espedøler lavt i grusen, men høyt over havet. Omlag 800 meter, for å være mer presis.

Martha Megrund vet hvor hun skal. På toppen av Gravholmen stopper hun ved en grav. Her ligger mannen hennes, Ludvik. Her skal hun ligge selv en dag. Kanskje er det ikke så lenge til.

Noen sekunder blir hun stående å se på gravsteinen av skifer. Så snur hun og går tilbake mot kirken. Hun er ferdig med ærendet.

LES OGSÅ: Tippoldebarnet går i fotsporene til Elias Blix

Godhet

Det finnes en godhet i skogen i Espedalen, ble vi fortalt. En kvinne som har trodd på Gud hele livet.

Onsdag fylte Martha Megrund 100 år. Vårt Land besøker henne noen dager før dagen.

Hun er et religiøst menneske som ikke prakker troen sin på folk, forteller en som kjenner henne. Samtidig er hun en person som gir. Å være sammen med henne er som å gå inn i en annen væremåte. Sies det.

Brevet som kongen sender til alle som blir hundre år i dette landet har hun mottatt allerede.

– Snart er det så mange hundreåringer at han ikke får tid til å sende til alle, sier Martha.

– Man fortjener vel et brev fra kongen når man når den alderen?

– Han skriver dem vel ikke selv.

– Han signerer i alle fall.

– Ja, det er jo noe.

LES OGSÅ: Sveriges partiledere om tro

100-årsrekord

Martha Megrund har rett. Kong Harald har aldri hatt det så travelt med å signere brev til hundreåringer som i år. Da vi gikk inn i dette året var det 829 nordmenn som var hundre år eller eldre. Ny rekord. Og travlere skal det blir for konger i årene som kommer. I 2050 vil det være nesten 4.500 av de aller eldste. Forklaringen ligger i årene like etter krigen da babyboomgenerasjonen ble født.

– Kullene fra 1946 til 1970 var store kull, forklarer Marianne Tønnessen i Statistisk sentralbyrå (SSB).

Tallene hun henter fram er framskrivinger, statistiske beregninger om hvordan framtiden kan bli. Tallene kan variere noe.

– Med så få som vi snakker om, kan en alvorlig influensa slå kraftig ut et år, sier Tønnessen.

I tillegg til store årskull, lever vi i snitt stadig lenger. Bedre helse er en viktig forklaring på det. Hva har Martha Megrund gjort for at helsa ble så sterk?

– Det vet jeg ikke. Gud har gitt meg sterk helse, så du får spørre ham.

– Hva er da oppskrifta for å bli så gammel?

– Det vet jeg ikke. Hadde jeg hatt den, hadde jeg ikke gitt den bort heller. Gud har nå bevart meg til i dag, og da får jeg jo håpe at jeg kommer fram.

LES OGSÅ: Biskop åtvarar mot samtale-med-døde-show

Tekstleser

Trærne står tett inntil Espedalen fjellkirke. Den er også forsamlingshus for bygdefolket. Altertavla er glassveggen ut mot skogen og Espedalsvannet.

Martha Megrund stiller seg bak lesepulten. Her står hun hver gudstjeneste («jeg hører til inventaret») og leser dagens bibeltekster, har gjort det siden kirken var ny for førti år siden. Noen ganger står hun ved siden av pulten for at folk i det hele tatt skal se den vesle dama.

Hun må være Norges eldste tekstleser. Lenge har hun varslet at hun har tenkt å gi seg når hun nå fyller 100 år. Men på neste gudstjeneste 28. september er hun likevel innstilt på å lese. Hun leser lavt, men høyt nok.

Bildene som henger ute på kirkekjøkkenet avslører hvor trofast kirkemenneske Martha har vært. Når det er dugnad rundt bygdas gudshus, er hun fremdeles med.

– Jeg raker.

LES OGSÅ: Denne pastoren griller partilederne

Flytteklar

Martha Megrund husker godt da trekirken ble bygget i 1974. Hun var med på dugnad da også, kokte kaffe på et propanapparat oppå et lasteplan. Samme året mistet hun mannen sin.

– Jeg går og venter på å flytte. Mannen min har flytta.

– Flytte?

– Til himmelen.

Martha og Ludvik fikk 40 år sammen. Nå har de vært atskilt like lenge.

Marthas minneord henger ved siden av Ludviks bilde i stua hennes. «Farvel min egen kjære, snart kommer jeg etter. Lykkelig skal vi atter møtes på himmelens strand».

– Hva vil du si når du møter ham?

Hun humrer.

– Blir det anledning, vil jeg si at han gikk for tidlig.

LES KOMMENTAREN: Om å tøve på prekestolen

Helvete

På vei opp Gausdal for å treffe hundreåringen har vi møtt de første fargene av høst like under tregrensa. Vi har passert Helvete, gjelet med Nord-Europas største jettegryter. Turistattraksjonen er åpen, men vi har ikke tid til å gå ned i avgrunnen. Vi har avtale med en som bor nærmere himmelen.

En kilometer inn i skogen ligger gården som Martha og Ludvik Megrund ryddet til seg og fire barn. Bekken som styrter ned lia bak låven har vært en daglige lydskulisse til arbeidet fra den dagen de flyttet hit. De hadde ikke mye å starte med.

– Ludvik var i vei og kjøpte ei ku. Av svigerfar fikk vi en kalv, av søstera mi en sau. Det var slitsomt, men vi fikk det til. Vi fikk en heim, sier Martha.

I perioder var mannen emissær. Når han var reisende i evangeliet, var Martha alene hjemme på gården med dyr og unger.

– Hva har alt arbeidet gjort med deg?

– Det har gjort meg sterk, sikkert. Fra jeg var ti år gammel måtte jeg være på setra og arbeide. Alt var tungvint, men du verden så godt vi hadde det.

– Hva er det beste ved å bli hundre år?

– Det er ikke noe godt med det. Kanskje noen synes det er gildt. Hadde jeg bestemt selv, hadde jeg vært borte for lenge siden, sier hun og ler.

Én ting er alt hun har av barn, barnebarn og oldebarn. Å bli hundre år betyr likevel alle tapene. De er tunge. En datter døde i kreft for noen år siden. Alle søsknene og vennene er også borte.

Fjellbygda Espedalen, som var befolket med store familier da hun flyttet fra nabobygda Skåbu, dør sakte ut.

– Her oppe blir det folketomt. Det blir stusselig, sier Martha.

LES OGSÅ: Skrev krimbok om bedehus-overgrep

Stor nåde

Veggene i stua er fulle av Broderier, tekstilbilder og familiebilder. Sofaputene har heklede trekk. Stadig er hun i gang med et håndarbeid. I en bok skriver hun om gamle dager. Tekstene avslører at hun har gått på bibelskole i Oslo, vært budeie, barnepike og har arbeidet på den lokale telefonsentralen.

– Jeg har fått til det jeg ville, men jeg har sikkert gjort mye gale også i alle disse årene.

Eldstesønnen og svigerdattera bor i nabohuset på gården. De er også pensjonister. Svigerdattera er over åtti. Det går ikke an å plage så gamle folk ved å be om hjelp hele tiden, mener hundreåringen. Så hun klarer seg selv, vasker gulv og klær, baker og koker.

Trygghetsalarm? Ikke har hun blitt spurt om hun vil ha det, ikke har hun spurt om å få det. Trygg er hun uansett.

– Jeg er under stadig bevoktning av Herren, sier hun.

– Jeg har greidd meg fram til nå. Det er stor nåde. Det må det være. Jeg er mye utslitt, men jeg har ikke smerter. Jeg sover og spiser godt. Da holder det liv i meg.

– Her trøfte je på bjønn.

Helt udramatisk leverer hun opplysningen i det vi kjører forbi et skogholt langs det lange Espedalsvannet som går gjennom bygda. En kveld i skumringen, for mange år siden, var hun og Ludvik ute og leita hun etter kyr i skogen. Da kom hun på bamsen som lå og hvilte. Den lunta vekk mens Martha ble stående stiv «som en staur» til Ludvik fant henne. Skrekken satt i lenge. Det er slikt man kan ha opplevd når man er hundre år.

LES OGSÅ: – Bibelen er så å si fri for humor

Ved kjøkkenbordet

Dagen hennes starter ved kjøkkenbordet. Her leser hun i Bibelen og andaktsboka. Her har hun utsikt til kjøkkenhagen der det vokser poteter, gulerøtter og neper. Ripsen er moden, konstaterer vi gjennom kjøkkenvinduet. Dagens tekst har hun lest fra Matteus 24 der Jesus taler om tidene som skal komme.

– Hva tenker du om tidene som skal komme?

– De har begynt. Alt går fort. Jesus kommer snart.

– Men ikke før du får plukket ripsen?

Hun smiler.

– Nei, det er ingen som plukker dem, og jeg trenger dem ikke.

– Hvordan står det til med Guds rike i Espedalen?

– Dårlig. Noen er sikre. De er på messe hver gang. Ellers er det ikke mange som er innom dørene i kirken.

Hundreåringen husker da misjonærer og emissærer holdt møter rundt om på gårdene.

– Da var vi mange, veit du. Alle gikk på møter. Det som var å gå på, gikk de på. Det var trivelig, da.

– Hva vil du som utviklingen i kirken?

– Det har blitt mye friere i gudstjenestene. Man trenger ikke lenger gå etter strekene og det som er satt opp. Det synes jeg er godt.

LES OGSÅ: – Barn og unge forstår ikke kristen satire

Året 1954

Hun kommer fra en annen tid. Da det ikke var vei mellom grendene, ikke TV, ikke innlagt strøm eller innlagt vann. Det meste kom til Espedalen i 1954. Også den siste sønnen.

– Mye blei fornya da, sier Martha.

Og nå da, når hun har levd gjennom en tid der den teknologiske utviklingen går fortere og fortere?

– Alt blir innvikla.

Men mobiltelefon har hun.

Vegguret med pendel tikker taktfast før det forteller oss med tunge slag at timen er hel.

Når vi forlater Martha Megrund, vet hun ikke hvem som kommer på selve fødselsdagen. Men hun skal nå sette på kaffen. Det er slikt man kan gjøre når man fyller hundre år.