Film

Menneske­ mot ­system i filmen «Jeg, Daniel Blake»

Regissør Ken Loachs nyeste film er en urovekkende ­beskrivelse av et velferdssystem du helst bør være frisk for å orke å bli syk i.

Daniel Blake (Dave Johns) er i slutten av femtiåra når han først får hjerteinfarkt og deretter beskjed av legen om at han ikke bør jobbe. Han søker om sykepenger, men blir avvist fordi han ikke er syk nok.

Åpningsscenen er beskrivende for systemet Daniel sluses inn i. Mens åpningsplakatene ruller, hører vi ham bli intervjuet av en kvinne som stiller en rekke standardiserte spørsmål om helsen hans: Kan han løfte armene? Har han vondt i magen?

Daniel understreker at det er hjertet han har hatt problemer med, og blir etter hvert sint fordi­ det er åpenbart at kvinnen som intervjuer ham, krysser av på et standardisert skjema som skal passe til alle typer lidelser. Når han spør henne om hun er lege eller sykepleier, får han beskjed om at hun er helsearbeider, ­ansatt i et stort selskap engasjert av staten.

LES OGSÅ: Min pappa Toni Erdmann er eit originalt, vittig og djupt rørande portrett av ein far som elskar dotter si

Parodisk prosess

Resultatet av testen er at han ikke får nok poeng til å kvalifisere til sykepenger. I stedet sendes Daniel til neste kontor, der han kan få ­ledighetstrygd, hvis han beviser at han er på jobbjakt. Dermed blir han gående rundt i Newcastle­ på jakt etter en jobb han ikke kan ta, fordi han da er redd for å stryke med av påkjenningen.

Jeg, Daniel Blake vant den gjeveste utmerkelsen på filmfestivalen i Cannes – selve Gullpalmen. Regissør Ken Loach er kjent for sine skildringer av den britiske arbeiderklassen. Filmene hans har ofte en tydelig sosialistisk slagside. Denne gangen tegner han et bilde av det britiske velferdssystemet som ikke ­akkurat gir deg tro på hvilke ­muligheter som finnes for de som faller utenfor.

For selv om Daniel jobber som snekker, og er en praktisk og neve­nyttig type, har han ikke kvalifikasjonene som er nødvendige for å kjempe mot systemet. Det blir nærmest en parodisk prosess. Når han endelig kommer gjennom på telefonen, er beskjeden at han må vente på at noen skal ringe ham før han har mulighet til å anke avgjørelsen i saken.

I mellomtiden må han klare seg på oppsparte midler. Og fylle ut et skjema på internett. Men når han kommer til biblioteket, må Daniel be om hjelp for å skjønne hvordan musa fungerer.

Farsrolle

Han møter også den unge alenemoren Katie (Hayley Squires), som nettopp har flyttet fra London til Newcastle sammen med barna Daisy (Briana Shann) og Dylan (Dylan McKiernan) etter å ha bodd på et hospits for hjemløse. De kommer for seint til timen med saksbehandler, og får dermed ikke penger. Katie gjør alt hun kan for å dekke over så barna ikke skal forstå hvor vanskelig de egentlig har det. Det er vondt å se på.

Også for Daniel, som går inn i en slags farsrolle for Katie, og hjelper henne der han kan: Med praktiske ting i leiligheten og med barnepass når hun prøver å skaffe seg jobb.

Jeg, Daniel Blake tegner et bilde av et system som sikkert er lagt opp for å være effektivt og prinsipielt, men som framstår som kaldt og hensynsløst. Saksbehandlerne ser ikke ­enkeltmennesket, og alle gir ­beskjed om at de bare «gjør jobben sin». Sånn er reglene, ferdig snakka.

LES OGSÅ: Det blir ikke tristere enn i Manchester by the sea

Politisk debatt

Det er lett å skjønne hvorfor filmen har skapt politisk debatt i Storbritannia, selv om Ken Loach drar dramatikken unødvendig langt mot slutten av filmen. For uavhengig om Jeg, Daniel Blake gir et helt realistisk bilde av hvordan det britiske velferdssystemet er lagt opp, får filmen deg til å tenke over hvordan vi som samfunn behandler de aller svakeste. Det er lett å glemme hvor avhengige vi er av et velfungerende sosialsystem.

Dessuten er Daniels skjebne en påminnelse om hvor sårbare vi egentlig er, dersom alle ordningene som skal hjelpe dersom noe skjer med oss, forsvinner.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Film