Mobbeofferet
 som slo tilbake

Tiende klasse i 2014: Ti år med mobbing. Gjennom hele skolegangen var Tuva blitt hakket på.

Det begynte i første. De sa hun var tjukk. Senere ballet det på seg. Med-
elever opprettet en hatgruppe mot henne på Facebook. Hun fikk meldinger som denne­: «Gå og dø!»

Tuva slet med selvbildet. Med maten. Hun begynte­ å skade seg selv. Fikk selvmordstanker.

Da hun var 13, begynte hun å henge med eldre ungdommer. Folk som drev med rus. Hun prøvde hasj. Trengte et miljø. Noe annet enn hetsen på ungdomsskolen.

Flere ganger i oppveksten ble hun utsatt for seksuelle­ overgrep. Hun klarte ikke å forsvare grensene sine. Selvtilliten var fraværende. Hun var psykisk knekt.

LES OGSÅ: Du lærer barna dine å mobbe hjemme

Tre tapte dager

En kveld da det tikket inn noen ekstra stygge meldinger og trusler i fjor sommer, fikk hun nok. Hun gjorde et alvorlig forsøk på å avslutte alt. Orket ikke mer.

Tuva ble funnet av venner. Da hun våknet, sto det en sykepleier over henne. Kvinnen i uniform spurte:

«Vet du hvilken dag det er?»

«Ja, det er tirsdag».

«Nei, det er fredag».

Tuva måtte gråte. Hun gråt i skuffelse over å våkne igjen. Hun gråt av skam over å ha latt venner­ og foreldre vente i uvisshet i tre dager. Hun fikk veldig dårlig samvittighet.

– Men i ettertid er jeg glad jeg overlevde. Veldig­, veldig glad.

Et sterkt øyeblikk på sykehuset for Tuva var dette: Pappa, hennes søstre, svogere og tantebarn står ved sengen hennes. De er der for henne.

– Det synet glemmer jeg aldri! Det var så sterkt! Jeg tar fram dette minnet når jeg trenger det.

Tuva husker også en tegning lillesøsteren hadde med på sykehuset. Der sto det helt enkelt: «Jeg er glad i deg».

– I min egen lille boble tenkte jeg at ingen brydde seg om meg, at alle ville ha det bedre om jeg forsvant. Jeg tok feil. Veldig feil. Det forandret måten jeg tenkte på, og hva jeg tenkte om meg selv.

LES MER: Sterke skoleledere stopper mobbing

Hadde lært

Noe av det første Tuva gjorde etter at hun ble utskrevet, var å finne seg en hybel. Hun ville holde seg unna dårlige venner og klare seg selv. Ville prøve å finne venner som likte henne for den hun var.

Hun søkte jobb i barnehage. Og fikk napp.

Begynte å gå til psykolog igjen.

Ringte venner og familie når hun trengte noen å snakke med. Hadde lært: Det er lov å be om hjelp. Mer enn det: Det er mange som ønsker å hjelpe.

– På de tyngste dagene tok jeg fram følelsen av å våkne opp igjen. Da så jeg at jeg hadde gått en lang vei. Jeg tenkte: Det kommer en dag i morgen, og den kan være mye bedre enn dagen i dag. Men for å finne ut av det, må jeg være her. I live.

DA LIVET SNUDDE: Det var den dagen hun fylte 27. Den dagen bestemte lillebror seg for å stoppe på 22 år.

Fikk respekt

Mobbingen hadde nå pågått i ti år. Tuva visste ikke hva hun skulle gjøre for å få en slutt på det. Lærerne på skolen hadde prøvd forskjellige ting, uten at det hjalp.

– Det som endret bildet, var at jeg begynte å ta igjen. Jeg aksepterte ikke lenger å bli tråkket på. Jeg tok igjen verbalt. Og jeg tok igjen fysisk. Jeg tror ikke de som mobber skjønner hvor stor skade de gjør på andre. Men når de merket det på seg selv, sluttet de. På en eller annen skrudd måte fikk jeg respekt. Det føltes ille å gjøre noe fysisk mot andre, men det var utrolig godt å slippe å bli brukt som vaskeklut på gulvet.

Erfaringen gjorde at Tuva meldte seg som elevmegler da hun begynte på videregående. Hun ønsket­ å hjelpe andre og løse konflikter. Tuva begynte­ å jobbe med å forebygge mobbing ikke lenge etter at mobbingen av henne selv tok slutt.

I min egen lille boble tenkte jeg at ingen brydde seg om meg, at alle ville ha det bedre om jeg forsvant. Jeg tok feil. Veldig feil.

En god følelse

Gjennom en annen elevmegler fikk hun høre om gatemeglingen til Røde Kors. Hun leste om det på nett og sendte en e-post. Fortalte at hun var elevmegler. Spurte om hva som skulle til for å bli gatemegler.

Hun ble invitert til et møte. Og etter møtet fikk hun «jobb».

– Røde Kors ga meg muligheten til å holde kurs for andre ungdommer. De ga meg verktøy jeg kunne­ bruke. Selvtilliten økte, selv om den fortsatt var frynsete. Men det var en god følelse å være til nytte­. At jeg kunne bruke mine vonde erfaringer til noe bra.

– Hvordan reagerer de du snakker til?

– Jeg tror de skjønner at jeg vet hva jeg snakker om. Det er så mye som er tabubelagt rundt mobbing­, overgrep, psykiske lidelser og selvmord. Hvis jeg møter ungdommer som er veldig lukkede, er jeg ikke redd for å dele min egen historie.

– Hva gir det deg?

– Jeg er frivillig, får ikke betalt. Men jobben gir meg noe som penger ikke kan gi. Det å være en forskjell for andre, bygger meg selv opp og gir meg verdi. Jeg kjenner at jeg bidrar til å endre samfunnet bittelitt, og det kan endre hverdagen til enkeltmennesker enormt mye.

LES OGSÅ: Håkon Dahl (66) planla å ta livet sitt som femåring, så han kunne dø mens han ennå var syndfri og garantert plass i himmelen. Nå advarer mot forkynnelse som skader barn.

Fikk tillit

Tuva Lien bruker fritiden sin på å dra rundt på skoler. Hun jobber også frivillig som gatemegler­ på en ungdomsklubb. Den 19 år gamle jenta holder kurs for ungdom i alderen 13-25 år i regi av Røde Kors. Hun ønsker å skryte av sjefene der.

– De ga meg tillit. Stolte på meg. Trodde at jeg ville klare ting. De er omsorgsfulle, motiverende, kloke og de sprer glede. De vet at jeg har sosial angst, men deres tro på meg gjør at jeg nå tør å stå foran forsamlinger.

– Hva er ditt råd til en jente som ønsker forandring, men som ikke vet hvordan?

– Først må jeg lytte. Høre hvor alvorlig det er. Undersøke om hun trenger hjelp til å mobilisere foreldre, lærere og venner. Så vil jeg forsikre om at jeg skal være der for henne, at jeg kan opp-
søkes når som helst. Når dette er etablert, vil jeg foreslå å finne­ en hobby, helst noe utendørs, gjerne­ noe som involverer dyr. Der treffer­ man andre, folk som ikke er destruktive. Selv når man ikke føler at man er verdt noen ting, vil det være noen som bryr seg. Og hvis alle dører var stengt, ville jeg gått til en ungdomsklubb. Der er det alltid frivillige. De er der for å hjelpe de som sliter.

LES OGSÅ: Det hender at Ane (26) går til kirke­gården for å kjefte på faren sin. Spesielt i den første tiden etter at han tok livet sitt.

Dårlige dager

Tuva tror det kunne hjulpet henne i den vanskelige tiden om hun hadde møtt noen som er slik som den hun er i dag. En person med de erfaringene, med det blikket og den åpenheten.

– Da ville jeg kjent at det var noen som forsto. Noen som har vært gjennom det, og som har klart seg.

Fortsatt har Tuva dårlige dager. Da tar hun kontakt med mennesker hun vet vil få henne ut av boblen. Mennesker som vil at hun skal være her i morgen også.

– Fortsatt har jeg litt sosial angst. Men jeg prøver­ å eksponere meg for det jeg er redd for. Ved å oppleve at det går bra, slipper det litt.

– Er det vanskelig å være ung i dag?

– Det har aldri vært lett å være ung, og det kommer aldri til å bli det. Det er så mange krav man skal leve opp til. Det er mye kroppspress og jag etter­ gode karakterer. Mange kjenner at de må være kule for å passe inn.

– Skjønner foreldre dette?

– Noen gjør det, andre ikke. Foreldre har lett for å fortelle barna hva de skal gjøre. Da glemmer de at man må lære av egne feil, slik de selv har gjort.

– Hva sier du til dem som mobbet deg?

– Jeg har ikke snakket med dem. Men noen av dem har sendt meg melding og sagt at de ikke mente å såre. De skjønte ikke hvor lite det var som skulle til for ødelegge et menneske.

En sjanse til

Drømmen til Tuva er å bruke livet til å jobbe med barn og ungdom som har adferdsproblemer. Eller «såkalte adferdsproblemer», som hun sier.

– Sånne problemer er som regel et resultat av noe. Eller av noe som mangler. Hvis jeg skulle bli kjent for noe, så skulle jeg ønske at jeg ble kjent for å hjelpe. Men det er ikke viktig å bli kjent, selv om mange drømmer om det i våre dager. Det viktige er å bidra til forandring.

– Hva savner du?

– Å være barn og ikke ha noen bekymringer. Men det er godt å være voksen og ha ansvar også.

– Hva er du mest takknemlig for?

– At jeg fikk en sjanse til. At så mange stilte opp for å hjelpe meg. Uten dem hadde jeg nok ikke vært her.

– Hva er ditt fineste øyeblikk i det siste?

– Da jeg gikk tur i Maridalen og så ut over vannet­ i solnedgangen. Jeg kjente en indre ro. Ingenting slår det.

– Jeg tror ikke de som mobber skjønner hvor stor skade de gjør på andre, sier Tuva Lien. Hun ble mobbet i ti år. Nå jobber hun med forebygging.

Tidligere i samme serie:

06.03.15: Bjørn A. Kløvstad måtte kjøre til Gardermoen to ganger for å hente døtre som kom hjem i kister.

27.03.15: Anne Grethe Solberg ble skutt med hagle og mistet en arm. Nå løper hun maraton.

17.04.15: OL-helten Finn Tveter har alltid kjempet for å vinne. Nå vet han at kreften vinner.

19.06.15: Hilde Sæterøy Palladino skulle donere en nyre. Det reddet livet hennes.

21.08.15: Natalie Simensen ble tvangsinnlagt på psykiatrisk klinikk i to år fordi hun ble mobbet på skolen.

18.09.15: Knut Rosef var på fisketur da han snublet i en stein og brakk nakken.

30.10.15: Jan Dørum skiftet ut narkorus med treningsrus og fikk et helt nytt liv.

13.11.15: Morten Heierdal skjønte ikke at dopingen hadde gått over styr før datteren spurte om hvorfor han var så sint.

11.12.15: Malin Jacob var miljøverner, men helt grønn når det kom til å nyte naturen. Hun forlot kontoret.

08.01.16: Monika Kørra dro til fengselet for å tilgi mannen som hadde voldtatt henne.

19.02.16: Maria Hemseter mistet pappa, mamma, hesten og katten sin. Først da hun begynte å ri igjen, slapp depresjonen.

18.03.16: Karin Madsen (78) og Per Helgesen (78) var begge på jakt etter dansepartner. De fant mer enn det.

15.04.16: Dora Poni Loro kom til Norge som flyktning. Nå er hun kåret til rollemodell for innvandrere i Norge.