Våg å tenke kjettersk!

Per H. Andersen

Pensjonert sokneprest med kjettererfaring

Det pågår to diskusjoner for tiden i Vårt Land, og de henger på sett og vis sammen. Den ene handler om de konservative prestenes stilling i kirken, og den andre springer ut av Gyrid Gunnes' tolkning av Maria bebudelse. Det diskusjonene har til felles, er at de handler om teologiens kår i kirken.

Slo ned på alt som smakte av vranglære og kjetteri

Teologi blir i praksis definert som en av to ting: enten er det en vitenskap som består i å forsvare allerede vedtatte sannheter, eller så kan den forstås som en søken etter sannheten, ved å undersøke om vi forstår Bibelen og kirkens tradisjon rett.

Jeg begynte som prest i 1973 og gikk av i 2016. Bortsett fra elleve års opphold har jeg vært prest hele tiden. I mye av denne tiden har jeg opplevd at teologien har hatt dårlige kår i kirken.

I mange år var kirken styrt av konservative teologer som slo ned på alt som smakte av vranglære og kjetteri. Man kunne bli innkalt til biskopen hvis man for eksempel «talte uklart» om livets to utganger. Det skjedde med Harald Bekken da han i Vålerenga kirke satte spørsmålstegn ved helveteslæren. Mange prester ble mestere i å snakke vagt for å unngå å bli tatt av bispemakten. Søkte man stilling, hendte det at biskoper «snakket sammen» og advarte hverandre. Det gikk rykter i menighetene om hvem av søkerne som forkynte «hele evangeliet», var bibeltro eller bekjennelsestro.

LES OGSÅ: Vårt Lands debattleder: Skal debatt drive oss fremover kan vi ikke bare snakke om det som er behagelig

Nytteløs diskusjon med konservative prester

«Liberale prester» var farlige. For teologien som ble forfektet som den sanne lære, var autoritær (den første definisjonen jeg gjengav ovenfor) og ønsket ikke kjetterske prester i menighetene.

Vi så det tydelig i debatten om homofili. Det nyttet ikke å diskutere med mange av de konservative. De viste (og viser i dag) til «Bibelens klare ord» og «kirkens tradisjonelle syn». Kjærlighet var for dem å rette seg etter de ti bud og den hellige skrift.

Jeg kan huske den perioden da det begynte å løsne i homofilispørsmålet: det ble bl.a. underskriftsaksjoner, og navnene på underskriverne rullet over TV-skjermen – hvilket ble notert på bispekontorene og i bispedømmerådene. Og ikke minst i menighetene.

Bispemøtet har nå uttalt seg om kvinnelige prester og pekt på at de har krav på å bli respektert. Det er så selvfølgelig at en slik uttalelse burde vært unødvendig.

Leie fløymarkeringer

Jeg har vært en sånn tvilsom prest som viet fraskilte, støttet homofilt samliv og stilte spørsmål ved tradisjonelle forestillinger om Gud og kirkens dogmer. Det vakte oppsikt den gang, men i dag kanskje de samme tankene frembringer en gjesp. Selv en konservativ biskop som Halvor Nordhaug har stilt spørsmål ved fortapelsen (selv om han i praksis ikke er så radikal som han gir inntrykk av).

Mikael Bruun som er imot kvinnelige prester, har fått en del støtte fra likesinnede. De snakker om yrkesforbud for de konservative. Men da den gruppen styrte kirken, hvem snakket om yrkesforbud for liberale prester? Da var det fritt frem å forbigå eller utelukke søkere som ikke var «rene» eller hva de nå skulle kalle dem. (Jeg er en av dem som søkte stillinger i flere år og ble forbigått av ferske kandidater).

I min prestetid har jeg observert at prester også på min fløy (jeg liker ikke den fløyinndelingen, men jeg bruker den her for å være tydelig) heller ikke alltid tok teologien så veldig seriøst. Ofte var det fløymarkeringer, og også de «liberale» kunne synes at det ble for mye hvis noen stilte spørsmål ved dogmene.

Burde rope hurra fort Gunnes

Derfor ble jeg oppløftet når Gyrid Gunnes lanserte en ny tolkning av Marias bebudelse. Jeg er ikke så veldig enig med henne i tolkningen, men det er forfriskende at en teolog/prest bringer nye tanker inn i debatten. Og i et innlegg i Vårt Land 21.10 så jeg at tolkningen hadde en virkning – en overgrepsutsatt hadde kjent seg igjen i Gunnes' tolkning fordi den gav gjenklang i hennes eget liv og opplevelser. Kanskje vi kunne si at denne refleksjonen hadde en virkning i seg selv, at den kommuniserte noe eksistensielt, selv om den for mange fortonte seg litt fremmed.

Når noen kommer med nye tolkninger eller tanker i kirken, så skulle man bli glad (Hurra! Nå finner vi kanskje frem til en ny erkjennelse…) i stedet for å snakke om blasfemi, krenkelse, svik eller forargelse!

Et svik mot Jesus

Jeg synes biskopene har vært tydelige, og jeg er helt enig i at det må være likestilling. Men generelt er jeg redd for at de som nå er toneangivende i kirken, kan gå i samme fella som det forrige kirkestyret: å klassifisere hvem som har de rette meningene. Jeg opplevde i tidligere år at prester sa til meg at de støttet mitt syn på homofili, men de kunne ikke si det offentlig, for de var redd for karrieren eller for at folk skulle tro at de var homofile. Mange av disse ble positive til spørsmålet da det ble flere som støttet saken.

Vi trenger å være kritiske, både til meningsfeller og meningsmotstandere. Vi trenger å samarbeide med respekt. Det største sviket mot Jesu evangelium mener jeg er å ikke kunne være innenfor alterringen med en kollega. Gudstjenesten er jo faktisk den arenaen der vi feirer at alle er ett i Kristus.

En viktig lærdom har jeg fått i livet: Det er kjetterne som driver kirken fremover.

LES MER:

[ Prest mener DNK skylder kvinnelige prester en offisiell unnskyldning ]

[ Peterstiftelsen: «Å fjerne konservative prester fra DNK er fristende for dem som vil ha den liberale teologiens ­endelige seier» ]

[ «Når Gunnes fortolker Bibelen i lys av samtidserfaringer, gjør hun oppgaven sin» ]

---

Fakta:

---