Gjennom partiets 90 år lange historie har KrF stått solid plantet med den ene foten i en vestlandsk bedehustradisjon og den andre i en mer urban og kulturliberal tradisjon i øst og nord. Dette gjorde KrF til et landsdekkende og bredt parti med appell over hele landet. De siste årene har denne kulturåpne tradisjonen i KrF nesten blitt utradert.
KrFs to tradisjoner
Den som vil forstå KrF, må forstå partiets historie. Går man tilbake til partiets første år som riksdekkende, ser man et interessant bilde.
Lekmannspredikanten Nils Lavik (1884–1966) var en av frontfigurene for partiets bedehustradisjon. Laviks politiske engasjement startet i Venstre, men etter hvert reiste bedehusfolket en egen liste, med Lavik som førstekandidat. Det ble KrFs aller første stortingsliste. Lavik var mest opptatt av moralspørsmål, som avhold, abort, skole og trosopplæring. Han var også en bygdas mann og jobbet for en bedre distriktspolitikk. Lavik var leder i KrF før krigen og i de første årene etter.
Men det var først da KrF fikk sin egen østlandstradisjon at partiet ble noe mer enn en tilfeldig lokal valgliste. Den andre delen av KrF oppsto med folk som Ronald Fangen (1895–1946) og Erling Wikborg (1894-1992). De hadde ståsted i en urban og intellektuell tro, med et engasjement for større økumenisk bredde i partiet. Fangen døde i en flyulykke året etter krigen. Før det var han både aktiv i KrF og bidro til å starte avisa Vårt Land. Hans tekster viser at han var svært kulturåpen. Han var en av de første norske forfatterne som lot leserne bli kjent med en homofil karakter.
Wikborg tok over etter Lavik som partileder og parlamentarisk leder. Han satte et tydelig preg på KrF i etterkrigstiden. Han bidro blant annet til en mer helhetlig politisk linje innenfor blant annet utenriks-, forsvar-, sosial- og økonomisk politikk. Han var blant annet medlem av Nobelkomiteen, engasjert i FN og ekspert på havrett. Wikborg var blant annet utenriksminister i John Lyngs regjering fra 1963. Han sto et godt stykke fra vestlandspietismen og var for eksempel ikke avholdsmann.
Det er nokså enkelt å plassere KrFs mest markante politikere gjennom årene i en av de to tradisjonene. Flere har også stått med ett bein i begge tradisjoner.
KrF-mangfoldet som forvitret
Det mange ikke har fått med seg, er hvor opptatt KrFs ledende politikere gjennom tidene har vært av å gi rikelig plass og livsvilkår til begge disse tradisjonene. Jeg har levende minner av dette fra min tid som KrFU-leder på 90-tallet: I ledelsen, med Kjell Magne Bondevik på topp, var det ofte en kabal uten sidestykke for å plassere folk i partiets råd og komiteer. Det var en viktig balanse mellom vest og øst, statskirke, frikirke og bedehus. Alle skulle med. Dette ble regnet som uhyre viktig for partiets utvikling. Og ikke minst: for partiets oppslutning.
Men noe har skjedd med partiet de siste årene. Sidevalget i 2018 ble en sentral hendelse. Men egentlig var det som skjedde i tiden etter mest avgjørende. Den mest markante avskalling av mangfoldet skjedde i de første årene etter sidevalget, under ledelse av generalsekretær Geir Morten Nilsen. Han sto for en ensretting og dermed utarming av partiet, ikke bare når det gjaldt «røde» og «blå», men når det gjaldt kulturtilhørighet og menighetstilhørighet.
Under hans ledelse av partiorganisasjonen ble sentrale deler av partiet fremmedgjort og forsvant ut. Ikke minst på grunn av hans mange karismatiske taler og ensidige ansettelsesstrategi. Vårt Land skrev om dette våren 2020. En av overskriftene lød slik: «Store utskiftinger i KrF: Nytt lag med ny general – avtrykk fra Dagen og Bergen». Strategien førte til en fremmedgjøring av flere grupper i partiet og fikk fatale følger: Partiet falt under sperregrensen.
Bollestads arbeid for økt bredde
I dette perspektivet er KrF-leder Olaug Bollestads signaler til partiet i et stort intervju i Vårt Land og i hennes tale fredag på landsmøtet interessant. Hun åpner for at flere enn de med røtter i en vestlandspietismen kan være med i partiet. Hennes strategi er at KrF skal bygge politikk for alle.
På spørsmål om det også betyr at familier med likekjønnede par skal innlemmes i KrFs familiebegrep svarer hun: «Ja, selvfølgelig betyr det det. En trygg og stabil familie er like viktig for de barna som vokser opp der».
Bollestad sier dette et prinsipielt viktig for henne. Men samtidig strekker hun ut en hand til de gruppene som forsvant ut av KrF under sidevalget og Geir Morten Nilsens tid i organisasjonen. Det store spørsmålet er om disse gruppene kan komme tilbake til partiet – eller om det er for sent. Noen av dem har funnet et hjem i andre partier og andre sammenhenger.
Abort-utspillet i forbindelse med sidevalget presset også ut mange av partiet, også mange av dem som er sterkt imot å utvide abort-grensen fra uke 12 til uke 18. Det fatale abort-spillet mellom Erna Solberg på den ene side og Kjell Ingolf Ropstad og Bollestad på den andre har satt dype sport i store deler av det tidligere kulturåpne KrF.
Det som er spennende er om Bollestad greier å lokke denne gruppen tilbake til partiet. Det er ikke umulig, men det er slett ikke gitt. Trolig vil det uansett ta tid.
[ Bollestad tar oppgjør: KrF skal ikke legge seg opp i livene folk lever ]
Fornyerne Ida og Ingunn
At det er Ingunn Ulfsten som overtar etter Geir Morten Nilsen er trolig et klokt grep fra Bollestad. Ulfsten har lang partierfaring. Hennes tid som daglig leder i Pinsebevegelsen viser med all tydelighet at hun forstår verdien av mangfold.
Men dersom Bollestad skal lykkes med sin fornyelse er det trolig viktig at partiet denne helgen velger nettopp en representant i partiledelsen som ikke bare speiler bedehusfolket. Ida Lindtveit Røse som er innstilt som nestleder er en slik politiker, men det er allerede meldt at det blir benket en motkandidat: Jorunn Gleditsch Lossius.
Sentralstyremedlem Magne Supphellen har sagt til flere medier at Lossius er viktig for KrFs særpreg. Det kan han ha rett i. I alle fall når det gjelder KrFs bedehustradisjon, som for øyeblikket er nærmest enerådende i partiet. Men dersom KrF skal over sperregrensen er det trolig ikke nok. For Lossius sin appell til de tidligere kulturåpne KrF-ere, som står i Wikborg-tradisjonen, er nærmest lik null. For dem framstår hun som uforsonlig, urealistisk og uten klare svar i spørsmålet om abort. Hvilken lov og hvilken politikk vil hun egentlig innføre i abortspørsmålet? Et valg av Lossius vil kanskje bety at KrF sier farvel til de mer kulturåpne KrF-erne i Wikborg-tradisjonen for godt.
Men velger partiet Ida Lindtveit Røse er sjansen betydelig større for at KrF igjen kan bli et lite folkeparti over hele landet. Med sin brede og politiske interesse kan hun trolig få tilbake noen av dem som farter til både Høyre og andre partier om dagen, og gjenvinne noen av dem som synes KrF har skrumpet til et parti med ombudspolitikk for kristne særinteresser. All erfaring viser at KrF er avhengig av denne gruppen for å nå over sperregrensen.
Derfor vil årets landsmøte trolig stå igjen som et av de viktigste i partiets nyere historie. I ytterste konsekvens kan det representere et «vinn eller forsvinn» for KrF.
[ Berget fra liste-krise. Slik er KrF-kartet før høstens valgdrama ]
