Tippoldebarnet går i fotsporene til Elias Blix

Åh, eg veit meg et land,

langt der oppe mot nord,

med ei lysande strand,

mellom høgfjell og fjord

I kokhet juli-luft klinger koret av røster til himmels. Foran oss bretter en blå og vidstrakt fjord seg ut, bak oss steiler bratte Nordlandsfjell. Her står et syttitalls mennesker og synger, på plassen der salmedikter Elias Blix vokste opp.

For mange er dette mannen som ga dem salmer som «No livnar det i lundar» og «Barndomsminne fra Nordland». For meg: En tipp­oldefar med et kjent navn, og ikke så mye mer.

Nå står jeg her likevel, på min tippoldefars hjemplass flere hundre mil hjemmefra, og synger salmer jeg aldri har kunnet, sammen med mennesker jeg aldri har kjent. Straks skal jeg legge ned en krans på min forfaders minnebauta, foran noen av hans største fans.

Hvordan i all verden endte jeg, tippoldebarnet med sin forfaders biografi stående ulest i bokhylla, opp her?

Kva skal eg segja? Mine ord

Dei vil så lite segja

Flau smak. Det startet i Oslo, i Vårt Lands redaksjon. Hvor mye kan du om tippoldefaren din? spurte redaktøren.­ Visste jeg om historien stemte, om at den kjente salmedikteren ble nektet å preke da han vendte tilbake til sin barndoms kirke?

Oi, dette var flaut! tenkte jeg. Som hans tippoldebarn er dette kunnskap jeg stadig har tenkt jeg burde hatt, men likevel aldri har tilegnet meg.

Jeg krøp til korset:

– Jeg har nok aldri visst så mye om tippoldefaren min, innrømmet jeg.

I Vårt Land, og blant mange av avisens lesere, har Elias Blix en høy stjerne. Og denne sterke interessen for en mann som døde for 112 år siden, har alltid fascinert meg. Nå begynte også jeg å fundere på hans historie.

Du til livet skal meg vekkja

Når i grav eg sig i koll

Oppvåkning. Jeg begynte med å tørke støv av biografien i bokhylla. Hvem var du? spurte jeg, og fikk til svar: «En stille og beskjeden mann». «En sjenert foreleser, med sped røst». Beskrevet av sin kollega på Stortinget, Ketil Motzfeldt, som: «En kjedeligere Mand har jeg ikke seet her i Salen».

Jaha, tenkte jeg. Hvordan ble en slik tørrpinn en nasjonal kjendis?

At han hadde stor betydning for målfolket har jeg for så vidt bestandig visst: Noregs Målungdom har reist en minnebauta på hans grav. Men gjennom boksidene ser jeg at min tippoldefar hadde mange roller. Salmedikter, teolog, professor, statsråd og familiemann. Og et samlende nasjonalt ikon: Dagen etter hans død ryddet selv Morgenbladet, den gang en konservativ og lite nynorskvennlig avis, forsiden til teksten fra «No livnar det i lundar».

Det er tid for å kontakte ham som har produsert den blytunge 2008-biografien og regnes som Norges største Blix-ekspert.

– For et artig prosjekt! Jeg ukependler til Volda, men er i Oslo rett som det er og står gjerne til disposisjon, tikker svaret fra Anders Aschim inn i mailboksen.

Noen dager senere står han der, i Vårt Land-resepsjonen, han som har brukt flere år av sitt liv på Elias Blix.

Jeg må bare spørre:

– Hvorfor fant du på å bruke flere år av livet ditt på en mann som døde for over hundre år siden?

– Du kan si det kom inn med morsmelken, forklarer biografen.

Han tar min uvitenhet med et smil.

– Jeg kommer fra en nordnorsk eksilfamilie, med rituell avsynging av Blix ved alle høytider. Bestemoren min ble alltid tårevåt når vi sang sangene hans. Det la grunnlaget for en akademisk og personlig interesse, som etter hvert slo ut i blomst.

Ja eg kjenner den stad

der eg stima som gut,

der eg kaua og kvad

so det svara fraa nu

'Barnet' og Blix. Vi skal besøke en av dem som hjalp Aschim med bokens kildemateriale. På halvøya Bygdøy i Oslo har min mormor, Siri Salvesen (86), bodd hele livet. Som datter av salmedikterens yngste sønn, møtte hun aldri bestefaren som døde da faren Ivar var 13. Men hun har alltid vært opptatt av slektas historie, og tok vare på bestefarens brev og bilder for ettertiden.

– Da jeg var barn, prøvde jeg å finne ut hvem han var. Jeg fant aldri noe svar. Det jeg husker er at far og alle andre var kjempestolte av ham. Det smittet over på oss barna, forteller min mormor.

Hun er ivrig, drar frem bøker, bilder og brev.

– Her er han med kona Emma, hun kalte ham ikke Elias, bare «Blix». Og selv kalte han henne «barnet sitt», det var ganske spesielt. Litt streng var han visst òg, ikke så kameratslig, forteller hun mens det blafrer og ­pekes i familiealbumene.

Stamfader Blix skal ha hatt en svak røst. Det hadde min bestemor òg som barn. Selv tenker jeg på ­alle ganger jeg har blitt bedt om «å snakke høyere».

– Hans gode venn biskop Anton Christian Bang skal ha sagt om ham at han alltid så tilværelsen fra den lyse side, skyter biografen inn fra ­sidelinjen.

– Akkurat som meg da, fniser min mormor fornøyd.

Som den gyldne sol kann brjota

Klår igjenom kolsvart sky

De begeistrede. Hun og tvillingsøsteren Liv vokste opp på en tid da Elias Blix var langt mer kjent. Gamle damer kunne finne på å neie for dem på gaten. På bygdeskolen trakk overlæreren tvillingene opp på podiet i skolegården hver 17. mai for å være forsangere til «Gud signe vårt dyre fedreland».

– Det var så flaut! Men slik lærte jeg meg at andre mennesker hadde et forhold til ham, ler hun.

Slik er det stadig. I februar ble min bestemors første oldebarn født, på dagen 178 år etter sin tipp-tippoldefar. Da han ble døpt Elias, begeistret presten menigheten med å berette om guttens familiebakgrunn. Etter kirkekaffen hastet en hundreåring med stokk etter min mormor. Han kunne ikke la anledningen til å hilse på gå fra seg.

– I dag opplever man ofte at folk kjenner tekstene, men ikke vet hvem som har skrevet dem. Får man det fortalt ringer gjerne en hukommelsens bjelle. Samtidig lever kunnskapen om ham fortsatt i beste velgående i visse kretser, forklarer Aschim.

– I hvilke kretser? Jeg har aldri klart å skjønne hva som skiller de som forguder ham fra dem som ikke aner hvem han er?

– Målrørsla, kirken og nordlendingene. Her finner du fankretsene hans, forklarer Aschim.

– Salmene til Blix bidro til å gjøre nynorsken akseptert. Og den norske kirke er målrørslas største suksess, like mye på Frogner som i Førde. Når det gjelder nordlendingene, var Blix mannen som satte ord på deres elskede landskap.

Aschims og redaktørens interesse står nå klarere for meg. Som Blix, er de begge en slags nordlendinger i eksil, med familier som har gravd røtter dypt ned i det nordnorske 
fylket.

Jeg må dit. Men aller først – en avklaring:­

– Stemmer historien om tippoldefaren min, at han ble avvist av soknepresten da han vendte tilbake?

– Det stemmer at beretningen har en historisk kjerne. Og replikken soknepresten er tiltenkt, at han avviste Elias for «ikke å sette ideer i Almuen», er sannsynligvis riktig, forteller Aschim.

– Hva Elias Blix faktisk spurte om å få lov til, er imidlertid mer uklart, avslutter han.

Denne heim er meg kjær

som den beste paa jord

Nordlands stolthet. Formiddagssola står høyt idet vi svinger inn på parkeringsplassen foran plassen Elias Blix vokste opp, på Våg i Gildeskål. Her står nå et gult, flassende hus: Jordmor Dortea-stua, der min tippoldefars niese Dortea bodde, reist med tømmer fra det nedbrente barndomshjemmet til Elias.

Fotograf Eirik, Tromsø-væring og hakket mer kjent med nordlandskulturen, sier at ordføreren nok stiller opp, når slekta til selveste Elias er på vei. Jeg tar det som en spøk.

Men Eirik får rett. Krokbøyd i dørkarmen i Dortea-stua står Ap-ordfører Petter Jørgen Pedersen, flankert av Gildeskåls rådmann Geir Mikkelsen.

– Velkommen til Elias Blix rike!

Min tippoldefars hjemplass skal snart restaures, forteller de. Låven skal bli galleri og tomter slås sammen for at forfattere, journalister og malere skal få bo her. Her skal de inspireres av det samme landskapet som inspirerte Elias Blix.

Politikerduoen må videre, men her står også to andre: Oscar Berg, som vi allerede har avtalt å møte, Blix-ekspert og konservator ved Nordlandsmuseet. Og Gildeskålværing Trygve Førde, som skal guide oss inn i landskapet min tippoldefar satte så høyt.

I min heim var eg sæl,

av di Gud var attved,

og eg kjende so vel

kor det anda Guds fred

Åstedet. Anders Aschim ga meg tydelig beskjed: Gildeskåls gamle kirke må besøkes. Her ble Elias Blix ble døpt, og det var her konfirmantpresten oppdaget talentet til gutten som stadig satt med nesen i bøkene når han gjette sauer.

Et skjebnens lykketreff for fiskerbondesønnen: Elias ble sendt med stipend til lærerseminaret i Tromsø, som senere ledet til teologi- og doktorgradsstudier i Kristiania og Tyskland.

Klassereisen startet i en kirke med lange tradisjoner:

– Her besvimte 1700-tallets konfirmanter av liklukten som steg opp under gulvplankene. Fram til 1805 ble prester og andre ofte begravet under kirkegulvene i Norge, forteller Oscar Berg.

Det var på prekestolen her han ønsket å stå, min tippoldefar, den ene gangen han vendte tilbake til hjemstedet. Her ønsket han som ung teologistudent å øve seg, på veien mot å bli prest – en rolle han aldri fikk.

Slekt skal følge slekters gang, sies det, men jeg klyver opp på podiet og står der min stamfader aldri fikk stå selv.

På veggen ved siden av prekestolen er et portrett av Elias Blix hengt opp. Et aldri så lite vemod synker inn over meg. Åh, tippoldefar, du skulle bare visst hvordan dine sambygdinger ville omfavnet deg i dag!

Som om han har gjettet tankene mine, bryter Oscar Berg tausheten i kirkerommet:

– Det må ha føltes litt fremmed å komme hjem for Elias. Men å dra tilbake til hjemstedet for å preke var vanlig øvingspraksis for dem som skulle bli prester.

– Men soknepresten nektet ham?

– Det vet vi ikke, og selv vet jeg ikke hva jeg skal tro. Men skjedde det slik historien sier, må det ha vært et sjokk for soknepresten da han lå på dødsleiet. Å få Elias Blix som ny sjef og kirkeminister må ha vært en usedvanlig bitter pille å svelge.

No soli bakom blåe fjell

Sitt ljose andlet gøymer,

Og myrker yver heimen fell,

Og jordi ligg og drøymer

Straffen. På kvelden får jeg møte en gren av slekta. Etterkommere av barna som moren til Elias fikk etter farens død. De nedstammer ikke direkte fra ham, men likevel har de kjent ham bedre enn hans tippoldebarn.

For Margaret Helgesen (59), Einar Peder Magnor Helgesen (70), Aud Eilertsen (81) og Laila Kildal (68) er salmene til Elias like naturlige til bryllup som begravelser.

– Vi bor på en liten plass. Jeg tror det ligger en viss stolthet i at vi har kunnet fostre en som ham, forklarer Aud, og Einar supplerer:

– Og da vi vokste opp, var det ­respekt for sånt. Vi turte aldri å gå inn på plassen her, hvor bautaen av Elias står.

Vi ser på bilder av slekt som levde, sådde og pløyde her på Våg. Fjellet vi i dag ser opp på, er det samme som Elias Blix beskrev: Fortsatt får kveldsolen Sandhornet til å stå «med bringa i brann».

Jeg har fått klyve opp på prekestolen Elias aldri steg opp på, men mysteriet gjenstår; Hvorfor fikk han ikke lov? Aud spurte faren sin om det samme.

– Han trodde det hang sammen med at stefaren til Elias og presten satt sammen i kommunestyret. De hadde en sak de ikke greide å bli enige om. Avvisningen av Elias ble en måte å straffe hans stefar.

Med det daarande hav,

som no drøymer so stilt,

vert ei glupande grav

naar det reiser seg vilt.

Skammen som snudde. Avvisningen av Elias skulle bli hele bygdas skam. Og det var ikke bare presten som hadde avvist ham: I 1905 vedtok kommunen at Blix sine salmer ikke skulle brukes i gudstjenesten.

Fornedrelsen måtte tas tilbake. Det ble reist en, etter hvert to, bautaer av min tippoldefar. Ved hundreårsjubileet i 1936 viste Gildeskålværingene hvor mye de verdsatte fiskerbondesønnen.

– 6.000 mennesker strømmet til Våg. Sammen viste de at Elias Blix var en mann av måte, forteller Oscar Berg.

Vi er på «Æventur i Elias Blix rike». Med Berg og et syttitalls andre vandrer vi fra den første bautaen til den andre, reist ved min tippoldebarns barndomshjem.

Hvorfor er nordlendingene fortsatt så stolte av fiskerbondesønnen? lurer jeg. Min tippoldefar kom jo aldri tilbake til dem.

– Nordlendingene var stolte av hvordan Elias hadde lyktes i Oslo. Og som professor i storbyen talte han alltid småfolkets sak, forklares det rundt meg der vi vandrer mot Våg.

Her er folk fra Tønsberg, Tromsø, Odda, Gildeskål. Alle har de en interesse for Blix.

De mener måten han beskrev gudstroen på traff nordlendingene.

– Folk her har kanskje et annet forhold til Gud enn andre steder i landet, tror Gøril Pedersen.

Som liten vokste hun opp med salmene til Blix på skolen.

– Jeg tror folk langs kysten har vært tvunget til å ha et mer hverdagslig forhold til ulykker. I andre deler av landet har man sett på ulykker og død som straff. Jeg tror nordlendingene har trøstet seg med at Gud nok hadde en mening med det. Det har vært en nødvendighet i et tøft klima langs kysten.

Vel framme ved barndomshjemmet samles vi rundt bautaen. Ved steinen over min tippoldefars minne får jeg legge en krans, før ordfører Pedersen tar ordet:

– Før Blix-jubileet i 2011 diskuterte vi med flere, deriblant dikteren Edvard Hoem, hvordan vi skulle få ham hjem igjen, forteller han.

– Hoem sa: «Du må synge ham hjem».

Dikteren skal hjem. Koret av røster stiger mot himmelen.

Han mitt hjarta er nær,

denne fjetrande fjord,

og det maalande fjell

og den straalande kveld,

hugen leikar paa deim.

Aa eg minnest, eg minnest

so vel denne heim!

I minnet. Når det lir mot kveld, dukker vår kjentmann Trygve opp igjen. Han vil ta oss med på en siste kveldstur i min forfaders rike.

Her er landskapet det samme som for 150 år siden, det er samfunnet rundt som har forandret seg. Da Elias vokste opp, fulgte livet årstidene; Lofotfisket, våronna og husdyrslippet. Båten var framkomstmiddelet, ofte over frådende vannmasser.

I dag bruker vi bil til å komme oss rundt øya, og Trygve forteller at han, når han er alene i bilen, gjerne synger Blix-salmene av full hals.

– Jeg skjønner godt at Elias syntes denne naturen var storveies. Han hadde god smak, sier han, og vi stopper ved Langesandsstranden, som salmedikteren beskrev som «ei lysande strand millom høgfjell og fjord».

På vei ned tenker jeg at min tippoldefar mest av alt var et tidsbilde av et Norge som ikke lenger fins. I ham finner vi fortellingene vi elsker. Om klassereisen, og den beskjedne, tidvis mutte nordmannen som reiser ut med sin gudstro – og gjør suksess.

– Jeg har lurt sånn på hva han sa til Elias, han presten, sier Trygve.

Vi står og ser utover havet som både Trygve og min tippoldefar har vokst opp ved.

– Men jeg spekulerer nå i mitt. Jeg tror soknepresten avviste Elias, men jeg tror ikke det var fordi han var av allmuen.

– Hva får deg til å tenke det? spør jeg.

– Jeg tror soknepresten forsøkte å skåne Elias. Han var en svært sjenert mann, vet du, med sped stemme, særlig som ung. Jeg tror presten skjønte at Elias hadde andre akademiske evner, og aldri kom til å utføre prestegjerningen. Det kan tenkes at han ville skåne ham for ydmykelsen det ville bli å stille seg på prekestolen, sier Trygve.

Han ser utover landskapet han selv forlot i 30 år, og som han – i likhet med Elias – alltid drømte om å vende tilbake til.

– Kanskje var det en velsignelse at Elias Blix aldri vendte tilbake. Slik kunne han ha landskapet i minnet, og skrive disse sangene vi alle elsker.

Der eg gjerne er gjest,

Der mitt ­hjarta er fest

Med dei finaste band.

Å eg minnest, eg minnest so vel det

te land!