– Etter alle de erfaringene og opplevelsene jeg har fått tilgang på, mener jeg det finnes grunnlag for en offisiell unnskyldning fra Den norske kirke, sier Mari Saltkjel. Hun er sokneprest i Vågsøy i Nordfjord.

I 2011 var det 50 år siden Norge fikk sin første kvinnelige prest. I den anledning ga Mari Saltkjel ut boka Som en krone på hodet. Fortellinger om kvinners prestekall, hvor Saltkjel snakket med kvinnelige prester fra hele Norge, som fortalte sine erfaringer med reservasjon, men også kvinner som ikke orket å fortelle.

I morgen skal biskopene i Den norske kirke komme med en uttalelse om den siste tidens kvinneprestdebatt. Manglende tillit til arbeidsgivers håndtering har skapt en taushetskultur, mener Saltkjel.

– Det er arbeidsgiveren som har ansvar for den enkelte arbeidstakers arbeidsforhold, det skal ikke håndteres kollegialt.

Nå har biskopene svart. Dette er Saltkjels svar

Arbeidsgiver må ha troverdighet

Saltkjel mener det er veldig dårlig oversikt over hvordan man forholder seg til de såkalte kjørereglene (se fakta).

– I debatten om kvinneprestmotstand havner fokuset veldig fort på den enkelte kvinnes opplevelser, og på mennene som vil reservere seg.

Dette kan fort bli et blindspor, mener Saltkjel.

– Det handler ikke bare om mennenes adferd eller kvinnenes opplevelser. Ansvaret ligger hos arbeidsgiveren, som må være nysgjerrig på hvordan dette håndteres, og ikke minst være troverdig, og vise at man har evne og vilje til å håndtere den enkelte historie. Det innebærer et økt press på prostene, fordi de også skal formidle dette videre til biskopene.

Håndteringen overlatt til kvinnene

Biskopene og prostene er nøkkelpersoner i disse sakene, mener Saltkjel.

– Jeg ville ikke blitt overrasket hvis arbeidsgiver ikke har hatt noen felles håndteringsverktøy. Dermed har det vanligvis blitt overlatt til kvinnene, som ofte har valgt å gjøre det de tror er best, å skape minst mulig uro, å gå stille, og bøye seg og være veldig forsiktig.

Hun mener det er viktig å få en oversikt over hvor utbredt bruken av kjørereglene er, samtidig som man trenger en god og prinsipiell håndtering av diskrimineringshistoriene. Saltkjel påpeker at det finnes Verdidebatt-innlegg som bekrefter at kjørereglene er gjeldende praksis i Norge, med støtte fra arbeidsgiver.

– Det er veldig store variasjoner, med ulike avtaler og tolkninger av reservasjonsretten. Jeg har snakket med kvinner som forteller at de blir truet av arbeidsgiver, om at hvis man selv ikke aksepterer ordningen, så blir man meldt inn for å stå for tjenestenekt, sier Saltkjel.

– Vi må ikke glemme at dette er et samarbeidsproblem som påvirker ikke bare prester i tjeneste, men alle som er involvert i arbeidet i kirka: diakoner, organister, frivillige, de som driver med trosopplæring. Det er mye større enn prestenes samarbeidsmiljø.

Må reise seg i solidaritet

De fleste kvinner som er arbeidstakere i Den norske kirke kjenner seg ikke igjen i denne situasjonen, understreker Saltkjel.

– Og det er veldig bra. Men vi må vise solidaritet med kvinnene som gjør det.

Det er viktig at det nå blir et bredt engasjement, mener hun.

– Jeg forstår at man kan bli bekymret for å fremstå forutsigbar i det offentlige rom. Hvis noen få driver denne kampen på landsbasis, blir de forutsigbare og lettere å forholde seg til. Tenk hvis alle kvinner, og menn, i Den norske kirke reiste seg i solidaritet.

– Tror du en sånn unnskyldning vil ha stor betydning?

– Ja, utvilsomt.

– Tror du det kommer?

– Jeg vet ikke om jeg skal spekulere i det, men jeg tror på at bispekollegiet tar dette på alvor.

LES OGSÅ:

Biskoper med klar melding: ‘Ikke mulig for en mannlig prest å nekte samarbeid med kvinner’

Alf Gjøsund om reservasjonsdebatten: «Vi trenger forståelsen for den religiøse overbevisningen»

Berit Aalborg om reservasjonsdebatten: «Overkjører kvinneprestenes samvittighets- og ytringsfrihet»