Han gjorde militær disiplin til trening for sjelen

PILEGRIM: Kristne i hele verden omfavner i dag et treningsprogram for sjelen, skapt av en spansk adelssønn og soldat for 500 år siden. Nå kan du gå pilegrim i fotefaret til jesuittenes grunnlegger – men vær forberedt på å måtte sove under stjernene.

– Ignatius levde i en tid da verden slik han kjente den falt sammen. Han måtte søke nye veier. Og slik er det også i dag, sier Josep Lluís Iriberri.

Han trasker over brostein og fotgjengerfelt, forbi klesbutikker og mennesker som nyter lunsj på uterestauranter. Solen står høyt på himmelen, og den nordspanske byen Logroño befinner seg midt i et taktskifte – fra siesta og tilbake til travel arbeidsdag.

Men Iriberri og følget hans stanser ikke. De har fylt opp vannflaskene og skal videre – langt. De har kurs mot østkysten av Spania og byen Manresa. Og selv om de er langt fra de eneste pilegrimene her i Logroño, trigger de forundring. Møtende pilegrimer antar at de går feil vei.

Kart over pilegrimsruten Camino Ignaciano

Spania på tvers

Den pulserende hovedstaden i La Rioja i Spania er krysningspunkt for to pilegrimsruter. En av dem går sørover, mot katedralen i Santiago de Compostela og apostelen Jakobs grav.

Den andre, langt mindre kjent, går østover – til Catalonia og middelhavet. Den kalles Camino Ignaciano, og følger i fotefaret til en mann som gikk her for ganske nøyaktig 500 år siden. I 1522 foretok den spanske adelssønnen og ridderen Ignatius av Loyola en vandring som har satt spor i verdenshistorien. Den tok Ignatius på tvers av Spania – og samtidig gjennom en dyp personlig prosess. En som avfødte noe av den mest leste kristne litteraturen, men også en bevegelse som skulle bli hyllet og hatet: Jesuittordenen.

I Norge var de forbudt innenfor rikets grenser helt fram til 1956. Men i dag har noe skjedd: Også ikke-katolikker sluker nå litteraturen som Ignatius av Loyola skrev, deltar på såkalte ignatianske retretter, og lar seg inspirere av tankene til den spanske ridderen.

– Fokuset på det indre livet er sterkt i vår tid. Og ignatiansk åndelighet korresponderer med både psykologi og mindfulness. Det bærer en tanke om at det indre mennesket forandres eller kan forvandles, konstaterer den lutherske presten Frank Oterholt, som har studert fenomenet.

Fokuset på det indre livet er sterkt i vår tid. Og ignatiansk åndelighet korresponderer med både psykologi og mindfulnes.

—  Frank Oterholt

---

Camino Ignaciano

  • Pilegrimsvei som følger i Ignatius av Loyolas fotefar fra vest til øst i Spania.
  • Ignatius var en kirkereformator, født inn i en adelsslekt fra Baskerland i 1491, og døde i 1556.
  • I 1522 foretok han en livsforvandlende reise fra hjemstedet Loyola til Manresa, øst i Spania.
  • Ignatius hørte siden til en krets som viet livet til å leve nær Jesus, drive sjelesorg, undervisning og arbeid blant fattige. 1540 ble de godkjent av Pave Paul III som Societas Jesu, på norsk kjent som Jesuittordenen.
  • I år er det 400 år siden Ignatius ble helgenkåret. Samtidig markeres 500-årsjubileet for reisen han foretok til Manresa. Minnedagen er 31. juli.

---

Ignatius av Loyola fremstilt av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Santuario de Loyola

Et røffere turvalg

– Jeg tror Ignatius var litt av en partygutt. Han drakk, kriget og tok for seg av jentene. Først da han ble skadet, kom han på andre tanker, forteller Murray Stewart.

Den skotske forfatteren er aktuell med en ny bok om Camino Ignaciano. Den gis ut på forlagshuset Bradt i forbindelse med 500-årsmarkeringen for vandringen som Ignatius foretok: Fra hjemstedet Loyola i Baskerland, og helt til Manresa i Catalonia.

Her ble det for omlag ti år siden etablert en ny pilegrimsled. Den strekker seg over 675 kilometer, og er i følge Stewart en ganske annen opplevelse enn Spanias mer kjente pilegrimsveier. Camino Iganciano passerer ørkenlandskap der markløpere sveiper over bakken, og landsbyer der ikke en sjel snakker engelsk.

– Hvis du forventer at det skal være slik som å gå til Santiago, får du nok sjokk. Noen steder er det bare én overnattingsmulighet og ett sted å spise – og hvis du ikke bestiller det på forhånd, bør du være forberedt på å sove sulten under stjernene, sier Stewart.

Men det er også poenget. Skotten vil tilbake til det enkle, og mener veien til Santiago har blitt totalforandret det siste tiåret, som følge av filmen The Way, den tyske bestselgeren Ich bin dann mal Weg, og en tilsvarende bok av en sørkoreansk forfatter.

– Det er hyggelig å møte mange andre pilegrimer, men å gå til Santiago er blitt som en prosesjon, sier skotten.

Hvis du forventer at det skal være slik som å gå til Santiago, får du nok sjokk.

—  Stewart Murray, reiseskribent
Santuario de Loyola

Såret i kamp

Både stien og historien om Ignatius starter i en frodig elvedal i Baskerland. Dit kommer sykkelteam som trener mot Tour de France, og vandrere som vil bestige de snaue toppene som reiser seg rundt Loyola, og lover utsikt mot både Biscayabukta og pyreneene.

Midt i dalen troner en enorm katedral.

Fasaden, over hundre meter bred, skjuler ikke bare en overdådig barokk kirke. Her ligger også et gammelt klosteranlegg med bibliotek og museum, et retrettsenter, og en bygning med røtter enda noen hundre år tilbake i tid: I et fire etasjes tårnhus ble Ignatius født i 1491, og hit vendte han tilbake til i 1521, da han hadde blitt alvorlig såret i kamp i Pamplona.

Byen, som ellers er kjent for okseløpene under San Fermin-festivalen og Hemingways bøker, var på 1520-tallet åsted for harde kamper i kjølvannet av konflikten mellom Frankrike og Habsburgerne. Ignatius, som hørte til en rik adelsfamilie som eide jorden her i Loyola, hadde ti år med krigserfaring bak seg, og var i tjeneste for visekongen av Navarra da franske styrker forsøkte å innta den strategisk viktige byen. De spanske styrkene gikk på et nederlag, mens en fransk kanonkule satte en stopper for Ignatius sin videre karriere.

Siden skulle han bli berømt som en helt annen type kompanijeger.

Etter operasjonen

I tredjeetasje i det gamle tårnhuset ble Ignatius operert i et forsøk på å redde det ene benet, som hadde blitt smadret i det franske angrepet. Han døde nesten etter operasjonen, og mens han sakte men sikkert kom til krefter, begynte han å lese helgenfortellinger og tekster om Jesu liv. Det var ikke førstevalget – han hadde spurt etter ridderfortellinger, men nå levde han seg inn i det han leste, og litt om sen begynte han å tenke på å dra til Jerusalem for å oppleve de stedene som bøkene fortalte om.

Dette var på vårparten i 1522, og Ignatius kunne ikke vite hva som ventet ham.

– Da han la ut på vandring, sto han midt i en personlig prosess, konstaterer forfatteren Murray.

Josep Lluís Iriberri SJ

Verdikrise

Mens de første etappene fra Loyola går gjennom et fuktig og bratt landskap, flater det ut i det leden når slettene ved elven Ebro. Denne renner blant annet gjennom Logroño, der vi møter Josep Lluís Iriberri og følget hans.

Uten hvit snipp i kragen er det vanskelig å gjette det, men Josep Lluís Iriberri er jesuittprest, og har hatt ansvaret for å bygge opp den nye caminoen. Bakteppet var suksessen til Santiago de Compostela, og det at Ignatius selv regnet seg som en pilegrim. Biografien hans heter nettopp Pilegrimens beretning.

– De verdiene som folk oppdager i dag når de går pilegrim, er egentlig akkurat de samme som de St. Ignatius oppdaget, mener Iriberri, og utdyper:

– Dette var oppdagelsen av at han hadde alt, og likevel ingen ting. Han hadde følelsen av at noe manglet, og at det fantes noe bedre et annet sted. Han sto i en verdikrise, og han så behovet for forandring.

Han hadde alt, og likevel ingen ting. Han hadde følelsen av at noe manglet, og at det fantes noe bedre et annet sted.

—  Josep Lluís Iriberri, jesuittprest

Ignatius levde på reformasjonstiden. Selv om han aldri brøt med romerkirken, var Ignatius nettopp en reformator, sier Iriberri, og ser tydelig slektskap til Martin Luther som levde på samme tid, bare et helt annet sted i Europa.

– Dette var en tid da verden, slik man kjente den, var i ferd med å falle sammen. Og det de hadde til felles, Ignatius og Luther, var at de forsøkte å finne nye måter å leve på i verden.

Ignatius brøt opp fra de rammene han kjente. Han søkte seg i stedet mot Jesus, mot vennene sine og de fattige.

Og herfra ser Iriberri en bro til moderne pilegrimer:

– Det er forskjell på middelalderens pilegrimer og vår egen tids pilegrimer. Men Ignatius levde helt ved inngangen til moderniteten. Hans måte å tenke på, er mye nærmere vår tid. Og på mange måter er det det samme som vi opplever i dag. Verden er ikke hva den var. Og pilegrimene går ikke fordi de håper på mirakler, men fordi de leter etter nye veier i livet, sier Iriberri.

Kompani Jesus

Piler og en sol – et gammelt symbol for oppstandelsen – er små tegn som peker ut veien østover. Den går forbi historiske byer som Aragón og Zaragoza – og Montserrat, et enormt benediktinerkloster som klamrer seg fast til bratte fjellsider i Catalonia.

Det sies at Ignatius tok av seg ridderdrakten da han kom hit. Han skriftet for et helt liv, og satte seg så ned for å våke og be ved klosterets kjente madonnafigur.

Veien passerer også steder som knyttes til Frans Xavier, misjonæren som var med på å grunnlegge jesuittordenen, og som ble helgenkåret sammen med Ignatius for 400 år siden, i 1622. Ignatius sin helgendag er forøvrig nærstående: 31. juli.

Det var ikke selvsagt at Frans, Ignatius og de andre skulle få en slik status. De møttes i Paris på 1530-tallet, lot seg prestevie, drev med undervisning og sjelesorg, omsorg for fattige og misjon. Men bevegelsen ble også mistenkt og etterforsket for kjetteri. På tross av kritikk ble de i 1540 til slutt godkjent av paven som et nytt ordenssamfunn: Societas Jesu på latin, Compagnie de Jésus på fransk, eller jesuittordenen på norsk.

Da Ignatius døde i 1556, drev jesuittene arbeid over hele Europa, men også i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Alt på grunn av en reise.

– Det som skjedde da han ble skadet, forandret Ignatius, og det hele krystalliserte seg da han kom til Manresa, forteller Iriberri.

På fjellet Montserrat ligger et kloster med røtter tilbake til slutten av 800-tallet. Klosteret har vært et valfartsmål i århundrer på grunn av en Madonnastatue (La Moreneta), som sies å være undergjørende.

Grotteopplevelse

Reisen til Jerusalem endte i Manresa, som ligger et par dagsmarsjer utenfor havnebyen Barcelona. I 1522 var Barcelona blitt rammet av pest og byen ble ilagt karantene. Dermed kunne ikke Ignatius reise videre.

I elleve tøffe måneder ble han her. Han var mye syk, og slet med selvmordstanker, men noe hadde åpenbart skjedd:

– Han løp ikke lenger etter jentene. I stedet hjalp han dem på fattighuset, sier reiseskribent Murray Stewart.

Grotten som Ignatius skal ha holdt til i, er i dag målet for mange av pilegrimene som følger Camino Ignaciano. På dette stedet, ved bredden av elven Cordoner, skal den tidligere ridderen ha fått mystiske åpenbaringer. Her begynte han også å skrive ned det som senere ble systematisert som Ejercicios espirituales – Åndelige øvelser på norsk. Dette er en av verdenslitteraturens mest leste kristne bøker.

Sjelens trening

– Ignatius ga oss øvelsene som et nyttig verktøy. De går ut på å lære om hva et åndelig liv er, og å se hvordan ånden snakker til oss, forklarer pater Josep Iriberri.

De røper at Ignatius var sterkt påvirket av Devotio Moderna, en kirkelig reformbevegelse fra 1400-tallet som også avfødte en annen bestselger blant oppbyggelige bøker, De imitatione ChristOm Kristi etterfølgelse, av munken Thomas à Kempis.

Poenget her er at du skal kunne høre Guds stemme i livet. Og Ignatius går så langt som å si at han tidligere hadde vært blind: Han trodde han hadde tatt de riktige valgene i livet, men slik var det ikke, fordi han så at det var nødvendig å rense følelsene og livet for å kunne høre Guds røst, sier pateren.

Øvelsene røper også militære idealer. De er et treningsprogram for sjelen, et som handler om å bli klar over hva man må forandre på i livet, ta oppgjør med det man har gjort feil, og meditere over Jesu liv, død og oppstandelse. De handler om å øve seg til å fatte gode beslutninger, å skjelne mellom gode impulser, som ifølge Ignatius kommer fra Gud, og dårlige impulser, som han sier har opphav i det onde.

Og de får i dag stor oppmerksomhet også utenfor jesuittordenen.

Prøver ånder

I Norge er det ikke minst retreatbevegelsen som har tatt i bruk metodikken til Ignatius. En pioner var frikirkepastoren Edin Løvås, som på starten av 1950-tallet skrev Åndelige øvelser for en Kristus-disippel, inspirert av Ignatius sine Åndelige øvelser. Samme tiår etablerte han også retreatstedet Sandom i Ottdalen. Tankene til Løvås ble møtt med stor skepsis av andre kristne fordi de var for katolske, forteller Frank Oterholt, som kjente Løvås godt.

– Skepsisen har handlet om et syn på viljen, som ifølge Luther er så trellbunden at man uansett ikke er i stand til å ta de riktige valgene – vel å merke hvis ikke Gud allerede har tatt dem for deg, forklarer Oterholt, som tror at ignatiansk teologi, i lys av vår tids interesse for psykologi og selvutvikling, kan fremstå mer tilgjengelig for folk enn Luthers tenkning.

Samtidig er heller ikke tankene så fremmede som endel norske kristne lenge skulle ha det til, sier han. Både karismatisk kristendom og lekmannsbevegelsen har vært opptatt av å «prøve åndene» og at mennesket har et vekstpotensial. Dette står sentralt i ignatiansk spiritualitet

Coachens makt

Enkelte av pilegrimene som går i Spania, leser også øvelsene underveis. Boken er bygget for å leses over fire uker, men treningsprogrammet som Ignatius skisserte, krever helst en «personlig trener», skal vi tro forordet. Å gå inn i dette mentale arbeidet, er ikke noe alle er rustet til. Alle er heller ikke skikket til jobben med å veilede andre.

Frank Oterholt konstaterer at Den norske kirke har etablert en egen godkjenningsordning for åndelige veiledere.

– Du står i en posisjon der du trår svært nær et annet menneske. Og i dag er det blitt stor bevissthet om at veilederen må være klar over egen makt, følelser og emosjoner, og den overføringen som skjer i veiledningssituasjonen, forklarer han.

I pilegrimsfølget som vi møter i Logroño har flere videreutdanning nettopp som slike veiledere. De har brukt mye tid på å sette seg inn i tenkningen til Ignatius, og amerikanske Mary Sue Occhuiuzzo synes det er spesielt å komme til Spania og til «kilden».

– Ignatius opplevde en stor forandring i livet da han foretok denne reisen, og det er spesielt å følge i hans fotspor samtidig som jeg utforsker det som skjer med meg selv, forteller hun.

Alene med sekken

For andre er det heller naturen og ensomheten som lokker:

– Jeg hadde ikke noe åndelig mål med turen, selv om jeg må si at grotten i Manresa hadde en viss vibe ved seg, sier tsjekkiske Martin Skoupij.

30 dagsmarsjer fra Loyola, med syv kilo på ryggen og en dagsmeny som for det meste har bestått av müslibarer, nøtter og vann, har han nettopp gått i mål i Manresa. Vi snakker med ham på sosiale medier både underveis og når han er fremme. Skoupij forteller at han la ut på vandringen fordi han trengte litt alenetid etter å ha sluttet i jobben som IT-konsulent.

Det holdt stikk. Ofte gikk det dager mellom hver gang han møtte andre pilegrimer. Skjønt, unntaket var Logroño.

– På to timer møtte jeg 200 pilegrimer som kom i motsatt retning – jeg holdt telling. Det fortalte meg at jeg hadde valgt riktig pilegrimsvei, humrer han.

UTSIKT: Den tsjekkiske pilegrimen Martin Skoupij søkte naturopplevelser og stillhet langs Camino Ignaciano.
HISTORIE: Leden passerer Zaragoza, som var hovedstad i det gamle kristne kongeriket Aragón.
DYR: Langs veien kommer man tett på dyr. Siste del av det ville landskapet i Baskerland kan forseres ved hjelp av eseltransport.
MERKING: En sol – et gammelt symbol for oppstandelsen – peker ut veien østover. Skjellsymbolet til høyre viser veien til Santiago.




Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Reportasje