Helgenkåring vekker reaksjoner: – Langt unna hva det egentlig handler om

Lørdag kåret sokneprest Nils Jøran Riedl den kjente aktivisten Kim Friele til «helgen». Seremonien skjedde som en del av regnbuemessa under Olsokdagene, og har fått flere til å heve øyenbryna.

Pål Bratbak er katolsk sogneprest i St. Svithun menighet i Stavanger. Han mener det er uheldig at man låner bruddstykker av katolisisme uten å ta med seg det religiøse innholdet.

– Når utnevnelsene kommer på grunn av politiske eller ideologiske årsaker, har man fjernet seg langt unna hva en helgenkåring egentlig handler om, sier han.

– Luther var ikke imot helgener

Preses Olav Fykse Tveit skriver til Vårt Land at han er enig i at Friele burde hedres, men understreker samtidig at «vi ikke driver med helgenkåring i Den norske kirke».

Like fullt er Olav den hellige selv en helgen, og olsokfeiringa fortsatt en merkedag i Den norske kirke.

Mange har et inntrykk av at Luther «avskaffa helgener», men egentlig var han ikke så kritisk som mange skulle tro, ifølge professor emeritus Tarald Rasmussen ved Universitetet i Oslo.

– Luther var ikke imot helgener. Men han tok et kraftig oppgjør med helgenkultene og hele det systemet som hadde bygd seg opp, hvor helgener i kraft av sin særskilte hellighet ble ansett som hjelpere for andre som søkte frelse, sier Rasmussen, som har hatt lutherstudier som forskningsområde.

Han sier at det er riktig at man aldri har hatt tradisjon for å kanonisere helgener i lutherske trossamfunn, men at enkeltpersoner gjerne fremheves som trosforbilder.

– Alle religioner trenger forbilder. Her i Norge har vi blant andre Hans Nielsen Hauge som ofte trekkes fram som en med særskilt betydning for kirka, sier han.

– Lang tradisjon

Rasmussen forteller at framhevinga av spesielt «hellige» enkeltpersoner er en tradisjon med røtter tilbake til urkirka.

Det finnes flere typer av helgener sier han, hvorav de første var martyrene. Seinere ble mange konger, paver og biskoper kanonisert. Fra senmiddelalderen av ble det stadig vanligere med lekfolk som ble utkåret i kraft av sine gjerninger.

– Fokuset på undere og mirakler har etter hvert fått en mindre sentral plass, selv om dette fortsatt spiller ei rolle i den katolske kirke. I stedet er det blitt lagt større vekt på hvilke gjerninger man har gjort, sier Rasmussen, og legger til:

– I den tidlige lutherske kirke hadde man egne martyrer som ble særskilt hedret, også av Luther selv, men en kanonisering var det aldri snakk om.

Det er en luthersk grunntanke: Alle som har dødd i troa er like hellige for Gud, lekmannen som biskopen.

—  Tarald Rasmussen

Alle er like hellige for Gud

I lutherske kirkesamfunn beholdt man enkelte overleverte helgener, men omfortolka helgendagene på en måte som ikke ga inntrykk av at de var et verktøy for å oppnå frelse.

Foruten Sankt Olav, feirer kirka for eksempel Sankt Stefanus’ martyrdag og Marias bebudelsesdag. Aposteldagen er også tett knytta opp til helgendagene til apostlene Johannes, Peter og Paulus.

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: Huset med det varme i ]

Mest kjent er kanskje allehelgensaften. I den katolske kirke kommer dagen før allesjelersdag, men da reformasjonen kom til Norge ble disse dagene slått sammen. Det har sammenheng med at man i lutherske kirker mener at hellighet kommer gjennom tro, sier Rasmussen.

– Det er en luthersk grunntanke: Alle som har dødd i troa er like hellige for Gud, lekmannen som biskopen. En protestantisk himmel ser ikke ut som den vi finner i gamle middelaldermalerier, hvor himmelen er et tydelig hierarki, sier Rasmussen.

Tilbes ikke

Pål Bratbak er katolsk sogneprest i St. Svithun menighet i Stavanger. Han forklarer at den katolske tenkningen rundt helgener hviler på deres forståelse av hva kirken er: Fellesskapet blant alle som er døpt, og som ønsker å forme sitt liv rundt Guds ord.

– Dette tror vi ikke opphører med døden. Man snakker derfor om kirka i himmelen, kirka i skjærsilden og kirka på jord som éi kirke – det er en forbindelse mellom oss. Derfor kan vi også be de som allerede står foran Guds trone om å gå i forbønn for oss.

[ Han gjorde militær disiplin til trening for sjelen ]

Bratbak understreker at man i Den katolske kirke ikke tilber helgener. Det er en utbredt misforståelse, men det er bare Gud alene som tilbes, sier han.

– Helgener æres først og fremst for deres nærhet til Gud og muligheten de har til å gå i forbønn for oss. Dernest holdes de fram som forbilder i troa.

Løse kanoner

– Hva tenker du om at en prest i Den norske kirke har kåret en «helgen» på eget initiativ?

– Jeg synes det er uheldig, for jeg opplever at man her låner bruddstykker fra katolisismen. Man låner ordene men ikke innholdet. Det blir litt som med «humanistisk konfirmasjon», begrepet mister sin opprinnelige mening.

Bratbak viser til at pave Gregor IX i 1234 erklærte at det kun var paven som kunne utkåre helgener. Før det hadde lokale kirkeledere kunnet utkåre helgener, og noen ganger ble dette gjort for å fremme sin egen agenda.

– Det var nettopp for å unngå at løse kanoner fyrte av helgenkåringer i hytt og vær.

[ – Tusenårsmarkeringen er blitt et speil av nåtidens verdier ]

---

Helgener

• Kristen helgendyrkelse vokste frem rundt martyrer i den tidlige kirka. Den første martyrdagen vi kjenner til ble feira i år 155, i forbindelse med biskop Polykarpos av Smyrnas martyrdød.
• I moderne katolsk, anglikansk og ortodoks kristendom fortsetter helgendyrkelsen å spille en viktig rolle.
• De seineste åra er blant annet mange kristne som satt i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig blitt kanoniserte.
• Det er også blitt langt flere katolske helgenkåringer av personer fra ikke-europeiske land. Et eksempel er den salvadoranske erkebiskopen Óscar Romero, som ble skutt under høymessen i San Salvador i 1980. Han ble helgenkåret i 2018.

---