Årets beste filmer 2017

1. Silence (Regi: Martin Scorsese)

Et mesterverk om religiøs tro. Bibelens Jesus Kristus står i sentrum for en historie som er både tankevekkende, grufull og ulidelig spennende. Martin Scorseses filmatisering av den japanske forfattaren Shûsaku Endôs roman går til dypet av de store og vanskelige spørsmålene: Kan vi ivareta vår kristne tro ved å fornekte denne? Er det rett å fornedre Jesus for å berge livet til et annet menneske?
Det finst ein enorm idékamp i filmen: Står martyriet som noe gloriøst i kristendommen, eller kan kristen tro også fullendes i svakhet? Det eksistensielle innholdet er knapt blitt løftet høyere i noen film av Scorsese.

[ Les melding av filmen her ]

2. Manchester by the Sea (Regi: Kenneth Lonergan)

Kenneth Lonergan har levert en mesterlig skildring av en mann som kjemper med en uutholdelig sorg. Regissøren pendler sømløst mellom de gode årene da Lee Chandler bodde med kone og barn i Manchester by the Sea, og en sorgfylt nåtid noen år senere da Lee bor alene i en kjellerleilighet.
Casey Affleck leverer en formidabel tolkning av Lee etter hvert som filmen ruller opp det forferdelige som rammet familien hans. Da han og ekskona møtes igjen på gata, oppstår en rørende eksplosjon av undertrykt ærlighet.

[ Les anmeldelse av filmen her ]

3. The Square (Regi: Ruben Östlund)

Samtidskunstmiljøet og et kynisk PR-byrå får smake svenske Ruben Östlunds satiriske pisk. Men etniske, vellykkede skandinaver slipper heller ikke unna. I et puslespill av scener speiles vårt syn på innvandrere.
Museumssjefen skal åpne en utstilling samtidig som han strever etter å ha blitt frastjålet mobil og lommebok. Jakten på eiendelene leder til en boligblokk med innvandrere. Det blir en ironisk kommentar til kunstverket «Ruten» som hevder at samfunnet er «en frisone der tillit og omsorg råder».

[ Les anmeldelse av filmen her ]

4. Blade Runner 2049 (Regi: Denis Villeneuve)

Den originale Blade Runner-­filmen fra 1982 tok opp etiske dilemma som i hvilken grad en robot kan inneha en fri vilje? Er det moralsk riktig å ­«pensjonere»/drepe roboter som opponerer mot skaperne sine? Kan roboter ha ekte følelser, og går det an å forelske seg i et slikt vesen?
I den nye filmen er de ­bibelske metaforene tydeligere, mellom annet med hint til offer- og Jesus-motiv. Og filmen åpner for diskusjoner om hva kropp og sjel betyr for moralen vår. Maskinene har ingen sjel, men kan likefullt ta moralsk riktige val.
Mirakelet står sentralt i denne filmen. ­Et barn er oss født, og verden blir snudd på hodet.

[ Les anmeldelse av filmen her ]

5. Jupiters måne (Regi: Kornél Mundruczó)

Den originale og ambisiøse filmen Jupiters måne har en rekke bibelske analogier og er et godt utgangspunkt for diskusjon om sentrale, eksistensielle temaer. Filmen fikk den økumeniske Andreasprisen, som gis av Vårt Land, under Filmfestivalen i Haugesund.
I sentrum for fortellingen om flyktningen som oppdager at han kan fly, står menneskeverdet og menneskets møte med mirakelet. Filmen tematiserer skyld og offer, og utfordrer oss til å løfte blikket.

[ Les anmeldelsen av filmen her ]

6. Den store prøven (Regi: Cristian Mungiu)

Rumeneren Cristian Mungiu skildrer en lege som vil hjelpe sin datter til en bedre framtid i utlandet. Hun kan få et stipend til et universitet i England på betingelse av at hun får gode karakterer. Fristelsen til å bestikke innflytelsesrike personer til å gi henne et godt eksamensresultat blir stor.
Regissøren viser hvordan rumenere strever med etiske valg i et samfunn gjennomsyret av løgn og korrupsjon. Når foreldregenerasjonen er blitt motløs på vegne av de unge, bryter faren med sine kristne idealer.

7. Dunkirk (Regi: Christopher Nolan)

Krigsfilmen Dunkirk tar for seg en hendelse fra den andre verdenskrig, da en rekke private småbåter spilte en avgjørende rolle i å evakuere over 300.000 britiske og franske soldater over den engelske kanal til Storbritannia. Filmen følger personene i en av småbåtene på vei over kanalen, en av de britiske soldatene som venter på å evakueres, og en av pilotene som understøttet operasjonen, som blir kalt for Operasjon Dynamo.
Nolan lykkes med å skape en intens og fortettet stemning uten bruk av ekstravagante virkemidler eller fakter. En av de beste krigsfilmene som er laget fra andre verdenskrig.

[ Les anmeldelse av filmen her ]

8. Jeg, Daniel Blake (Regi: Ken Loach)

Regissør Ken Loach håner et britisk byråkrati som slår beina under velferdssamfunnet. Filmen viser hvilken utmattende behandling syke og arbeidsløse utsettes for fordi politikerne vil ha ned tallet på borgere som mottar sosialytelser.
Den hjertesyke Daniel Blake prøver å hjelpe alenemoren Katie. Begge er anstendige mennesker som ønsker å opprettholde et verdig liv. Ytre hendelser tvinger dem ut av arbeidslivet. Loach får fram hvordan den britiske staten lar dem i stikken slik at de havner i regelrett fattigdom.

[ Les anmeldelse av filmen her ]

9. Hva vil folk si? (Regi: Iram Haq)

Norsk-pakistanske Iram Haq viser hvilken håpløs skvis et ungt menneske havner i når familiens ære står på spill. Tenåringsjenta Nisha trives i en norsk ungdomskultur. For godt, synes foreldrene og sender henne til slektninger i Pakistan for å lære aktverdig oppførsel.

Det går dårlig. Haqs anliggende er å be innvandrerforeldre gi barna sine friere tøyler i møte med en norsk livsstil. Filmen åpner for en ny innsikt hos Nishas far ved å antyde at kjærligheten til datteren er sterkere enn æresfølelsen.

[ Les anmeldelse av filmen her ]

10. Den andre siden av håpet (Regi: Aki Kaurismäki)

Aki Kaurismäki slo i Le Havre (2011) et slag for å hjelpe en illegal innvandrer. Nå tar han problematikken hjem ved å la en syrisk flyktning, Khaled, stige ut av lasterommet på et skip i Helsinki. Da syreren søker om asyl, tvinges han gjennom en vond byråkratisk kvern.

Slik setter Kaurismäki finsk immigrasjonspolitikk i et grelt lys. Snart møter Khaled finner som hjelper eller hater ham. Slik får vi en sårmunter historie der regissørens visuelle fingeravtrykk kommer til syne på stilsikkert og melankolsk vis.

Disse filmene er blitt vurdert av Vårt Lands kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo og Kristin Aalen.