I 2014 deltok jeg på en ungdomsfestival der hovedtaleren skulle ha seminar dagen etterpå. På slutten av talen reklamerte han for seminaret som var rettet mot menn. «Så ikkje ta med mora di, ikkje ta med tanta di, ikkje ta med någen, me skal snakka om manne-ting». Han skulle snakke om sex og porno. Vi jentene skulle lære mer om sosialt arbeid og hva vi kunne bety for vår by på vårt seminar. Summen av slikt gjennom en ungdomstid, bidrar til å underkommunisere kvinners seksualitet i deres kroppsfortelling.
I en overseksualisert verden, der pornografien blir stadig grovere, hviler det et ekstra ansvar på kristne forkynnere å kommunisere et myndiggjørende bilde av kvinners seksualitet: At seksualitet er noe en kvinne kan forvalte og ikke være en tilskuer til eller en passiv mottaker av. At sex ikke er noe man er pliktig til å gi eller har rett på få, selv om enkelte bibelvers kan tolkes slik.
Det er synd og paradoksalt at pastorer som ofte gav inngripende og tydelige svar i store og kompliserte spørsmål som abort eller homofili, ikke gav uttrykk for at også kvinner er forvaltere av en seksualitet. Manne-seminaret i 2014 burde vært holdt for begge kjønn. Og det burde handlet om at overgrep kan skje i alle typer relasjoner, også ekteskap. Og det burde handlet om grensesetting. Og grunnleggende informasjon om kvinnelig seksualitet, som at Vårherre skapte halvparten av jordas befolkning med en klitoris, kvinners viktigste seksualorgan.
Sex og ekteskap
Etter at jeg publiserte kommentaren «Når kristen sex-forkynnelse skader kvinner» har tilbakemeldingene vært mange. Flere kvinner har delt sin smertefulle historier. Det er prisverdig at de deler, også i Vårt Lands spalter. De forteller om hvilke elementer som ble avgjørende for deres kroppsfortelling: og hva skal en kvinnekropp tåle i en kristen kontekst?
Enkelte debatterer begrepsbruk og kritiserer bruken av ordet «frikirkelig». Jeg kan langt på vei være enig i at begrepet ikke er presist nok. Utfordringen er at importert litteratur fra det evangelikale USA som omhandler sex og seksualitet, er brukt og brukes på tvers av det lavkirkelige og frikirkelige landskapet i Norge. Det hadde vært fint om det kun fantes én spesifikk kirke å adressere i denne konteksten. Men det gjør det ikke. Jeg har også fått tilbakemeldinger om at det fremstår som om jeg ønsker å fremme dekonstruksjon og ideologi, fremfor teologi. Dersom man legger en slik tolkning til grunn, går man glipp av kjernen i debatten.
«Forkynn venting, men at man ikke bør finne på å ha sex før jenta er seksuelt opphisset, hun også.»
Jeg mener ikke at frikirkelige pastorer skal slutte å forkynne det de er overbevist om: at sex tilhører ekteskapet. Men jeg mener at man må ta innover seg ny kunnskap og reflektere rundt hvorfor flere kvinner som har vokst opp i og tilhører en konservativ sammenheng, lider av tilstanden vaginisme enn populasjonen ellers. Det er en tilstand der de ytre musklene i skjeden strammer seg slik at skjedeåpningen lukker seg. Som Sheila Wray Gregorie, forfatteren bak The Great Sex Rescue uttrykker: «Forkynn venting, men at man ikke bør finne på å ha sex før jenta er seksuelt opphisset, hun også.»
Men kan en frikirkelig pastor si noe sånt fra en scene da? Er det virkelig frikirkelige pastorers ansvar å snakke om kvinners seksuelle biologi?
Ja.
Og ja.
En som forkynner om seksualitet og samliv, bidrar til å skrive tilhørernes kroppsfortelling. Å forkynne venting, uten å forkynne hvilke implikasjoner også ventingen kan gi, er et bedrag, etter mitt syn.
Overgrep i de beste ekteskap
Kommentator i Dagen, Sofie Braut, etterspør hva prosjektet mitt er. «Prosjektet» handler om å identifisere tankeløs forkynnelse, og adressere hvilken viktig del den kan utgjøre i en persons fortelling om kropp og seksualitet. Den anonyme kvinnen, som delte sin historie i Vårt Lands spalter, gjorde det hun trodde at Paulus ba henne om å gjøre: Å gjøre sin skyldighet mot mannen. Resultatet ble alt annet enn godt. Det som skulle føre kvinnen og mannen hennes nærmere hverandre, ble selve grunnen til skilsmisse.
Braut utøver også tolkningsakrobatikk når hun strekker min kommentar og den ene anonyme kvinnens historie til å handle om en generell fortelling om menn og kvinner. Det er de ikke, og det har vi heller ikke gitt uttrykk for. I tillegg hevder Braut at «Gripsgård og den anonyme kvinna, gjer ekteskapet til ein kamp om å ha rett». Jeg finner ikke en eneste setning i min kommentar som kan rettferdiggjøre en slik tolkning av mitt syn på ekteskapet.
Menneskers intensjoner
Dypest sett handler det om anerkjennelse. Å anerkjenne Anonym kvinne og andre kvinner, som har fått sine grenser overtrådt med bibelvers dirrende i bakhodet, mens de har overtalt kroppene sine til å tro det var i henhold til skaperverket.
Det var ikke greit. Og det kommer aldri til å bli greit.
Men menneskers intensjoner er sjeldent svarte eller hvite. Få mennesker ville vel svart ja på at de hadde forgrepet seg på noen, og voldtatt noen slik straffeloven § 291 skisserer det. Sannsynligheten er imidlertid stor for at mange mennesker har trådt over andres fysiske grenser, også innenfor det kristne ekteskapets rammer og med tankeløs forkynnelse som bakteppe. Da bør man ikke punktere samtalen før den er i gang. Det er synd at Braut ikke griper muligheten.
En seksuell revolusjon?
«Prosjektet» kan også handle om gjenopprettelse, slik Anonym kvinne skisserer. Hun håper at hennes historie kan hjelpe andre og vil at de skal forstå: «(...) Det er mulig å komme seg ut av dette og finne seg selv og kroppen sin igjen». Det er ikke alltid en kan få gjenopprettet seg selv eller et liv, hvis man er blitt utsatt for overgrep. Og i alle fall ikke en relasjon. Men gjenopprettelse er i alle fall ikke mulig uten identifikasjon av problemet.
Jeg forventer ikke, og ønsker heller ingen, seksuell revolusjon i frikirkelige sammenhenger. Kristen sex-forkynnelse er motivert av gode intensjoner. Og jeg vil hevde at verdiene som ligger til grunn for det kristne ekteskapet er gode. Men selv om det er forkynt mye godt rundt det kristne ekteskapet og sex, betyr det ikke at det ikke kan forkynnes enda bedre.