Trenger vi en demokratikommisjon?

Torhild Bransdal

Stortingsrepresentant for KrF

Flere «nye» elementer virker inn også på det norske demokratiet. Det medlemsbaserte partidemokratiet svekkes over tid, og det avtegner seg ofte tendenser til ensaksmobilisering som grunnlag for politisk engasjement. Tenketankene blir viktigere som premissleverandører og politikkutviklere og besitter gjerne mer ressurser enn partiene. Sivilsamfunn og interesseorganisasjoner blir mer profesjonalisert, noen ganger på bekostning av å være folkebevegelser. Sosiale medier gir mulighet til rask mobilisering for en sak, fange opinionen og avkreve handling før saken er belyst på en balansert måte.

Langsiktigheten blir skadelidende

Hver for seg er disse elementene ikke et problem, men sammen kan de føre til at fundamentale forankringsmekanismer i politikken blir svekket. Hvis det blir et konkurransefortrinn for politikere å levere dagen etter på en bølge som har oppstått, blir mange glade i øyeblikket og vedkommende politiker eller parti blir dagens helt. Men den litt kjedelige langsiktigheten blir fort skadelidende hvis en ikke har god kunnskap om konsekvensene for handlingene. Noen ganger kan man ergre seg over sendrektige prosesser og endeløse utredninger, og det med rette. Men det er ikke bedre å gå i motsatt grøft.

LES OGSÅ: KrF om Aps forslag til samfunnskontrakt med trossamfunn: «Overstyring og tvangstrøye»

Usaklige og nesten uutholdelige stormer

Sosiale medier er et gode med tanke på rask deling og lavterskelkommunikasjon med folk over hele verden. Stor informasjonsflyt er ikke noen trussel. Men mekanismene reiser noen problemstillinger vi som samfunn må forholde oss til. Sosiale medier blir ofte «ekkokamre» som skapes og forsterkes via algoritmene de ulike sosiale mediene bruker. De gir deg det de tror du vil ha heller enn et nyansert verdens- eller nyhetsbilde. Dette kan bidra til økt polarisering i befolkningen.

Sistnevnte gir en mer personifisering av standpunkter, noe som kan være positivt, men også kan øke belastningen mot politikere og kanskje spesielt lokalpolitikere. Vi hører nesten månedlig om lokalpolitikere som står i usaklige og nesten uutholdelige stormer. Det er ikke en god skjøtsel av dugnadsarbeidere i tjeneste for samfunnet. Og det fremmer ikke rekrutteringen av politikere.

Kan skape interessekonflikter

Et annet «nytt» fenomen er de såkalte kommunikasjonsbyråenes fremvekst og den profesjonaliserte påvirkningsrollen. Jeg tar ikke til orde for noe yrkesforbud, men det reiser seg noen problemstillinger når et økende antall politikere veksler mellom roller som folkevalgte og lobbyister, noe som kan skape interessekonflikter.

Vi ser en lav valgdeltagelse blant innvandrere samtidig som innvandrere utgjør en økende del av befolkningen. Dette er i ferd med å bedre seg, men vi har ikke lykkes med å få tilstrekkelig representativitet. Jeg vet at mange partier jobber med dette.

LES OGSÅ: «Nicolai Tangens luksus-seminar skaffet ham ikke jobben som oljefondsjef»

Varsellampene blinker illrødt

Ingen av de ovennevnte fenomenene er isolert sett en fare for demokratiet, men samlet sett påvirker de maktbalansen i samfunnet. Dette er noe av det som aktualiserer tanken om den demokratiske, reelle styringen i regi av folkevalgte politikere på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå nå befinner seg i – eller i det minste er på veg mot – en helt ny situasjon.

Siste gang vi hadde en makt- og demokratiutredning, var i 2004. Den fulgte opp en tilsvarende stortingsmelding fra 1983. Kanskje er tiden inne for en demokratikommisjon. Vi har en ytringsfrihetskommisjon i nylig igangsatt arbeid. Og ytringsfriheten er en viktig del av demokratiet, men også bare en del av det. Vi har også et valglovutvalg i arbeid, som nærmer seg sluttfasen i sitt arbeid. Det er også en viktig bit. Men deres viktige arbeid erstatter heller ikke en helhetlig og ny debatt om demokratiets status. I mange andre land blinker varsellampene illrødt. Kanskje kunne et av oppdragene til en demokratikommisjon være å belyse hvordan Norge i sterkere grad kan bidra til demokratisk utvikling i nye og sårbare demokratier.

Å ta demokratiet for gitt

Det beste vedlikehold av et velfungerende demokrati er en opplyst offentlig samtale som bevisstgjør både beslutningstakere og andre borgere i landet. Det aller skumleste vi kan gjøre er å ta demokratiet vårt for gitt.

LES MER:

• Berit Aalborg: «Kanskje vil tiden etter krisen utfordre politiske partier og ideologiske tenkesett»

• Emil André Erstad: «Pandemien kan tippe nokre av demokratia i verda over til autoritære diktatur»

• – Tankesmiene tilhører høyresiden