Skrev krimbok om bedehus-overgrep

Se video og les mer om Trude Teiges tanker om barnetro og bedehusmiljø i helgens Min tro-intervju.

Min tro

De siste ukene har vært hektiske. Trude Teige har lansert ny krimbok om overgrep, med de mørke rommene på bedehuset som ramme. Og etter 22 år i TV 2 sa hun opp jobben fordi hun som 54-åring følte at kompetansen hennes ikke var etterspurt lenger. Nå har hun kalenderen full av foredragsavtaler, og flere bøker kommer.

LES OGSÅ: Min tro-intervjuene har blitt bok

Trude Teige er trygg på seg selv. Det faste blikket og den milde, men likevel bestemte fremtoningen, kjenner vi fra 22 år på TV-skjermen. Hun har fått mange mennesker til å åpne seg og fortelle historiene sine. I møte med spørsmål om sin egen tro og tvil leverer hun en tilsvarende åpenhet.

– Har det å gå inn i de mørke sidene ved bedehusmiljøet rokket ved barnetroen din?

– Nei! kommer det før spørsmålet er fullført, og med litt undring over problemstillingen.

– Vi må skille mellom de råtne eplene som personlig må stå til rette for det gale de har gjort, og den personlige troen. For meg har det aldri vært vanskelig å skille mellom enkeltmenneskers overtramp, og Bibelens lyse budskap. Men jeg forstår de jentene som har fått barnetroen knust i møte med en tillitsperson som misbruker makt, og i tillegg påberoper seg å ha Gud på sin side.

SE VIDEO: Hvordan snakker vi om tro i det offentlige rom?

De grunnholdningene som lå i den kristne oppveksten, preger henne fortsatt.

– Den barnetroen jeg fikk i dette miljøet, sitter like sterkt i dag. Nestekjærlighet og den grunnleggende respekten for at alle mennesker er like mye verdt. Raushet var en sentral verdi på bedehuset, selv om fordomsfulle østlendinger tror det stikk motsatte. Summen av dette er basis for troen min – noe jeg prøver å ta med inn i hverdagslivet mitt.

LES OGSÅ: – Barn og unge forstår ikke kristen satire

Raseri

Mens hun skrev Jenta som sluttet å snakke, dekket hun også Øygard-saken. Det ga henne ekstra innblikk i disse mekanismene; hva som foregår i en slik relasjon mellom en sterk mann med tillit og autoritet, og en ung, sårbar jente.

– Boken ble skrevet med en dose raseri som jeg ikke var helt klart over, det som kom fram mellom linjene var mitt eget sinne på vegne av de jentene jeg har møtt som har fått livet sitt ødelagt.

– Å sette ting på spissen som krim er en effektiv måte å kritisere på. Det som opprører meg mest er at jentene ikke blir trodd, og stemplet som ustabile.

I ungdomstiden møtte hun selv en mann som senere ble dømt for overgrep. En karismatisk, kjekk ung mann, en fantastisk andaktsholder.

– Alle jentene var avstandsforelsket og satt som tente lys når han var på talerstolen.

Trude Teige opplevde hans tilnærminger, alene med ham i leiligheten der han senere begikk lovbruddene han ble dømt for.

– Jeg følte det ikke som et overgrep. Tenkte bare at han var komplett idiot med uanstendig oppførsel. Jeg var sterk nok til å avvise ham og så trygg på meg selv at jeg fremstod som farlig, en som ville ta affære.

Hun kjenner til mange lignende tilfeller. Predikanter som forkynte nåde og tilgivelse, snakket om det hellige ekteskapet, og at sex var synd. Felles for dem er at de hadde stor tillit. Men de klarte ikke å skille mellom liv og lære.

LES OGSÅ: Hvorfor ordner ikke Gud opp i Syria?

Hva er det som gjør bedehusmiljøet til en interessant arena for overgripere?

– Det blir feil å beskylde bedehusmiljøet spesielt. På bygda rommer bedehuset mange organisasjoner og aktiviteter og fungerer som et allment forsamlingshus. Men seksualiteten er blitt undertrykket i mange kristne miljøer. Det snakkes ikke om det, fordi det er skambelagt. Når det blir en undertrykt del av menneskelivet, kan det ha en tiltrekkende virkning på noen, tenker hun.

– Overgriperne vet at de kan argumentere for taushet, nettopp fordi temaet er skambelagt. Det gjør det lettere for overgriperen. Det blir et enormt maktmiddel overfor en usikker 17-åring: «Hvis du snakker om dette til noen, kommer Satan og tar deg.»

– Det verste er at de mener seg uskyldige, og plasserer ansvaret hos jentene. Det gjør meg sint – det blir spissformuleringen av hykleriet som faktisk finnes i kristne miljøer. Jeg vet om tilfeller der predikanter har tvunget jenter ned på kne for å be om tilgivelse. Det er vondt nok å bli voldtatt. Disse jentene må i tillegg forholde seg videre til en som har brutt all tillit, og som i tillegg påstår å ha Gud på sin side.

LES OGSÅ: – Vi bør være ydmyke overfor muslimer

– Krim med mening

For Trude Teige var det ikke vanskelig å skjønne at dette slett ikke kommer fra Gud.

Klandrer du noen i dette miljøet for det som foregikk?

– Kjernen i boka er at alle aner at det er noe galt, men ingen tør å si ifra. Boken handler om familievold og overgrep i kristent miljø, og det spisser seg til med drap. Da kommer alle menneskene rundt drapsofferet og sier at «vi skjønte jo at det var noe galt fordi denne jenta ikke hadde snakket siden hun var 16 år. Og hvorfor sa vi ikke fra når vi så vi blåmerkene i gymmen...»

– Jeg vil berøre folk med det jeg skriver. Mange forståsegpåere skjønner seg ikke på min type krim. De vil forholde seg til et plott og en løsning. Men leserne mine skjønner det og kaller det krim med mening, forteller hun litt stolt.

Trude Teige snakker mer enn gjerne om alt det fine på bedehuset – alle de lyse sidene.

– Bedehuset var et knutepunkt i bygda. Alle gikk dit. Der var det kor, Tensing, mor og barn-gruppe, speider, pianoundervisning og basar, sier hun med ettertrykk og lengsel i blikket.

– Bare ordet fyller meg med sitrende forventning, den dag i dag. Med åresalg og heimestrikka premiebord – og den ulidelige spenningen når vinnerne skulle trekkes. Der kom det misjonærer fra Afrika og viste lysbilder og fortalte om «hedningene» (!) De brakte den store, vide verden inn i en liten bygd på Sunnmørskysten. Det var eksotisk og svære greier.

Og i romjula var det juletrefest.

– Kjenner jeg lukta av kokekaffe, tenker jeg umiddelbart på bedehuset. Du kommer fra vinterkvelden og inn i den nesten like kalde gangen på bedehuset. I tynne strømpebukser – av med støvletter og på med pensko. For så endelig å komme inn og kjenne de trygge luktene og den gode varmen som ikke bare kunne måles på gradestokken. Inn på kjøkkenet til mor og de andre damene med røde kinn og mye god prat, og latter. Det oste av trygghet og tilhørighet. Det sitter mye omsorg i veggene på et bedehuskjøkken.

LES OGSÅ: – Bibelen er så å si fri for humor

Lever uten svar

Ingen i Trude Teiges generasjon fra Fosnavåg stusser når man bruker betegnelsen «en Thomas».

– Tvileren, ja. Jeg kjenner meg nok litt igjen i ham. For meg kommer troen ut fra tvilen. De er som bror og søster. Ordet tro gir ikke mening uten at det er et element av tvil. Det er veldig få ting vi vet – tro er det motsatte av vitenskap. Vi møter alle de store, eksistensielle spørsmålene som barna stiller, gjennom hele livet: – Hvem er jeg? – Hvor skal jeg? Er det sant at vi fins?

Trude Teige velger å tro på en forklaring hun ikke kan forklare. De vanskeligste spørsmålene legger hun til side. Det hun ikke vet, kan hun leve med. Da kan hun konsentrere seg om det som virkelig er viktig: å leve.

– Stiller jeg spørsmål om døden og hva som skjer etterpå, vet jeg at jeg ikke får svar. Det høres prosaisk ut, men slik føler jeg at jeg står støtt.

Når du vokser opp med en far som er fisker, er det en ting du lærer deg: å sette sjøbein. Du må fordele vekten på begge beina, og du må gynge med, forklarer hun. Du må finne den linjen gjennom kroppen som opprettholder balansen.

– Ofte kommer det bølger og vindkast du ikke er helt forberedt på, og du kjenner at du er i ferd med å miste fotfestet. Da må den linjen tilpasses, du må gjenvinne balansen og lande trygt.

– Slik er det på sjøen – og i livet. Tilværelsen setter deg i bevegelse, men du vet å rette deg opp igjen. Det er mitt fundament, min trygge båt, kan du si.

– Hvor får du tryggheten fra?

– På havet. Jeg er naturmenneske og er helt avhengig av minst fire uker i seilbåt om sommeren. Der finner jeg ro og tid til ettertanke. Det hele begynte med alle turene med min far, i fiskebåten langs hele norskekysten og over til Shetland.

I gymnastiden stod hun ofte opp klokka fire og dro kveiteline med sin far utenfor Runde, før hun satte seg på skolebussen halv åtte.

– Det var helt frivillig og fantastisk fine stunder. Jeg er attpåklatt, med to storebrødre. Min far kunne bare én måte å oppdra barn på, og var nok litt stolt av denne jenta som var så god på disse «mannfolkgreiene».

Noen år senere kom hun tilbake, på besøk fra Bergen. Da sto faren klar i kjeledress.

– Nå må vi sette kveiteline, med én gang, sa han. Jeg visste ikke da at han var alvorlig syk. Han var litt mer sliten enn vanlig, og jeg måtte egne krokene. Han satt i styrehuset og holdt båten etter medet på Svinøy fyr, og jeg egnet for harde livet. 350 kroker skulle egnes med frossen makrell og sild. Da vi var ferdige, hadde jeg ikke følelse igjen i fingrene. Han sa ikke så mye, men da vi kom i land, så han på meg: – Du Trude er så god mann som noen, forteller hun og ler godt.

– Det var det største komplimentet jeg kunne få fra min far. Fire uker senere døde han.

LES OGSÅ: Biskop roser Allah-bønn fra prest

Ber om kraft og styrke

Trude Teige snakker gjerne om foreldrene sine. En gang ble hun utfordret til å oppsummere det viktigste i livet på ett minutt. Nå!

– Da kom historien om min mor som på sine eldre dager måtte amputere hele det venstre beinet. Hjemme etter et langt sykehusopphold skulle hun opp loftstrappen. Vi tenkte at nå måtte hun ha hjelp. Men der stod hun med ett bein og to krykker – da var det hennes sjøbein – og så oppover trappen. Så setter hun seg i trappen og aker seg baklengs opp. Vel oppe ser hun ned og sier: – Ja, men det gikk jo fint!

– Som oftest løper vi trappen med lette steg. Andre ganger blir trinnene kjempehøye og vi må sette oss ned og ake oss oppover. Noen ganger må vi til og med ha hjelp. Og i noen tilfeller er det vi som står der og må gi en dytt til de som skal opp. Trappen er livet.

– Ber du?

– Ja, jeg takker vel mest for alt som er bra. Jeg ber om kraft og styrke, det trenger jeg ofte. Særlig når den uforståelige motgangen kommer. Og så hender at jeg skjenner litt på Gud, når ting blir litt vanskelige og jeg ikke helt forstår. Men jeg forventer ikke at Gud skal ordne opp i alt i livet mitt, det blir for enkelt. Å be om hjelp til alt mulig, er å utnytte troen på feil måte. Man må nok ordne opp i det meste selv, tenker jeg.

– Du snakker mye i bilder. Hvordan ser du for deg Jesus?

– I hvert fall ikke det milde, stiliserte bildet som henger på bedehusene. Jeg ser for meg en fyr som var veldig engasjert og kunne bli rasende når mennesker ble tråkket på. Han må ha vært utadvendt og gestikulerte sikkert minst like mye som meg. Tenk hvordan han kunne få folk til å lytte – han brukte sikkert mye mimikk og kroppsspråk og greide å fange menneskene inn i sin verden og sine bilder. Han må ha vært en karismatiker av Guds nåde! ler hun.

Journalistrefleksen melder seg umiddelbart.

– Han kunne jeg tenkt meg å portrettintervjue! Tenk om han hadde hemmeligheter han ikke hadde fortalt før?

Sa opp

For en måned siden gikk den erfarne TV-journalisten til TV 2-ledelsen og sa takk for seg, etter å ha vært med siden starten i 1992. Det var ikke bruk for kompetansen hennes lenger.

– For de kommersielle TV-kanalene er det én ting som gjelder: å komme ned i lommeboka til folk. De er opptatt av gruppen 20-49 år. Passerer du den alderen, blir du mindre verdt. Du appellerer ikke lenger til målgruppen, og for meg ser det ut som det rammer kvinnene mest. Jeg vil fortelle historier som tar litt tid, som har substans.

Etter så lang fartstid var ikke beslutningen lett å ta. Og hun vil ikke fremstå som «bitchy» og bitter.

– Men jeg kunne ikke sitte der i mange gode år og håpe på at det skulle dukke opp jobber som krevde den kompetansen den kanalen faktisk har gitt meg. Da har jeg det for travelt med andre ting.

Hun har fått utallige heiarop over beslutningen sin.

– TV 2-ledelsen ville nok blitt forundret om de visste hvem som har støttet meg. Mange sentrale folk i norsk presse sier at de er glade fordi noen endelig sier ifra.

– Men det skal litt mot til for å bryte med flokken og si nei til en godt betalt jobb. Nå føler jeg lettelsen over å ha tatt kontroll over mitt eget liv. Det kom nok en liten bønn om styrke til Vår Herre underveis – og det er ingen tvil om at jeg fikk svar! konstaterer hun.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro