Noe av det morsomste jeg opplevde under den avsluttende praktisk-teologiske utdannelsen på Menighetsfakultetet, var prøvegudstjenestene. Vi holdt gudstjenester og prekte for våre medstudenter på praktikum. I samtalen etterpå kunne det gå varmt for seg. Men selv i den tøffeste kritikken opplevde jeg ikke noe ondsinnet ordgyteri. Folk prøvde å holde seg til saken og komme med konstruktive innspil som var til å lære av.
LES OGSÅ: Tør ikke spøke med islam
Da studentene var blitt innsatt som prester, ble situasjonen brått en annen for de fleste av oss – og jeg har snakket med mange om dette. Som regel foregikk prekenforberedelsene i ensomhet på arbeidsværelset, og etter at prekenen var avlevert og menigheten takket for fremmøtet nede ved kirkedøren, var det stort sett slutt. Noen replikker kunne falle i forbifarten, om «en god preken», «oppbyggelige ord» og kanskje også «ransakende». Men selv om reaksjonene var velmente, bidro de ikke til dypere ettertanke, utvikling eller kreativ selvransakelse.
LES OGSÅ: – Spytting i døpefonten er over streken
Presten er alene
Det er ikke bare i Norge at presteskapet ofte opplever seg altfor alene i forbindelse med prekenen. I Danmark pågår en debatt i disse dager om hvordan presten skal kunne få flere tilbakemeldinger. Kristeligt Dagblad skrev i slutten av august at «I folkekirken kan du blive uddannet præst, prøveprædike som en del av din ansættelse i et sogn og efterfølgende virke som præst i 40 år uden at få anden feedback end et ‘Tak for en god prædiken’ i kirkedøren.»
Med andre ord: Akkurat som i Norge.
Det er ikke så rent få både i Danmark og i Norge som tror at mange prester gjerne vil ha tilbakemeldinger på prekenen. I Danmark snakkes det om økt oppmerksomhet på kollegialt samarbeid, om prekennettverk og på å trekke menigheten mer inn i arbeidet med prekenen, både før og etter.
LES OGSÅ: – Fint å jekke ned de som er litt høyt på strå
Rundebordssamtale
Eksempelvis møtes prest og menighet i Davids Kirke i København til en teologisk rundebordssamtale etter høymessen hver søndag, der de som har vært til stede i kirken, har ordet. Alle blir utfordret til å komme med sine tanker om tekster, salmevalg, prekentemaet eller annet.
Det er ikke lett å holde en aktuell preken som går inn i Ordet og i menighetens situasjon på en slik måte at den oppleves som eksistensiell, farlig, utfordrende, oppbyggende. trøstende. Dessuten vet vi jo at vi opplever en preken høyst ulikt og at det er krevende å skulle generalisere rundt hva som er en god preken. Og det er riktig som prestelæreren Eberhard Harbsmeier sier til Kristeligt Dagblad, at en populær prest med populære prekener ikke er det samme som en god prest.
Likevel er det for galt om prester som ønsker å bryte den isolasjonen en del opplever, ikke får hjelp til det. Men det må en form for organisering til, ellers blir man sittende fast i kirkedørens «Takk for en god preken». Det finnes prester og prestelag som har ordnet seg slik at de får respons på prekenen og på gudstjenesten, men jeg er overbevist om at det beste vil være om dette blir enda mer vanlig. Det som er alminneliggjort, blir ufarlig. Man trenger hverken være en spesielt god eller dårlig predikant for å trekke inn tilhørere og ressurspersoner i arbeidet med å levere prekener som flere opplever treffer dem bedre, som er utfordrende og befriende og ikke likegyldige og uengasjerende.
LES OGSÅ: – Bibelen er så å si fri for humor
LES OGSÅ: – Barn og unge forstår ikke kristen satire
Tøv fra prekestolen
Jeg synes det er like sjelden å høre en spesielt god som en spesielt dårlig preken. Min opplevelse er at prestene er samvittighetsfullt opptatt av å levere, legge ut teksten, si noe som menigheten trenger. De farer ikke med tøv. Det leder tanken hen på Christian V's lov om at «Presten skal ikke tøve mer enn en time på stolen, den gemene mann til kjedsommelighet og desto mindre til oppbyggelse.» Christians lov sier dog intet om tøvete prekener og prester, men om prekenens lengde. Men hvis presten aldri får ordentlige tilbakemelding på sin opptreden på prekestolen, vet han ikke hvordan menigheten mottar prekenen. Det trenger en prest i minst like stor grad som en politiker eller lærer.