Anmeldelser

En kommende klassiker

Christopher Nolan lykkes rystende langt på vei å gi et innblikk i krigens hesligheter og heltedåder.

Filmhistorien er allerede proppfull av krigsfilmer, ikke sjeldent lagt til 2. verdenskrig. Steven Spielberg fikk Normandie-stranden til å dirre under Redd menig Ryan, Clint Eastwood viste krigens mørke resignasjon blant soldatene i Brev fra Iwo Jima, mens Wolfgang Petersen mante fram den ultimate klaus-følelsen på Das Boot, for å nevne noen. Med Dunkirk viser Christopher Nolan at han kan måle seg med de aller største.

Her legger han all sin regikunnskap, fortellerfantasi og evne til å berøre inn i en film blottet for dødpunkter. Men i motsetning til mange andre krigsfilmer, er det ingen seier i sikte. I slaget om Dunkerque klamrer soldatene seg i stedet til et ørlite håp om en vellykket retrett.

Året er 1940 da hundre tusenvis av allierte soldater fra Belgia, Storbritannia og Frankrike er omringet av tyske tropper i den lille franske havnebyen. Fanget på stranden med ryggen til havet, står de overfor en umulig situasjon, mens fienden nærmer seg.

###
Fanget på stranden med ryggen til havet, står soldatene overfor en umulig situasjon, mens fienden nærmer seg. Foto: Filmweb

Signatur

Christopher Nolan viser få bloddryppende nærbilder av de som må bøte med livet. Mer enn å skildre enkeltskjebner, retter filmfortellingen oppmerksomheten mot den kollektive flokken av soldater som kjemper for å overleve, og den heroiske redningsaksjonen som finner sted – både på land, i vann og fra lufta. Ved å gi et trippelt perspektiv på historien, kunne den fort stått i fare for å virke for fragmentert. I stedet viser Nolan at han behersker kunsten å smelte de ulike hendelsene sammen til en helhet. Slik gir han oss ikke bare følelsen av å være fanget på stranden mens kulene suser rundt ørene.

Vi kjenner også på den bølgende kampen og kvelningsfornemmelsen når vannet flommer inn. Og vi flyr himmelhøyt i en dirrende Spitfire-cockpit med fugleperspektiv til forferdelighetene. Sjangermessig befinner Dunkirk seg lysår unna Nolans tidligere filmer som sci-fi thrilleren Interstellar eller Batman-trilogien. Signaturen hans merkes likevel i vekslingen mellom nervepirrende enkeltscener og finurlig kryssklipping der det «manipuleres» med tid og rom.

Virkelighetsnært

Allerede i åpningsscenen plasserer Dunkirk oss i en livsfarlig situasjon. Her følger vi i fotsporene til Tommy (Fionn Whitehead), som ligner mer et barn enn en soldat – tynn, ung, pen, men med et blikk på evig søken etter en utvei. Flukten hans til stranden er som tatt ut fra et dataspill, hadde det ikke vært for at bombingen fra tyske krigsfly som feller den ene medsoldaten etter den andre, er så virkelighetsnær at det dirrer i kinosetene.

Musikk og lydeffekter

Lyd-designet er definitivt med på å bygge opp under filmens jevnt over nervepirrende stemning, der musikk og rene lydeffekter glir over i hverandre. Slik skiller vi ikke nødvendigvis duren fra en flymotor med musikken til filmkomponist Hans Zimmer. Her ligger også noe av Nolans talent – mer enn å holde kreativiteten og teknikken frem for sitt publikum, legger han det til grunn for filmfortellingen som en del av et hele.

Kvelningsfornemmelse

Filmen har jevnt over lite dialog. I stedet sier den noe om menneskets evne til å handle i de mest håpløse og forferdelige situasjoner. Som når kamera følger i fotsporene til Tommy og en medsoldat der de tar en båre og bruker den skadde mannen de finner til å lure seg ombord på et sykehusskip. Filmens båtscener befinner seg forøvrig fjernt fra Titanic, der melodramaer av hjerte og smerte får rom til å utspille seg mens skipet sakte synker. I stedet komprimerer Nolan fortellingen og skyter scenene der vannet allerede er i ferd med å skape kvelningsfornemmelser.

Filmfotograf Hoyte van Hoytema står bak kamera, slik han også gjorde i Nolans Interstellar og Tomas Alfredsons mesterlige La den rette komme inn. Med sin utpregete poetiske estetikk, fanger han grenselandet mellom det vakre og jævlige, og skaper med det øyeblikk av stillferdig skjønnhet midt i det voldelige kaoset.

Hverdagshelter

Med Dunkirk forlater Christopher Nolan definitivt det overnaturlige filmuniverset, men bringer likevel mye av sitt fantastiske regihåndverk med seg inn i den historiske fortellingen. Dunkerques store bølger og grunne kystlinje, krevde en annen tilnærming enn mange andre maritime militæraksjoner. Operasjon Dynamo oppfordret sivile sjømenn, og med det alt fra ferger og handelsskip til små fiske- og fritidsbåter, til å ta del i evakueringen.

Når Winston Churchill endelig kommer til orde i filmen med sin berømte tale «We shall fight on the beaches», er det gjennom Tommy som leser den høyt fra en avis til en medsoldat.

Filmen går bak krigshistoriens gitte fakta, og gir oss i stedet et innblikk i hvordan det kan ha vært for soldatene og hverdagsheltene som levde midt i dette. Uten å ty til grusomme detaljer, plasseres fortellingen i sjelen og kroppen til de livredde soldatene. Slik byr heller ikke Dunkirk på noen utvendig oppvisning. Den faller aldri for fristelsen til å bli sentimental - nettopp derfor blir den mer følsom, og vanskelig å glemme.

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser