Joachim 
F. Grün

Leder av 
Peterstiftelsen

I over 22 år har vi i middagsbønnen på Solåsen Pilegrimsgård bedt bønnen for de kristnes enhet som Jesu ber (John 17). Den har omformet min teologi fra å være såkalt konservativ til å bli apostolisk og økumenisk og fått meg til å skrive. Troen på at Faderen bønnhører Jesus gir meg et håp for Den norske kirke (Dnk), også i den foregående striden om mann og kvinne.

Polariseringen akselerer

I mange år har jeg arbeidet for at vi som kalles konservative, prester og lekfolk, kan få et rom i Dnk, som nå trues av polariseringens ånd. Denne fordømmende og til slutt splittende ufredsånd vil den andre bort. Denne ånd vinner terreng ikke bare i USA, men også i Norge, til og med i Dnk.

Både på den konservative og liberale side gjelder det at de gjensidig diskriminerer, snakker vondt om den andre, vil ikke gi den andres teologi og praksis livsrett. Utkastelse er målet. Begge parter er illiberale i det at de ikke vil gi frihet til den andre ved å vise gjensidig respekt og toleranse.

Det gjelder å innse gjensidigheten, at mye vi bebreider den andre part for gjelder oss selv som splinten i øyet, som «projeksjonen» psykologien lærer oss å se.

LES OGSÅ: Preses: Ingen reservasjonsrett mot å samarbeide med kvinner i Den norske kyrkja

Stridens anledning eller stridens kjerne?

Kvinneprestspørsmålet er debattens anledning, ikke kjerne Det er spørsmålet om konservative prester av begge kjønn i Dnk kan bevare sin integritet ved å utøve både sin teologiske overbevisning og sin pastorale praksis. Debatten viser at utkastelse begrunnes med alle deler av norsk «likhetsideologi».

Kan disse prestenes identitet også komme til uttrykk i et nei til full anerkjennelse og totalt samarbeid med prestekolleger som fremmer ny lære som anses i strid med Bibelen og felles apostolisk tro? At det gjelder dette prinsipielle samarbeid, ikke bare embetsteologien, men også samlivsteologien, understreker Vårt Lands leder den 16.9. De som nå ytrer seg klassisk i kvinneprestsaken er samtidig blant de mest frimodige i å si nei til den nye samlivsteologien. Å fjerne dem og bygge høye murer for unge som kanskje har prestekallet, er fristende for dem som vi ha den liberale teologiens endelige seier. Men la oss i Guds hus ikke tenke: dem eller vi.

Identitet og dets grenser

De mest ekstreme stemmer i debatten vil ikke lenger tillate prester med den gamle læren, ikke minst i samlivssaken, å praktisere synlig sin teologi i det helt tatt. Praksis er mye mer enn å få lov å beholde en teologisk «mening» for seg selv og skjult for andre. Uten praksis har man ingen identitet og sunn integritet.

Hvis de konservative prester ikke skal vises til kirkens dør, og med dem mange frivillige lekfolk, så bør nå endelig en indrekirkelig dialog begynne. Hvor den andres grenser for samvittighet ligger bør man ikke bestemme på vegne av andre. Det bør man spørre den andre om. Hvis biskopene og kirkens ledelse åpner for en slik dialog og ikke bare strammer inn ordninger og juridiske krav i enerom, som må aksepteres som fait accompli, da kan vi finne en felles vei inn i framtiden.

LES OGSÅ: Biskop Nordhaug: Dramatisk å nekte kvinneprestmotstandarar i Dnk

Fatale ringvirkninger

Det vil først føre til en økumenisk fadese. Et nei til konservative prester er et nei til den romersk-katolske og den ortodokse kirken, samt mange av frikirkene, internasjonale menigheter i Norge, Læstadianere og misjonskirker. Konservative prester i Dnk muliggjør en indrekirkelig dialog og er en bro til andre konservative kirkesamfunn. Tross mine egne gode erfaringer med kvinnelige prester, anses kvinneprestsaken som et økumenisk splittende og sårbart uløst spørsmål, som bare kan finne et økumenisk svar i Guds familie.

Dernest vil en utkastelse føre til en total tilpasning til samfunnets kulturideologi og polariserende identitetspolitikk. Begrunnelsen for utkastelsen, at vi lever i 2020, røper en slags «nordisk kulturrasisme»: Det vi bestemmer her i vårt lille hvite lutherske Norge er det beste for hele verden.

For det tredje ville det være en restaurering av «statskirkelig» ensrettethet hvor Dnk fortsetter gammel sentralstyring som kan kvele den lokale prest og menighetens egenart og dermed mangfoldet.

Livsrom

Hvis kirkens ledelse sier ja til de konservative så kan en vei mot ny enhet begynne. Den vil antakelig føre oss til virkelig sameksistens i et ordnet livsrom i Dnk.

Sameksistens krever målrettet virke med å få opp kompetansen om hvordan man skal arbeide sammen i gjensidig respekt for forskjellige teologisk lære. Hvordan man kan omgås med den lidelsen vi gjensidig påfører hverandre. Hvor en god vilje finnes, der vil en god samarbeidskompetanse vokse frem. En kompetanse som muliggjør et godt og tjenlig arbeidsmiljø sammen med menighetene.  Da vil Dnk leve «gjensidig toleranse» også som et bidrag til et ellers polariserende samfunn.

Kjønnskampen ligger under selve likhetsidelogien. Den har ført kvinnens gode frigjøringskamp i en blindvei. Som enhver ideologi er den potensielt totalitær. Etter hvert tåles ikke noe rom for mennesker som tenker, taler og lever annerledes. Likhetsideologien blir til likhetstvang. Også i Jesus Kristi kirke i Norge?

LES OGSÅ:Teologistudent: «Mitt råd er at de som setter Guds ord høyt, bør melde seg ut av Den norske kirke»

Forsoning

Veien ut av kamp til forsoning fører gjennom sannheten. Uten å vedkjenne seg det som vil rive oss fra hverandre, uten å vedkjenne seg mannens og kvinnens vesen, kan vi ikke finne en dypere forsoning.

Men Jesu bønn om enhet gjelder også mann og kvinnen. Den vil til slutt overvinne den kjønnskampen og likhetsideologien utenfor og innenfor kirken. Når Jesus ber, bønnhører Faderen, om det så vil ta enda 500 år. Men la oss i dag begynne å bevege oss fram til den andre part for å leve i den enhet Jesus ber om!

Paulus gir oss fundamentet, at i Kristus: «..er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus» (Gal 3,28). Kan Dnk fremover legge til rette for at de neste generasjoner kan nærme seg forsoningen?

Hvorfor ikke be med Jesus om denne forsoningen som det beste vi kan gi videre til verden, også vårt polariserende samfunn og som vil kunne skape en ny fred?

LES MER OM KVINNEPRESTDEBATTEN:

Kjørereglene var feil strategi. Unnskyld

«Presteforeningen og biskopene må ta sin del av ansvaret for praksisen rundt reservasjonsrett»

Teologistudenter: Det er oss Mikael Bruun reserverer seg mot