Anmeldelser

Nytt opprør mot skylapper

Iram Haq er en modig regissør som viser hvilken håpløs skvis et ungt menneske havner i når ­familiens ære står på spill.

Det er ikke første gang norsk film skildrer innvandrerungdommer i klem mellom strenge, kollektive familieregler og en norsk, individstyrt livsførsel. ­Bryllupet av Leidulv Risan og Import/­Eksport av Khalid Hussain er noen ­eksempler.

Men der Hussain ga en ­utopisk, lykkelig utgang på forholdet ­mellom en etnisk nordmann og en norsk-pakistansk jente, ­tyter smerten fram i regissør Iram Haqs filmer. I sin spillefilm­debut Jeg er din (2013) skildret hun en norsk-pakistansk alenemor som får kjeft av moren fordi hun har skilt seg fra mannen hun ble ­giftet bort til som tenåring. Familien har null forståelse for at den voksne datteren vil velge kjæreste selv.

Sendes bort

Hva vil folk si handler om tenåringsjenta ­Nisha, rørende spilt av Maria Mozhdah. Hun finner seg godt til rette i en norsk ungdomskultur der fest og flørting, dans og kjæreste er en naturlig ingrediens.

Men i det sekundet Nishas far finner henne sammen med en rødhåret, norsk gutt, blir det bråk, for ikke å si knyttneveslag. Det hjelper slett ikke at datteren roper at de ikke hadde sex – i farens fantasi var det det som skjedde.

Dermed er familiens ære så hardt truet at foreldrene ­sender henne til slektninger i ­Pakistan. Der skal hun læres opp i akt­verdig oppførsel i tråd med ­deres verdier.

Kulturkollisjon

Nylig anmeldte jeg The Big Sick, et amerikansk drama med en beslektet konflikt. Her spiller Kumail Nanjiani sin egen historie om det å for­elske seg i en hvit jente, noe hans ­pakistansk-amerikanske ­familie ikke tolererer. Særlig ­Kumails mor prøver å få sønnen gift med en vakker, urdutalende og ­muslimsk kvinne. Til slutt spør han oppgitt foreldrene om hvorfor de emigrerte til USA hvis de bare er opptatt av å bevare den pakistanske kulturen.

Filmen er full av komikk, noe som mangler i Haqs vonde drama. Skyldes det at problemstillingen ennå er så ubearbeidet i det norsk-pakistanske miljøet at en humoristisk tilnærming er umulig?

Skylapper for øynene

Nå er ikke Haq fremmed for en komisk vri. Hennes kortfilm Skylappjenta (2009) var en fantasifull omtolking av eventyret om Lille Rødhette. Her var Rødhette en norsk-pakistansk ungpike med streng ordre fra familien om å kle seg i skylapplue for å stenge ute alle inntrykk fra det norske samfunnet. Men på vei gjennom skogen blir hun tatt med storm av Normann Norsk!

Hva vil folk si spør på alvorligere vis: Når skal innvandrerforeldre fjerne skylappene og gi barna friere tøyler slik at de kan ta egne valg i møte med en norsk livsstil?

Det har gått over 25 år siden Haq som 14-åring opplevde å bli sendt til Pakistan. Nå er det vanskelig å vite hva som er selvbiografisk og hva som er diktet inn i manuset. Det gjør ingenting. Poenget er at de skremmende holdningene Haq skildrer, virker troverdig framstilt.

Stygge replikker

Foreldrene forteller Nisha at «vi vil bare det beste for deg» og «du er alt for meg». Samtidig avslører de hvor sterkt de styres av omgivelsene. «Alle ler av oss», utbryter den ene da datteren nekter å gifte seg med den rødhårede, norske ­gutten bare fordi han var på ­rommet hennes.

Tvangsflyttingen til en streng tante og onkel i Islamabad ­ender i en ny skandale av seksuell art som påfører Nisha ny ­krenkelse og skam. Heller ikke nå vil noen lytte til hennes versjon. Her har Haq skapt noen riktig ­grelle ­scener med maktmisbruk og overgrep fra voksne.

Da faren kommer for å hente Nisha hjem igjen til Norge, spytter han på henne og uttaler at «du har ødelagt livet mitt». Så ønsker han henne død. Senere er moren den mest nådeløse: «Du har gjort mitt liv til et helvete» og «jeg skulle ønske du var dødfødt».

Æreskodeks

For etniske nordmenn som er oppdratt i å verdsette individets frihet, selvstendige valg og rett til samtykke, er det trolig umulig å forstå hvordan foreldre kan oppføre seg som Nishas foreldre.

Det har å gjøre med at den ­pakistanske og muslimske kulturen er mye mer kollektivt innstilt enn den norske. ­Norske ­individualister og ­liberalister kan ha godt av å øve seg i å ­begripe hvor sterk skamfølelsen blir når en datter ikke lever opp til tradisjoner og forventninger. «Vi kan ikke se noen i øynene mer.» «Vi blir ikke invitert i brylluper ­lenger», stønner moren.

Motsatt håper familien at ­deres sosiale anseelse høynes hvis ­Nishas bror utdanner seg til lege. Folk vil også snakke pent om dem igjen hvis de får arrangert et ekteskap for den bortkomne datteren med en lege.

Håp om forsoning

Mange kan ha lest eller hørt Haq fortelle i mediene at hun for få år siden forsonte seg med faren sin, og at han erkjente at det var feil å sende henne til Pakistan.

En slik lykkelig forsoning ­kunne fort tatt brodden av Haqs skarpe fortelling av hva ­Nisha gjennomgår. Heldigvis lar ­regissøren bare forsiktig åpne for en ny innsikt hos faren i Hva vil folk si, rett og slett ved å antyde at kjærligheten til datteren er ­sterkere enn æresfølelsen.

Slik lykkes regissøren med å balansere den sylskarpe kritikken med å vise at det kan være mulig å fjerne de kulturelle skylappene i det norsk-pakistanske miljøet.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser