Gyrid Gunnes

Teolog og feminist

15. oktober 2017 oppfordret den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano på Twitter alle kvinner som har opplevd seksuell trakassering å til tvitre «me too». Oppfordringen kom i kjølvannet av opprullingen av hvordan Hollywood-produsent Harvy Weinstein i årevis hadde brukt sin stilling til å presse seksuelle tjenester av kvinner som ønsket å arbeide for ham.

Kirkens me too?

Dette ble starten på en global, sosial vekkelse, hvor kvinner over hele verden fortalte under emneknaggen «Me too» om erfaringer av seksuell trakassering i arbeidslivet, og mer generelt om seksuelle overgrep og ufrihet. I etterkant har både den svenske «kulturprofilen» Jean-Claude Arnault og tidligere Natt og Dag redaktør Gaute Drevdal blitt dømt til fengselsstraffer for voldtekter utført i profesjonelle miljøer de var sentrale deler av.

Me too viste at det som har blitt regnet som normalt, er preget av dyp, kjønnsmessig urettferdighet og ulikhet. Normaliteten er at menn i maktposisjoner har brukt sin makt til å oppnå seksuelle goder. Me too gjorde at normalitetens voldelige potensial ble synlig. Me too kan derfor forstås som en reforhandling om forholdet mellom seksuelle krenkelser og normaliteten.

Hva er kirkens me too-øyeblikk, forstått som en mulighet til å se normaliteten og sedvanens vold?

Den normaliserte lesningen av Maria

I kjernen av kristendommen ligger påstanden om at Gud har en kroppslig erfaring av å ha vært en deltager i menneskelivet. Gud kan kjenne seg igjen i menneskers livserfaringer, i alt fra måltidet og fellesskapets glede til dødens gru. Inkarnasjonen er teologiens og kirkens normalitet.

Me too synliggjør for oss at menneskelig gjenkjennelse i inkarnasjonen kan handle om andre erfaringer enn de som kirkelige, autoriserte lesninger legger opp til. Ifølge Lukas 1:26–38 blir Maria fortalt av engelen Gabriel at hun skal få barn. Ifølge teksten er hun takknemlig for at akkurat hun er blitt utvalgt for å være gjenstand for denne oppmerksomheten (1:28). Maria responderer på engelens budskap med ordene «Jeg er Herrens tjenestekvinne» (1:38) og en takkesang (1:46–55).

Den normaliserte lesningen av Maria er at bebudelsen er en fortelling om glede: Marias glede over å bli mor, og Marias og alle troendes glede over at Gud ønsker å leve som menneske. Marias budskapsdag er ofte familiegudstjeneste - en dag for barn og i glede over barnet som skal bli født. Eivind Skeie har skrevet en salme som godt tolker denne kirkelige, normaliserte lesningen og forståelse av bebudelsen:

Vi synger med Maria vår store glede ut /

til ham som gav oss Jesus, til himlens høye Gud /

For hellig er hans navn, ja hellig er hans navn.

Den ultimate patriarkalske fantasi

I et me too-perspektiv kan vi spørre om bebudelsestekstene ikke bare handler moderskap og lykke over å bli utvalgt av Gud, men like mye er en fortelling hvor spørsmål om seksuell oppmerksomhet i en kontekst av stor asymmetri har blitt gjort usynlig. Et me too-kritisk perspektiv synliggjør hvor uproblematisert forståelsen av Marias stemme har vært: Verken Lukas eller leserne kan vite den historiske Marias innerste tanker. Hvorfor har leseren like vel blitt invitert til å tenke at teksten gir tilgang på Marias tanker, som gir oss rett til å «synge ut» vår glede med Maria?

Et me too-kritisk perspektiv spør om Lukas' versjon av fortellingen heller bør forstås som menns fortellinger om at den mektige mannen og hans mannlige venner mener at kvinner bør føle seg beæret over å bli gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra en som er mektigere enn dem selv. Lukas 1: 46–55 i Bibelselskapets 2011-oversettelse kalt «Marias lovsang» kan da leses som et eksempel på den ultimate patriarkalske fantasi om hva en kvinne skal være: en som selv forstår seg selv om en tjenerinne, og som gleder seg over å være nettopp dette.

LES OGSÅ: Gyrid Gunnes: «Ingen kirke kommer til å feire det, men det er verdt en takkegudstjeneste at p-pillen er 60 år»

Vold mot tenåringsjenta Maria

En slik lesning av Maria-fortellingen avslører det etiske ubehaget kristne burde føle overfor bebudelsesfortellingen. Det er ikke en tekst som egner seg for familiegudstjenester, men bør omgis med like mye ambivalens som eksempelvis teksten om Gud som ber Abraham om å drepe sin sønn Isak. Det er etter hvert blitt en del av den kirkelige normalitet å se den fysiske volden mot guttebarnet Isak som etisk uakseptabel, også når denne volden utøves etter påbud fra den teksten kaller «Gud». Hvorfor har ikke den potensielle volden i bebudelsesfortellingen blitt like synlig?

Maria-fortellingen er ennå ikke sett som en potensiell fortelling om seksuell vold mot tenåringsjenta. Et kirkelig me-too øyeblikk handler om å bryte inn i denne normaliseringen, og se at den gjenkjennelse som skapes mellom liv og tekst også kan handle om kvinners erfaring av seksuell ufrihet. Det handler både om hva man har vært utsatt for, men også om forhandlingen mellom hendelse og minnet i etterkant, for finne en historie man kan leve med etterpå. Kanskje ble livet lettere å leve for Maria - og alle verdens Maria'er - hvis dette var noe man tross at var litt ansvarlig for selv også?

LES OGSÅ: Lars Petter Sveen: «Nei, metoo har ikkje gått for langt»

Kirkas ansvar

En me too-kritisk lesning av Maria budskapsdag viser behovet for den kirkelige bibeltolkningens bots-og bededag. Å skjelne mellom en allmenn bots- og bededag og en kirkelige bots- og bededag er en måte å fastholde at selv om alle er syndere, så har ikke alle like stor makt over hvordan bibeltekster leses og fortolkes: Noen sitter i benkeradene og lytter. Noen - som dem med liturgiske posisjoner - har, i kraft av posisjon og utdannelse, makt til å snakke offentlig og skrive om bibeltekster.

Det som skulle blitt ransaket og bedt om tilgivelse for på en kirkelig bots- og bededag, ville ikke vært den enkelte kristnes synder, men at kirken som institusjon vedkjente seg og tok ansvar for den potensielle volden som finnes i hellige tekster, og den kirkelige normaliserte og sedvanlige lesningen av disse. En slik søndag i kirkeåret ville gitt kirkelig autoritet til kritiske perspektiv på normaliserte lesninger av hellige tekster. Det innebærer egentlig ikke noe annet enn å si til alle, i fortid som i samtid: i dette rommet skal du ikke trenge å være redd. Her er det plass til ditt liv.

LES MER:

Amerikansk forsker hevder at rasistisk teologi er dypt integrert i DNA-et til hvite kirker i USA

«Jeg skulle inderlig ønske at vi som kirke snakket mer sant om seksualitet»

Barnebokforfattar løftar fram kvinneforteljingar frå Bibelen

Vårt Land mener: «Nedvurdering av kvinner skjer både i sentrum av kirken, og blant de mer teologisk liberale»